Mozart and the Whale
Karakter: kkkkkk
Det har vært mye snakk om regissør Petter Næss' amerikanske spillefilmdebut. Nå er den omsider klar for norske kinoer, dessverre uten at vi tar bølgen av den grunn. Mozart and the Whale har blitt et overtydelig drama uten de helt store skuespillerprestasjonene. Synd!
Ungpikeidol Josh Hartnett har hovedrollen som den godhjertede Donald Morton, en ung mann med Aspergers syndrom, en form for autisme. Donald møter Isabelle (Radha Mitchell), en vakker og vill ung kvinne som også er autist. De forelsker seg, men oppdager snart at deres mange symptomer og særheter ikke akkurat gjør kjærlighet og samliv lettere. Skal de prøve å være «normale», eller skal de omfavne sin annerledeshet?
Utgangspunktet borger for en helt ok filmopplevelse, og både Hartnett og Mitchell spiller med innlevelse og engasjement. Likevel går det galt underveis. Sentimentaliteten tar overhånd, og man sitter hele tiden med følelsen av å se klisjé etter klisjé. Kanskje har den utmerkete regissøren Petter Næss blitt nedkjempet av de 11 (!) produsentene som har vært knyttet til produksjonen?
Her er få skarpe kanter, alt går pent og ordentlig for seg og er riktig så tannløst. Svein Krøvel har hatt ansvar for foto, noe som hjelper en del, men ikke er nok til å hale hvalen i land. Man kjeder seg, stort sett gjennom hele filmen. Det er ikke krisedårlig, men man blir aldri engasjert i fortellingen.
Et vegg-til-vegg-teppe av musikk er først litt pussig, så ekstremt irriterende. Enhver emosjon skal forsterkes av en korresponderende tretten på dusinet-låt, som skyller over scenen som en tsunami av lyd. Det er som om filmskaperne ikke stoler på filmens egen evne til å fortelle historien, men må dytte det hele inn med teskje. Unødvendig og forstyrrende.
Petter Næss kan så mye, mye bedre enn dette. Derfor ser jeg fram til neste film fra hans hånd med store forventninger. Neste gang er det forhåpentligvis færre kokker og påfølgende mindre søl.
LES MER:
