RUSPROBLEMER: – Jeg er fullstendig overbevist om at den viktigste jobben med barna våre er å lære dem at de skal ta ansvar for seg selv, sier Lise Mühlhausen. FOTO: Jaqueline Fluri
RUSPROBLEMER: – Jeg er fullstendig overbevist om at den viktigste jobben med barna våre er å lære dem at de skal ta ansvar for seg selv, sier Lise Mühlhausen. FOTO: Jaqueline Fluri Vis mer

Rusproblemer

Elskede barn havner også i trøbbel

Lise Mühlhausen hadde aldri trodd at hennes sønn skulle få rusproblemer. Han kom jo fra et så godt hjem.

Foreldre kan bli drevet så langt at de finner på å lyve for sine barn – for å få dem til å fortelle sannheten. Lise Mühlhausen og Peter Mygind sto i nettopp den situasjonen for om lag ti år siden. Deres 15 år gamle sønn Julius røykte hasj. Det vil si: De hadde det på følelsen, og de var svært bekymret. Men han ville ikke innrømme det. I sin fortvilelse fant de på en løgn. At Peter i forbindelse med at han øvde seg til en tv-rolle, ville få besøk av en narkotikahund hjemme i huset deres neste dag. Forventningen var at Julius ville merke at jorda brant under seg og at han ville si sannheten. Men han var fullstendig likegyldig. Og Lise og Peter ble så flaue at de vekte ham midt på natten og fortalte at de hadde løyet for ham. Noe han heller ikke reagerte særlig på. Og hva skulle de så gjøre?

Lise sitter på det samme kjøkkenet som den gang dannet rammen for mange frustrerte samtaler mellom henne og Peter. For her satt de og snakket mens yngstesønnen Valdemar hadde gått til sengs og Julius satt på rommet sitt bak låst dør. Julius kom seg ut av misbruket, men det krevde en lang og seig innsats.

Endret seg etter å ha blitt overfalt to ganger

Lise og Julius har sammen med Stine Trampe og hennes sønn Magnus Trampe Broch skrevet boken «Mit barn tager ikke stoffer – jeg har spurgt …»

Julius ble helt umotivert overfalt av andre ungdommer to ganger med to måneders mellomrom rett før han fylte 15 år. Da hadde han allerede prøvd å røyke hasj, og Lise mener at overfallene var en medvirkende årsak til at han mistet grepet om røykingen.

– Første gang han ble overfalt, var det ikke så ille. Den andre gangen skjedde det halv fire om ettermiddagen på hjørnet like utenfor her. De hadde fulgt etter ham fra toget, og de sparket løs på ham for å få skjerfet hans. De kunne bare ha spurt, så hadde han gitt det til dem. Heldigvis var vi hjemme. Jeg kan fortsatt høre skrikene for meg. Jeg var på badet og kom ut og så sønnen min med blod rennende nedover ansiktet.

Etter dette skjedde det en stor endring, mener Lise og Peter. Julius hadde vært utadvendt og glad, og han hadde hatt høyt hår. Plutselig ble han kortklipt og innadvendt og gikk med hette over hodet.

– Julius mente selv at han ikke ble så påvirket av overfallene. Jeg opplevde noe annet. Han ble gradvis mer og mer lukket. Men det er kanskje også en normal reaksjon for en tenåring. Og han skjøttet skolen, spilte basket på elitenivå og spiste sammen med oss hver kveld som alltid. Så det var vanskelig å gjennomskue hva som foregikk. Det tok lang tid.

Den første mistanken

Første gang Lise fikk mistanke om hva det egentlig handlet om, kom Julius en søndag hjem fra kino med en ny venn. Han hadde også fått en ny omgangskrets.

– Begge hadde knallrøde øyne. «Dere har røykt hasj», sa jeg. «Nei, nei, vi har bare sett en lang film på kino.» Det var da jeg begynte å bli en sporhund. En lite sjarmerende og grenseoverskridende sporhund, for jeg gikk igjennom alle tingene hans. Det var forferdelig. Det er ikke lov å snoke i andres private ting. Og det var ikke morsomt å oppdage denne siden ved meg selv. Men jeg følte at jeg var nødt til å gjøre det, for jeg var redd for livet hans. Jeg gikk også inn på telefonen hans. Jeg gjorde alt! Jeg lette og saumfor alle kriker og kroker på rommet hans, det var helt vanvittig. Det var like før jeg begynte å sprette opp ting.

Til slutt fant jeg en klump hasj gjemt helt inne bak i ryggen på en ryggsekk. Det ga meg en blanding av lettelse og forklaring. Inntil da hadde det vært en uvisshet og en avmakt. Plutselig ga ting mening når jeg så hva som var skjedd den siste tiden. Jeg var overbevist om at det ikke handlet om en enkelt klump. Og vi var i sjokk.

– Hvorfor?

– Han var barnet vårt, og vi visste ikke hvor omfattende dette var. Du blir dypt bekymret: «Hvordan skal det gå? Hvor langt utpå er han? Og så vår lille gutt, da.»

– Når fant du denne klumpen?

– Da han var 15–16 år. Jeg tror han gikk i niende klasse.

– Men han gjorde mer enn å røyke hasj?

– Ja, men det kom senere. Kanskje da han var 16–17 år.

– Kokain?

– Ja, han har prøvd det. Det var ikke daglig, det var en sånn festting av og til. Han fant ut at hasj var godt fordi det døyvet mange ting. Men så fant han ut at til fester var det godt å ta noe som gjorde det motsatte, noe som ga ham selvtillit og som gjorde at han ble utadvendt og «fikset alt».

– Uansett hvor god oppvekst du har gitt barna dine, kan de likevel ende som misbrukere hvis de møter feil mennesker på feil tidspunkt, sier Julius, som i dag arbeider med barn og misbruk. FOTO: Jaqueline Fluri
– Uansett hvor god oppvekst du har gitt barna dine, kan de likevel ende som misbrukere hvis de møter feil mennesker på feil tidspunkt, sier Julius, som i dag arbeider med barn og misbruk. FOTO: Jaqueline Fluri Vis mer

– Elskede barn havner også i trøbbel

I boken skriver Lise: «Vi har en god og kjærlig familiestruktur». Og derav kom spørsmålet: «Hvordan kan noe slikt skje i familien min?» Svaret er en erkjennelse:

– Elskede barn havner også i trøbbel. Vi ble rammet av skyld og skam. Vi vendte blikket mot oss selv og tenkte: «Hva har vi gjort feil?» Men det nytter ikke å tenke slik. Selvfølgelig gjør vi alle feil og kommuniserer dårlig, men jeg ble bare nødt til å si: «Vi har vært der, vi har vært synlige, vi er ikke to foreldre som har vært fraværende.» Så på spørsmålet: «Hvordan kunne det skje?» svarer vi: «Det kan skje alle.» Og du kan ikke bure barna dine inne når de blir tenåringer.

– Det går galt hvis man setter seg på dem?

– Nettopp. Jeg er fullstendig overbevist om at den viktigste jobben med barna våre er å lære dem at de skal ta ansvar for seg selv. Det var også det vi oppdaget i prosessen med Julius. Vi prøvde jo alt. Først med fakta om hvor farlig det var. Så med: «Har du ikke lyst til å gå til psykolog?» Vi merket at han var langt borte, med lav selvtillit, ensomhet og depresjon. Vi prøvde også med press. Og vi prøvde med tvang.

Camp True North

Lise og Peter sendte ham – uten å fortelle ham om det på forhånd – på noe som kalles Camp True North, som tilbyr unge et slags styrkende høgskoleopphold.

– Og han har aldri før eller siden vært så sint på oss. Og det må vi bare si: Tvang skaper avstand. Tvang gjør at de vender oss ryggen, og så mister vi dem. Vi har dessverre ikke en «så gjør du slik og slik»-løsning, dessverre. Men forhåpentlig viser vi med boken at det eneste du kan gjøre, er å holde ut. Det er når våre barn er som mest uelskverdige og forferdelige, at de har størst behov for kjærlighet. Oppgaven er stor, men den må vi ta, for det er vårt ansvar som foreldre. Vi oppnår aldri det vi vil hvis vi går til angrep eller blir sinte og tvinger. Vi oppnår det ved å få dem til å skjønne at vi som foreldre kan være der og støtte, men at livet er deres eget ansvar. Det er ingen andre som kan ta det ansvaret. Det er tøff. Jeg må også fortelle at noen av de unge jeg så den gangen – som hadde foreldrene som tvang dem og bare ropte og skrek til dem – de er fortsatt i et misbruk i dag. Og ja, jeg vet det er firkantet sagt.

– Men dere gikk selv så langt at dere løy for ham, for å få ham til å si sannheten: «Narkotikahunden kommer!»

– Nettopp! Hvor dumt var ikke det? Han tenkte bare: «Men da går jeg jo bare ut. Han visste godt hva han skulle gjøre for at det ikke skulle få noen konsekvenser. Han sa bare: «Ja, jeg røyker en gang av og til, og det trenger dere ikke å være bekymret for, det har jeg full kontroll på.» «Jammen, Julius, det er farlig!» «Hør da: Jeg har kontroll.» Hva skal man gjøre da? «Jammen, du må ikke»! Vi snakket ikke samme språk.

– Har du og Peter vært enige hele veien?

– Jeg synes at vi har vært flinke til hele tiden å diskutere det og ikke bli uvenner. Nå er jeg også flink til å fortrenge. Jeg kan ikke huske at vi har hatt noen konflikt, men vi kan jo spørre Peter.

Peter kommer inn på kjøkkenet. Han sier:

– Jeg synes at vi har vært veldig enige. Vi har vært like bekymret, og vi har reagert samtidig. Lise har hatt nese for ting jeg ikke har sett. Hun sa: «Han er fjern», og jeg sa: «Nei, han er bare tenåring.» Selv om du kjenner barnet ditt godt, kan det være svært vanskelig å se.

Lise: – Han hoppet ut av vinduet etter at han hadde lagt seg, og møtte noen og røykte. Hvordan pokker skal man oppdage det?

Peter: – Og han fikk satt lås på innsiden av døren på rommet sitt, fordi han sa at lillebroren hele tiden forstyrret ham. Det syntes vi også var normalt. Han skulle da få ha et privatliv.

– Den største smerten, nest etter å miste barna sine, er at du ikke kan hjelpe dem, sier Lise. FOTO: Jaqueline Fluri
– Den største smerten, nest etter å miste barna sine, er at du ikke kan hjelpe dem, sier Lise. FOTO: Jaqueline Fluri Vis mer

Jeg og Lise er et team i slike situasjoner

– Mange par vil oppleve en slik prosess som et press på ekteskapet?

Peter: – Det har jeg aldri opplevd. Jeg føler at jeg og Lise er et team i slike situasjoner. Det kan godt være at vi har ment at det er ulike ting som burde gjøres, men jeg har aldri opplevd at vi ikke har støttet hverandre. Vi har vært superfrustrerte og ulykkelige og desperate. Da vi kjørte ham til Camp True North, og han var så sint på oss, erkjente vi at selv om vi syntes at vi var kloke og empatiske og verdens beste foreldre, så var vi nødt til å innse at det var noen andre voksne autoriteter som måtte se på Julius og åpne øynene hans. Uansett hvor mye kjærlighet vi hadde til våre barn.

– Dere er flinke til å løfte hverandre hvis den ene gråter og den andre er sint?

Lise: – Nettopp.

Peter: – Vi er også flinke til å holde fast og til å si at nå kan vi ikke holde fast mer. Vi har grått. Men hvis man vil unngå at skuta synker, kan man ikke bare la alle følelser flyte fritt hele tiden. Man må prøve å bevare roen. Men innimellom har bekymringene vært så store at vi har sittet i sofaen og holdt hverandre i hånden og tenkt: «Shit! Hvorfor? Hva pokker er det som skjer?»

– Er det forbundet med skam, når man oppfatter familie sin som velfungerende?

Peter: – Nei.

Lise: – Jeg har følt skam over at sønnen vår havnet så langt utpå. Skyld og skam.

Peter: – Jeg har slett ikke hatt det, for jeg har ikke følt at vi har gjort noe feil. Man kan ikke kontrollere barna sine. Man kan gi dem noen verktøy til å håndtere ting med, og det er det Julius til slutt har gjort. Han har tatt ansvar for livet sitt.

– Hva har vært den største redselen i dette?

Peter: – At han ikke ville ta imot det.

Lise: – Ja. Som mor kunne jeg føle all hans smerte og ensomhet. Og jeg tenkte: «Han står alene med masse ting som jeg gjerne vil hjelpe ham med.» Og det kunne jeg ikke. Det er forferdelig å oppleve det. Den største smerten, nest etter å miste barna sine, er at du ikke kan hjelpe dem. Julius har vært så deprimert og ensom og lei.

– Hvordan fikk dere ham ut av det?

Lise: – Det gjorde vi ikke. Vi støttet og viste ham at vi var der, og fortsatte med det, men i bunn og grunn var det hans egen beslutning.

Vendepunktet kom først da Peter i en helt annen sammenheng møtte en ung sosialarbeider.

Lise: – Så sa vi til Julius: «Du må snakke med ham en gang, det er et krav. Men deretter må du selv velge.» Og så møtte han en fremmed som han ikke følte fordømte ham. Han følte heller ikke at han satt overfor et menneske som var skuffet over ham. Julius har også sett vår smerte, det er også tøft. I stedet satt han overfor en yngre mann som spurte hva han ville med livet sitt. Det fikk Julius inn i en prosess.

– Du skriver i boken om «en gave i all dritten», hva var det?

– Det var min egen erkjennelse av hva som skal til for å få et annet menneske til å åpne øynene. Jeg kan ikke tvinge. Du kan ikke bare lage svart-hvitt-regler, og du må fortsette å snakke med barnet ditt. Og samtidig huske at det er en del av det å være tenåring at man ikke bryr seg om foreldrene. Og vi voksne må slutte å gå i fistel om de skulle gjøre noe galt. Hvis vi sier til barna at de ikke skal drikke, og vi så blir gal hvis de gjør det, så skal jeg love deg at de ikke ringer hvis de kaster opp og faller om i en snøfonn. Vi har alltid sagt: «Uansett hva som skjer, uansett hvilke feil du gjør, så ringer du.» Peter har kjørt og hentet og brakt. Jeg klarte ikke å våkne om natten, men Peter kunne. Så det har vært en del «taxikjøring», og det har vært en glede. Og det gjør jo også at man får litt innsikt i livet deres.

- Jeg vat i et miljø som ikke var sunt

Sønnen, Julius Mygind Mühlhausen, er i dag coach og arbeider med unge og misbruk. Hans budskap er klart: Det er nulltoleranse for unge og narkotika. Han bor nå sammen med kjæresten sin og deres lille datter Rosa i andreetasje i barndomshjemmet. Moren og faren bor i første etasje, og mormoren hans bor på loftet.

– Din mor skriver: «Vi har en god og kjærlig familiestruktur» – og konklusjonen er at det kan skje i alle familier?

– Ja, er du sinnssyk. Når jeg holder foredrag, sitter jeg med foreldre som i begynnelsen ikke tør rekke opp hånden fordi de er så flaue: Hvis jeg aksepterer at sønnen min har hatt et misbruk, aksepterer jeg også at jeg har vært en dårlig forelder. De tror at de to tingene henger sammen. Men det handler mye om tilfeldigheter. Uansett hvor god oppvekst du har gitt barna dine, kan de likevel ende som misbruker hvis de møter feil mennesker på feil tidspunkt.

– Var det det du gjorde?

– Ja, en periode var jeg i et miljø som ikke var sunt.

– Hvorfor var det så vanskelig for deg å si sannheten til din mor og far?

– Hvorfor er det vanskelig å såre dem man er glad i?

– Virker ikke tvang?

– Ja og nei.

Det virket for eksempel ikke å sende ham på Camp True North i niende klasse.

– Den uken på Camp True North var pokker så tøff, og jeg hadde ikke fått vite noe på forhånd. Jeg kom hjem, og så var det: «Nå skal vi dra.» «WHAT?» Det var kanskje heller ikke det rette stedet for meg, for det var et sted for barn med flere problemer, og jeg følte at jeg bare hadde ett problem. Men jeg fant i hvert fall ut at jeg hadde mange styrker, og var sterk i forhold til de andre.

Det fikk ham bare ikke ut av misbruket.

– Men det er noe som heter kjærlig tvang. «Du må holde deg på rommet ditt i en måned» er dårlig tvang. Å si: «Nå bruker du halvannen time av dagen din og snakker med en sosialarbeider, det gir du oss, og så gir vi deg noe annet», er også en form for tvang, men det er kjærlig tvang. Foreldre må snakke om hva de gjør. Det er viktig at man gjør noe med et kjærlig sinn. Selvfølgelig vil det være motstand. Men man må inngå en avtale som foreldre og si: «Ok, vi vil at du skal gjøre dette, så hva kan vi gjøre for deg til gjengjeld?» Ingen mennesker kan gå inn i noe og akseptere det som skjer hvis de er blitt tvunget.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: