KJÆRLIGHET I FAMILIEN: En fotoseanse med Else (36), Cecilie (32) og pappa Kristian (64), er en oppvisning i kjærlighetsfull mobbing. Spesielt Kristians «dundyne» får gjennomgå. Døtrene mener han har kjøpt den på Europris for en femtilapp.   Foto: Geir Dokken
KJÆRLIGHET I FAMILIEN: En fotoseanse med Else (36), Cecilie (32) og pappa Kristian (64), er en oppvisning i kjærlighetsfull mobbing. Spesielt Kristians «dundyne» får gjennomgå. Døtrene mener han har kjøpt den på Europris for en femtilapp. Foto: Geir DokkenVis mer

Else Kåss Furuseth

Else og Cecilie hyller pappa på farsdagen: - Vi hadde ikke vært her i dag uten deg

Da Else Kåss Furuseth og søsteren Cecilie mistet moren sin i selvmord, lovet pappa Kristian seg selv at de ikke skulle gå med i dragsuget.

Da sommeren kom det året, etter den vinteren i 1992, da Nina dro på hytta og tok sitt eget liv og etterlot Kristian alene med tre barn, var det én ting som var viktigere enn alt annet: å komme seg til EuroDisney i Frankrike. Cecilie var sju, Else elleve, Lars Kristian tretten. Med familiens Saab kjørte de av gårde til Paris, til lastebilstreik, med store lastebiler parkert på tvers av veien og med sinte sjåfører i veikanten samlet rundt bål. 

Kristian, «a man on a mission», trolig med en Kangol-caps bak fram over hestehalen – vi skal komme tilbake til det – stoppet bilen, gikk ut og snakket med dem – med det Else kaller dramatisk dårlige franskkunnskaper. Men en desperat pappa, barn og Disneyland, det er et språk selv underbetalte og forbannede franske sjåfører forstår. Lastebiler ble flyttet, familien fikk oppleve Disneyland, og nå, 24 år senere, lyser Kristian opp i et stort, nærmest barnlig smil når han tenker på den turen. 

– Var det ikke kjempegøy a? Spør han jentene sine over bordet med hvetebakst og kaffe på et bakeri på Bislett. 

– Jeg har bare gode minner, nikker Cecilie med et lite smil.

– Det var et mirakel at jeg fant fram til hotellet, minnes Kristian.

– Jeg tror det er den dyreste ferien vi har vært på noen gang. Nå er det bare lavere og lavere standard. Siste ferie var i Telemark. Det var i det 92-året han tømte kontoen, supplerer Else tørt, men blidt, på måten bare hun kan. 

– Kristian, hvorfor var det så viktig for deg å ta med barna til Disneyland den sommeren?

Han svarer slik han skal svare på nesten alt han blir spurt om: Lett og lunt – tross de store, mørke understrømmene. 

– I sånne situasjoner blir du klar over hva som er viktig: Å ikke gå med i dragsuget. At vi skulle ha det bra selv om hun døde.

LES OGSÅ: Lisa Tønne (37) tar oppgjør med skammen

Vi er samlet her i dag, i anledning farsdagen, for å hylle en pappa som bestemte seg for at livet skulle gå videre, for seg selv og sine barn da det ufattelige var et faktum. Da Nina, som Else husker som en mamma som bare var glad, som pleide å vekke dem på morgenen med sang og danseshow, etter lang tid med psykisk sykdom tok sitt eget liv.

En far – som da Lars Kristian, en høyt elsket sønn og bror, valgte samme vei ut i 2009 – fortalte sine døtre at de nå hadde alle muligheter til å leve temmelig uproblematiske liv. 
Hva betyr de tre for hverandre? Og hvordan i h… tar man seg gjennom to så store tap og finner fram til gode liv som lege og som komikere?

Da Nina valgte døden, hadde de i lengre tid levd et dobbeltliv. Den psykiske sykdommen var noe hun ønsket å holde skjult. Kristian valgte åpenhet – men var det et enkelt valg?

– Ja. Jeg var åpen helt fra starten av, allerede i begravelsen. Jeg ville ikke at vi skulle være forbundet med tabuer.

– Ble du en annen pappa da du ble alene?

– Nei, men det ble helt klart at barna var det viktigste. Underteksten i mitt liv har vært at siden ting ikke ble som planlagt, så ble det å være en god far det viktigste, sier Kristian, med et mildt alvor, før han igjen smiler. 

– Kvinner sier ofte om forholdet til barna at de er hverandres beste venner, men det går ikke. Jeg er pappa. 

– Hva har du vært opptatt av som pappa?

– Betingelsesløs kjærlighet, lojalitet og forutsigbarhet. Vi er jo venner, men det er vi dømt til. Det er hogd i stein.

Han sto oppreist den første tiden etter konas død. Så knakk han.

– Jeg hadde eneansvaret for tre barn, du er nødt til å stå oppreist. Først da jeg skulle ha forskningsfri, en stund etter at hun døde, fikk jeg mulighet til å få det ille. Det kom veldig overraskende. Men det er sånn når dramatiske ting har skjedd, at sorgen kommer i puljer. Den lever sitt eget liv, da er alt vanskelig. Han lyser med ett opp igjen. 

– Da kom bestemor i den lille bilen sin og stilte opp. Hun var helt uvurderlig. Er dere ikke enig?

Kristian ser spørrende på Else og Cecilie på andre siden av kafébordet. Else utdyper raskt. 

– Hun ble en blanding av støttekontakt og maskot. Hun kom til skolen i hvite nikkers og var opptatt av å leve sunt. Hun lagde en del silderetter. 

– Og kål. Det var mye kål, legger Cecilie til.

Sånn rent utover overflod av sild og kål på middagsbordet har søstrene få vonde minner fra oppveksten uten moren. Men Cecilie husker hun helst ville være hjemme fra skolen for å passe på faren sin.

– Jeg var veldig bekymret for deg, men jeg skjønte ikke at du hadde det så fælt. Jeg var veldig redd for at du også skulle forsvinne. 

LES OGSÅ: Katrines (35) mor tok sitt eget liv

Else har et annet, levende minne: – Mitt verste barndomsminne er fra noe helt annet. Jeg fant en stor eske med Kong Håkon-konfekt og en brevkniv ved siden av. Hver dag etter skolen lirket jeg ut noen biter med brevkniven, i smug. Så skulle fatter‘n ha besøk og by på konfekt. Men konfektesken var helt tom. Da fant jeg en lapp på rommet med sånn stygg legeskrift: «Kom og snakk med meg».

– Det høres kanskje ut som mangel på selvinnsikt å ikke ha noen vonde minner, men jeg tror det handler om at vi fikk være barn, mener Else. 

Cecilie er enig: – At vi ikke merket noe, sier mye om den jobben pappa gjorde. 

Else beskriver også årene etter morens død som en dugnadsaktig opplevelse. For eksempel var det morens venninner som tok dem med for å kjøpe klær. 

BAKSNAKKING: - Pappa tåler at vi baksnakker ham litt. sier Else og Cecilie.  Foto: Geir Dokken
BAKSNAKKING: - Pappa tåler at vi baksnakker ham litt. sier Else og Cecilie. Foto: Geir Dokken Vis mer

– De så vi begynte å gå med capsen bak fram. Dessverre brukte vi pappa som stilikon. Vi ble sånne små herremenn med Kangol-caps bak fram og med en sånn liten hestehale som pappa hadde. Vi fikk samme stil. Da grep venninnene til mamma inn. LES OGSÅ: Else Kåss Furuseth: -Helt innerst inne liker jeg ikke forandring, jeg er redd for å gjøre noe feil

Gi menn tillit!

Det er umulig ikke å le når Else setter i gang. Men Kristian sitter også med en liten brannfakkel mellom hendene, som han godt kan tenke seg å kaste ut i anledning farsdagen, en fakkel fyrt opp med tung egenerfaring. 

– Jeg føler at menn av og til blir diskvalifisert, men menn kan også være gode omsorgspersoner. Det omsorgsgenet har jeg måttet ta fram i rikelig monn. Det har skjedd mye på den fronten den siste tiden, men det kan være et budskap til kvinner: Gi menn mye tillit! 

For ja visst fiksa Kristian det! Med tiden sluttet han å vaske røde klær med hvite, fikk kontroll på klesmengdene som tre barn jo genererer, han som i utgangspunktet hadde nok med sine egne klær. Så livet gikk videre, akkurat slik han hadde lovet seg selv at det skulle. Han giftet seg igjen, og da Else og Cecilie med tiden flyttet ut, var det med dette i ryggmargen, som Kristian formulerer slik: – For meg er det så selvsagt, noe du aldri setter spørsmålstegn ved. Samme hva som skjer, så kom til meg. Forholdet vi har er betingelsesløst. 

LES OGSÅ: Derfor er det viktig med mer åpenhet rundt selvmord

Og så, når alt dette er sagt, så er det disse tingene i livet som ikke kan fikses. Som en tungt deprimert sønn, som i 2009, sytten år etter sin mor, valgte den samme veien ut. 
Lars Kristian var ifølge Else den smarteste og peneste av dem alle, som lenge narret henne til å tro at hun var adoptert fra en grisefamilie. Else var 28 og Cecilie 24 da han tok sitt eget liv. Forandret det noe mellom de tre som nå var igjen?

– Nei. Vi ble enda nærere om mulig, sier Kristian. 

– Jeg husker jeg spurte pappa om jeg skulle flytte hjem igjen. «Nei, herregud», svarte han da, forteller Else. 

– Kristian, du sa til jentene at de hadde muligheten til å leve uproblematiske liv. Hva mente du med det?

– Vi levde i mange år med en bror og sønn som hadde det fryktelig vanskelig. Da han døde, slapp vi i hvert fall å være redde, selv om det var forferdelig vondt.

– Hvordan var det å høre det for dere? Er det blitt en form for rød tråd?

Cecilie må le litt. 

– Jeg føler jeg blir mer og mer lik pappa for hver dag som går. Jeg er flink til ikke å problematisere det som ikke trenger å bli et problem. Man blir mer … Hva er det rette ordet for det? Cecilie ser på Else.

– Pragmatisk, fastslår hun som tolket farens budskap slik: – Det ble som en hemmelig gave til seg selv – det er lov å ha det bra, sier Else. 

Selvsagt preges de likevel av ting de selv ikke helt kan styre. Da Else fikk telefonen fra bestemoren den gangen, kvart over fire på ettermiddagen, om at Lars Kristian ikke kom til middag, ringte hun Cecilie, fikk ikke tak i henne, og var helt sikker på at hun også var død. I familien Kåss Furuseth så tar man telefonen. 

– Hvor sterk er den dødsredselen?

Else tenker seg litt om, og kommer med et eksempel.

– Jeg sto på scenen og så etterpå at pappa hadde ringt åtte ganger. Selv om du vet at det ikke er noe, så ringer du til du får tak i folk. Jeg fikk ikke tak i pappa med en gang, da var jeg helt sikker på at det var hjerteinfarkt, sier Else.  

– Jeg hadde satt telefonen i flymodus, sier en lettere beskjemmet pappa. 

Cecilie fyller ut: – Da fikk du en kollega av pappa til å dra hjem til ham … Jeg blir nesten flau over hvor bekymra jeg blir. Jeg kan nesten ikke fortelle det. Når dere to er på ferie for eksempel … 

– Det burde du være, jeg blir rana hver gang, skyter Else inn.

– En morgen jeg snakket med pappa, så gikk jeg den veien jeg alltid går til jobb. Så sier han plutselig: «Se deg for når du krysser Kirkeveien da.» 

Cecilie smiler mot faren, mens Else konkluderer: – Det er nesten så fatter‘n vil vi skal gå med hjelm! 

Kristian bare smiler. 

– Det som er fint er at de ikke blir sure! 

Foruten den store frykten for å miste hverandre, har de også det de kaller en intern, mørk galgenhumor. Av og til så mørk at Kristian ber døtrene om ikke å gjenfortelle spøkene. At begge døtrene lever av humor, tross to store tap, er kanskje ikke tilfeldig?

– De vet i hvert fall at de i alle livets situasjoner kan finne noe de kan tulle med … sier Kristian.

Else skyter raskt inn: – Man må ikke ha opplevd triste ting for å jobbe med humor.

LIVET GÅR VIDERE: Da kona Nina tok sitt eget liv, lovde Kristian at livet skulle gå videre for seg og de tre barna. – Det handler om å gripe de mulighetene du har, mener han.  Foto: Geir Dokken
LIVET GÅR VIDERE: Da kona Nina tok sitt eget liv, lovde Kristian at livet skulle gå videre for seg og de tre barna. – Det handler om å gripe de mulighetene du har, mener han. Foto: Geir Dokken Vis mer

– Nei. Men jeg er blitt veldig opptatt av humor etter å ha opplevd noen store triste ting. Da er det viktig for å holde ut, for å overleve. LES OGSÅ: Slik taklet Anita (42) morens selvmord

Vær forsiktig med rusmidler

Etter hvert som hvetebaksten er fortært og kaffen blitt lunken, er det som om det legger seg et tungt drag over Elses ansikt. Hun mener det bare er det tirsdag ettermiddag-ansiktet hun pleier å ha, dette alvorlige ansiktet både hun og Cecilie har arvet etter faren. Men vi sitter jo tross alt her og stiller spørsmål vi bare kan ane hva det koster å svare på – så vi spør litt forsiktig: 

– Hvordan er det å snakke om dette?

– Det er tungt, men vi har snakket så mye om det allerede, sier Cecilie. 

– Det er blandede følelser. Det er lett å si at «det går greit», men det er et voldsomt drama, erkjenner Else. 

LES OGSÅ: "10 kjappe før 10 med...": Sigrid Bonde Tusvik

Kristian svarer på sin måte, med denne blandingen av tørr understatement-humor, rått alvor og et varmt smil.

– Det er ikke å anbefale. Det er en veldig stor ulempe. Det er en stor belastning, men du må prøve å komme deg gjennom, og gripe de mulighetene du har i livet. I den situasjonen ligger det en mulighet for å bli i en offerrolle der du ikke kommer videre – det er livsfarlig, da kan alt stoppe opp. Det er den største faren ved å oppleve store tragedier, sier Kristian.

Så lyser hele ansiktet opp. 

– Så det er ikke noe hyggelig å sitte her med deg, sier Kristian og høster latter fra oss alle. 

– Men hvordan tar man seg gjennom to så store tap?

– Det tar den tiden den tar. Det handler om å akseptere at nå er ting unormalt, men det kommer til å bli normalt. Og du må snakke om det. Mye, mener Cecilie. 

– Det var ganske godt sagt, nesten litt fasiten, mener Else. 

– Så er det dette med at det er så forskjellig hvordan man tar det – men alle reaksjoner er lov. Har du det ikke bra, be om hjelp! Det er nesten det viktigste, sier Else, før Kristian, nærmest en nestor i sorgarbeid, tar ordet, og kommer med helt konkrete råd. 

– Vi har fått et råd om å være forsiktig med rusmidler. Det er veldig viktig. Vi er blitt nøkterne. Du tåler det ikke. 

– Det forsterker alt, skyter Cecilie inn. Kristian fortsetter. 

– Når du står oppe i det, ikke ta de store avgjørelsene, vent til ting roer seg. Alle bestemmer seg for å overleve, men blir veldig redd for å dø selv. Du må jobbe med de voldsomme smertene. 

Igjen smiler han dette lune smilet, og fortsetter: – Folk må ikke være redde for å sørge for lite. Noen sørger resten av livet. Du sørger inni deg likevel, men du trenger ikke sørge utenpå.

– Lever man sterkere?

Else svarer: – Jeg tenker ikke at man blir sterkere, men svakere. Men jeg tenker at vi har hatt worst case scenario. Livet fortsetter heldigvis, det finnes andre viktige ting også. Og av og til så glemmer man, det er en gave. 

– Er de fortsatt til stede? 

– Broderen er veldig til stede, sier Else.

– Han var og er veldig viktig. Han var en typisk storebror som ga mye råd. Jeg hører ofte at han gir meg råd. Han ville nok ha ønsket at dette skulle ha vært en litt mer akademisk artikkel, med mye statistikk. Noen ganger lurer jeg på om jeg hadde likt at jeg deler så mye, men samtidig er det han som har fått meg til å tro på at ingenting blir verre av å snakke om det. Og mamma ville nok at jeg skulle ha kledd meg penere. Men skjorta di tror jeg hun hadde likt, Cecilie.  

– Jeg også tenker ofte på dem. «Det hadde brodern likt.» Spesielt ved store avgjørelser i livet, sier hun. 

– De er med, nikker Kristian. 

Han er der for dem fortsatt – alltid. Inntil i fjor overførte han månedslønn til dem begge, en symbolsk sum på 700 kr. Når han synes Elses stunt går over styr, irettesetter han. «Må jeg komme og hente deg?» lyste det på Elses mobil da hun for noen år tilbake lagde klinekurs for P3 under Quartfestivalen – og klinte så hun brakk enn tann. «Det er lov å bruke huet», er også en sms-klassiker, ifølge Else. 

Vi er framme ved kanskje det viktigste spørsmålet. Hva betyr de tre for hverandre i dag?
For Kristian er svaret enkelt: – Det er det viktigste som har hendt meg. Det er de eneste telefonene jeg alltid tar. Selv om jeg sitter med pasienter. Den telefonen må jeg ta. 

Else svarer slik: – Det er litt vanskelig å svare på, man nærmer seg fort ting som kunne stått på en kopp. «Du er klippen i mitt liv.» Når jeg skriver julekort til ham, pleier jeg bare å skrive «Du er som en far for meg.» Men det handler om kjærlighet uten forbehold. 
Cecilie fyller ut. 

– Det er pappa og Else som er de viktigste i mitt liv. Jeg snakker veldig mye med pappa, og jeg snakker mye om ham, han er blitt en karakter, «fatter‘n». Det er veldig trygt å ha ham som pappa. Han kan nesten alt om det jeg lurer på. Jeg ringer ham nesten hver dag før jeg går på jobb – men det er mest for å få en liten boost selv. Han stiller alltid opp, smiler Cecilie.

– Han tåler å bli baksnakka. Ja, det vet jo ikke du da, kommer det fra Else, og ser raskt på faren, som smilende tar imot.

– Dette er ingen idyllisering. Vi har et robust forhold som tåler litt. Vi er ikke opptatt av fasade, fastslår Kristian. 

– Er det noe du er spesielt stolt over å ha fått til som pappa?

– Det er vanskelig å svare på, for det er vanskelig å si hvor mye man selv har betydd, men jeg gleder meg enormt mye over det de får til. Jeg har bidratt, men karrieren de har fått, har de gjort selv. 

Else er ikke helt enig.  

– Uten deg hadde det ikke blitt en dritt. Vi hadde ikke vært her i dag uten deg. Jeg synes det er utfordrende å lage glutenfri taco på venninnetur, men når jeg tenker på pappa som løp gatelangs i Frankrike med tre barn ventende i bilen …

– Hva er det viktigste han har gjort for dere?

Else får det siste ordet. 

– At han er der.

Hun blir stille i et lite sekund, ser på faren sin.

– Man kan snakke seg tom om følelser, men det er nok at du tar telefonen. At du ikke forsvinner.

redaksjonen@kk.no Denne reportasjen står også i Kk nr 45, 2016

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: