Ella Marie Hætta Isaksen:

Ella Marie om tenårene: - Angsten i meg eksploderte

Da hun flyttet fra Tana til Alta, gikk hun fra å være stolt same til gradvis å la det rødrutete sjalet bli liggende igjen hjemme.

STOLT: - Det eneste som trumfer skammen, er stolthet, mener Ella Marie. FOTO: Astrid Waller
STOLT: - Det eneste som trumfer skammen, er stolthet, mener Ella Marie. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Egentlig hadde Ella Marie Hætta Isaksen valgt en annen joik. Men noen dager før Stjernekamp-sendingen, var det som om det kom til henne, at hun måtte joike Masi, eller Máze som den lille bygda nord for Kautokeino heter.

Under den konfliktfylte utbyggingen av kraftverket i Altavassdraget, stod bygda i fare for å bli lagt under vann på 1970-tallet. Siden hadde stedet blitt stående som et symbol på den overmakten samefolket gjennom århundrer hadde blitt utsatt for, men også på motet som ble vist under den langvarige kampen for urfolkets rettigheter.

- En stemme for andre

Da hun stod på scenen, og musikken gikk i gang, tenkte hun: Bare gjør det du har blitt bedt om å gjøre. Da hun var ferdig, var det som om all pust gikk ut av henne.

- Det kan kalles en spirituell opplevelse. På videoen som ligger på Youbtube, ser det ut som jeg er alene på scenen, men er jeg er ikke det.

- Det føltes litt som om at det ikke var meg, men at jeg hadde áddjá, Isak på den ene skulderen og áhkku, Sara Ellen Marie på den andre.

- Jeg la enormt mye press på meg selv da jeg var yngre - det gjør jeg fortsatt. FOTO: Astrid Waller
- Jeg la enormt mye press på meg selv da jeg var yngre - det gjør jeg fortsatt. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hun klapper seg først på høyre skulder, så på venstre når hun snakker om besteforeldrene.

- Jeg følte jeg var en stemme for fellesskapet. Jeg følte jeg tok et oppgjør for alle dem som ikke fikk muligheten.

- Det er der jeg tenker jeg er heldig. Det har vært mange aktivister før meg, og det kommer mange etter meg. Men nå var tiden moden. Det er ikke min historie, men jeg kan fortelle den.

Snudde opp ned på alt

Tre år er gått siden det øyeblikket hun joiket i aller beste sendetid på statskanalen, bare tjue år gammel den gangen. Denne høsten debuterer hun som forfatter, med boken «Derfor må du vite at jeg er same».

Kvelden som snudde opp ned på alt, beskriver hun det som i boken.

Umiddelbart etter framføringen, eksploderte det på sosiale medier. På alle plattformer hun kunne nås, rant det inn med kommentarer fra samiske Stjernekamp-seere, fra tusenvis som ville dele sine erfaringer, sin historie om sorg og smerte.

I tillegg til en flom av ord som uttrykte stolthet, glede og håp. «Du har snakket til hjertet mitt» var det mange som fortalte henne.

«Det var en følelse av å ha rørt ved noe fastfrosset, ved noe som har vært kontrollert, begrenset og holdt tilbake. Nå var det som om alt løsnet på en gang». (...) «Det var den kvelden jeg fant en helt tydelig retning i livet mitt.»

Hun sier det ikke er hennes historie - men også Ella Marie vet noe om både smerte og sorg, og om å dempe den hun er.

Prestasjonsangst

Hun kommer rett fra fotoshoot på Huk ute ved Bygdøy, der Oslofjorden kan ligge bred i bakgrunnen på bildene som tas, et lite nikk til Tana i Finnmark, der viddene er endeløse og den mektige Tanaelva, eller Deatnu - Storelva, renner gjennom.

Hun ser søvnig ut der hun kommer inn i restauranten, men når hun snakker, er stemmen overraskende høy og klar, tilstedeværelsen sterk.

Stoltheten over det samiske har hun fått hjemmefra. Faren er ikke samisk, men hjemme insisterte moren på at de skulle snakke samisk, og belønnet Ella og lillesøsteren med klistremerker når de gjorde det. Hun satte sin ære i lære dem å tenne opp bål, sanke bær, fiske i Tanaelva - og å bruke utestemmen, den lave, milde, som tar hensyn til alt som lever i naturen.

Barndommen var veldig fin, beskriver Ella Marie, alle de dramatiske følelsene hun kunne ha, ble alltid tatt imot, det var plass til dem, så det var aldri noe problem. Verre var det med prestasjonspresset hun tidlig la på seg selv.

Da de første prøvene på mellomtrinnet kom, fikk hun panikk. Hun måtte ta dem alene på rektors kontor, noe annet gikk ikke.

- Jeg har hatt utfordringer med angst og psykisk helse siden jeg var barn.

Hun smiler, ser ned i kafébordet.

- Så er det de trange tenårene, der den angsten som fantes i meg eksploderte.

- Jeg dempet meg

Det var da hun flyttet fra Tana til Alta for å starte på videregående der, at hun gikk fra å være stolt same til gradvis å la det rødrutete sjalet bli liggende igjen hjemme på studenthybelen.

Etter den første uken på ny skole, var det en som spurte: «Må alt handle om det samiske, Ella?»

- I Alta er er det en litt hardere kultur, det er ikke like stor plass til samisk kultur. Det er en dissosiasjon med det samiske - jeg mener det preger samfunnet der i alle lag.

Gradvis begynte hun å unngå diskusjoner om samers rettigheter og sluttet å insistere på at de heller skulle snakke samisk når de snakket sammen.

- Jeg dempet meg litt når det gjaldt det samiske, men da undertrykte jeg mye i meg selv. Jeg tror det rikket ved noe veldig fundamentalt i meg.

- Det kan kalles en spiritualistisk opplevelse, sier Ella Marie om den første kvelden hun joiket i Stjernekamp. -Jeg følte jeg stilte meg til disposisjon for et budskap som skulle ut. FOTO: Astrid Waller
- Det kan kalles en spiritualistisk opplevelse, sier Ella Marie om den første kvelden hun joiket i Stjernekamp. -Jeg følte jeg stilte meg til disposisjon for et budskap som skulle ut. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hun fortsetter med den samme høye, klare stemmen.

- Det tror jeg bidro til at jeg havnet i en relasjon som var dårlig for meg. Og en depresjon som varte i tre år, som jeg den dag i dag har traumer fra. Depresjonen har jeg jobbet profesjonelt med i mange år.

- Terapien berget meg

Hun har vært åpen tidligere om det destruktive forholdet hun en gang var i.

Det var først da moren spurte henne rett ut om hva som var galt, at demningen brast. Hun fikk raskt profesjonell hjelp.

- Hva har behandlingen gjort for deg?

- Jeg har vært helt avhengig av traumeterapien, det har berget meg. Jeg var aktivist og feminist … det ble en kognitiv dissonans mellom den jeg var, og den jeg klarte å være. Og det er et dårlig sted å være altså.

Hun smiler under de søvnige øynene.

- Å møte en terapeut som har møtte hundre sånne som meg … da kunne jeg begynne prosessen med å legge det bak meg. På en dårlig dag er traumene mine fortsatt veldig synlige. Men det er noe jeg lever med - og lever godt med nå i dag.

Hundre år med urett

Sakte men sikkert har hun kommet tilbake til seg selv - og tilbake til stoltheten over å være samisk. Kanskje var det nettopp den rake ryggen som traff så mange, der hun stod på scenen og joiket i Stjernekamp.

I boken beskriver hun hvordan hun etter å ha joiket Máze, «våknet opp som en slags omsorgsperson for traumatiserte voksne mennesker, for folk som følte en enorm sårhet fordi de selv aldri hadde hatt en slik mulighet til å leve ut stoltheten sin, den gangen de var på min alder.»

Ute på turné med bandet ISÁK rett etter Stjernekamp, kom flere bort til henne etter konserten, holdt henne i hånden mens de gråt.

Til å begynne med var det overveldende, tidvis måtte hun skjerme seg. Men gradvis ble hun klar til å ta imot alle historiene - og slik gikk det opp for henne, at hun hadde fått en helt tydelig retning i livet sitt.

- Det dannet seg et bånd mellom meg og mitt samiske publikum. Gjennom at de åpnet seg opp for meg, forstod jeg at dette var historier jeg kunne gjenfortelle til et publikum vi sliter med å nå.

Hun stopper opp, ler en kort latter før hun fortsetter.

- Som er majoritetsbefolkningen. Jeg så mitt snitt. Jeg så at her kan jeg bygge noen broer, og etterhvert en mulighet til å skape forsoning.

- Hva må til for at det skal bli en forsoning?

- For å være ærlig tror jeg det må mye til. Det er ikke bare det at urett har blitt begått i mange hundre år - men det stopper på en måte aldri.

- I går så vi at vindkraftanlegget i Fosen ble vedtatt stoppet i Høyesterett, etter at reineierne der har kjempet imot i mange år.

- Jeg har vært i Repparfjorden i hele sommer, der vi har kjempet med nebb og klør for å bevare reindriften der.

- Det skal mye leging til. Det er mange sår som skal leges. For å sette i gang sånne prosesser, trenger vi ikke være enige, men i hvert fall anerkjenne historien.

«Og så åpner vårelven seg igjen» synger Mari Boine i «Elle». Det er slik det har kjentes for Ella Marie i årene som har gått etter Stjernekamp. FOTO: Astrid Waller
«Og så åpner vårelven seg igjen» synger Mari Boine i «Elle». Det er slik det har kjentes for Ella Marie i årene som har gått etter Stjernekamp. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Klar beskjed til storsamfunnet

Hun høres ut som en politiker når hun snakker, har gått gradene i Natur og Ungdom. Et av de hardeste valgene hun har tatt, har vært å velge musikken foran miljøkampen. Men det ene utelukker ikke det andre.

Med oppholdet i Repparfjorden, deltok hun i det som ble landets hittil lengstvarende protestleir. Som kjent artist, kan hun formidle miljøbudskap gjennom musikken. Og når hun nå kommer med bok, gir artiststatusen også ekstra oppmerksomhet til den.

- Hvorfor må jeg vite at du er same?

Hun trenger ingen betenkningstid.

- Fordi du lærer mye om deg selv av å lære om min historie. Norge får ikke sin verdighet tilbake før samene får sin verdighet tilbake.

- Det er en klar beskjed til storsamfunnet og min egen befolkning. Det er en stor del av vår historie som ikke er anerkjent, og er så langt bak i vår bevissthet. Og den mangelen på bevissthet er så skadelig for oss som lever med senskadene av fornorskingen i dag.

Med uttrykket fornorskingen, sikter hun til den offentlige politikken som ble utøvd fra cirka 1850-1950, som innebar at samene skulle innlemmes i det norsk samfunnet. «Den eneste redning for lapperne er å absorberes av den norske nasjon» var utgangspunktet den gangen. Først og fremt ved at alle samiske barn ble tvunget til å gå på internatskoler, der de kun lærte på norsk. Da hadde prester allerede i flere hundre år reist rundt og tvangskristnet den samiske befolkningen, og forbudt joik i kirkerommene.

«Hut deg hjem til vidda»

Som urfolk i Norge i dag, er samene privilegerte som har et eget sameting, trekker Ella Marie fram. Mange er også stolte over sine røtter. Den største ulempen for henne ved å være samisk, er følelsen av at hun MÅ.

- Jeg er født til å være aktivist. Det er ingen «easy way out». Det ville være å legge det hele fra seg, men det er ikke lett det heller.

«Det er en politisk handling å velge å være same» er det en som har sagt.

Et lett smil på leppene.

- Det er en ulempe, at det livet du har valgt å leve, er et politisk statement. For mange er det en stor byrde.

- Hvordan er det for deg? Hva koster det og hva gir det?

- Jeg har kommet til «point of no return». Det er ingen mulighet for meg å gå inn igjen i skapet. Jeg trenger ikke å ta på meg kofta. Folk vet at jeg er samisk, det har jeg gjort klart for alle.

- For meg er det en gave å ha en så tydelig retning i livet. Det er altoppslukende.

Hun stopper opp, ler en kort latter.

- Det e mæ. Det er ikke noe problem på en måte. Jeg opplever hets hver dag. Ja - det er drit at jeg opplever rasisme, men det er bedre at det hele kommer fram. Da kan vi som samfunn ha mulighet til å ta en standpunkt, og velge hva vi vil gjøre med det.

-Hva kan folk finne på å lire av seg?

- Jeg møter så mange som har en helt annen virkelighetsoppfatning. Jeg har lært om fornorskingen siden jeg var seks år - det er en del av mitt verdensbilde. Så kommer det folk og fornekter hvor lenge vi har vært her, og hvor store områder vi har vært på.

- Ikke at dét er så viktig … men når folk sier «Hut deg hjem til vidda der du kommer fra» … Det er jo her jeg kommer fra. Det finnes ikke et annet sted jeg kan reise til - for det landet ble tatt fra oss.

- Har det vært øyeblikk der du føler du har nådd fram med noe?

- Interessant spørsmål.

- Ja, jeg har hatt noen veldig sterke møter. Min stolthet har smittet over. Det er jeg veldig stolt over. At jeg har inspirert andre til å ta tilbake sin samiske stolthet.

- Så er den hardeste nøtta å nå de som ikke vil nås. Men flere ganger har jeg hatt følelsen av at noe er blitt rikket på.

- Jeg har lært om fornorskingen siden jeg var seks år - det er en del av mitt verdensbilde. FOTO: Astrid Waller
- Jeg har lært om fornorskingen siden jeg var seks år - det er en del av mitt verdensbilde. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Drømmer om mega-bryllup

Mye har også blitt rikket på i Ella selv. Det er store oppgaver hun har tatt på seg. Men som kjent - størst av alt er kjærligheten. For tre år siden, møtte hun Lars. Han som tross den tunge bagasjen hun bar på, hvisket til henne, at han trodde hun kom til å bli det viktigste i livet hans.

- Det er litt samfunnstjeneste å ta imot noen som er så ødelagt. Jeg er veldig glad for at det finnes noen som har så stort hjerte og tålmodighet til å stå i en sånn prosess.

- Det er ikke alltid så pent. Det er det viktig for meg å si. Når ting kommer i raseri og panikk, er man ikke på sitt vakreste. At vi har vært sammen om det, er jeg veldig takknemlig for.

De bor på Sagene, der hun ofte setter seg på en av benkene ved Akerselva, lukker øynene og drømmer seg nordover til elvebredden hun er vokst opp ved, den mektige Storelva. Og om bryllupet, som hun håper snart kommer.

- Det skal være stort bryllup. Og da mener jeg stort, med 2000 inviterte.

- Er det fare for at han frir?

- Jeg drømmer om det daglig. Man er jo heldig som kan møte en i livet man kan heles sammen med. Som kan romme hele deg.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer