Brann

Emma reddet barna da huset brant: – Jeg var mer død enn levende

For to år siden gikk seksbarnsmoren Emma Schols inn i flammene for å redde barna sine. Hun fikk brannskader på 93 prosent av kroppen, men overlevde mot alle odds.

STOR FAMILIE: Emma med barna Albin, William, Mollie, Melwin, Nellie og Oliwer. FOTO: Frida Funemyr
STOR FAMILIE: Emma med barna Albin, William, Mollie, Melwin, Nellie og Oliwer. FOTO: Frida Funemyr Vis mer
Publisert

Om morgenen den 3. september i 2019 ble livet snudd opp ned for Emma Schols (32). Før dette øyeblikket da eneboligen begynte å brenne hadde familien en helt vanlig hverdag med jobb, skole og fritidsaktiviteter. Men flammene forandret alt. I løpet av sekunder var husets første etasje overtent. Emma forsto umiddelbart at hun ikke ville klare å slukke brannen. Hele stuearealet var et inferno av flammer.

Nå handlet det bare om å redde barna.

Hun fikk ut sine yngste sønner, og kjempet seg deretter opp i andre etasje gjennom intens varme og røyk, for å redde resten av søskenflokken. Med overmenneskelige krefter lyktes hun i å løfte minstemann Mollie ut av sprinkelsengen, og deretter få med seg de andre barna ut av huset via en stige.

På mirakuløst vis klarte alle barna å komme seg uskadet ut. Selv hadde Emma så alvorlige brannskader at huden på armer og ben bokstavelig talt flerret av. Hun var sist ut, og ble kjørt i ambulansehelikopter til sykehuset i Uppsala.

Kamp for å overleve

Her begynte en flere måneder lang kamp for å overleve. Med så omfattende brannskader er det få som overlever, og Emma svevde lenge mellom liv og død. Hun ble bandasjert fra topp til tå for å beskytte åpent vev, og deretter lagt i narkose. Etter flere og potensielt livstruende infeksjoner snudde det endelig, og hun kunne begynne den smertefulle reisen tilbake til livet.

– Smertene var forferdelige. Når sårene skulle rengjøres besvimte jeg nesten. Jeg gikk igjennom utallige hudtransplantasjoner, og måtte ta sterke medisiner. Akkurat de første månedene på sykehuset handlet alt om å overleve. Hvordan livet skulle se ut i fremtiden, visste ingen, men mitt mål var å en dag igjen kunne være en tilstedeværende mor for mine barn, sier Emma.

Barna har alltid betydd alt for Emma, og vært hennes mål og mening med livet. At alle overlevde brannen bidro til at hun fant styrke til å leve videre. For deres skyld, men også for sin egen.

– Bare tanken på at de skulle miste mammaen sin … Det skulle bare ikke skje. Eller at jeg aldri skulle få oppleve deres fremtid. Jeg overlevde heldigvis, men det som skjedde har forandret livet for hele familien. Vi blir aldri de samme igjen.

MØRK PERIODE: Den første tiden på sykehuset handlet om å overleve for Emma. FOTO: Privat
MØRK PERIODE: Den første tiden på sykehuset handlet om å overleve for Emma. FOTO: Privat Vis mer

Under noen av de mørkeste periodene på sykehuset innbilte hun seg at det ikke var sant at alle barna hadde klart seg. At dette bare var noe legen sa for at hun ikke skulle miste håpet og livsgnisten. Barna hadde ikke fått besøke moren, siden hun var så sterkt skadet, og fordi hun kunne virke skremmende på dem, der hun lå innpakket i hvit bandasje som en mumie.

Den fikse ideen om at hun kanskje likevel ikke hadde klart å redde alle barna gjorde at hun forlangte å få se dem, ansikt mot ansikt, for å få sjelefred.

– Barna var det eneste som fikk meg til å kjempe for å overleve. Hadde noen av dem omkommet i brannen, hadde jeg ikke sittet her i dag, sier Emma.

Ved første blikk er det ikke synlig, det hun har vært igjennom. Ansiktet ble ikke skadet i brannen, og med kroppen dekket av klær er det bare hendene som er preget av arrvev etter transplantert hud.

– Mange med brannskader vil ikke vise seg for andre. Men jeg har valgt å ta ansvaret for meg selv og min arrete kropp. I svømmehallen går jeg i badedrakt som alle andre, og om sommeren går jeg i shorts og solliv. Folk får bare glane! Jeg bærer mine arr med stolthet, og mine barn er også stolte av meg.

BESØK: Barnas besøk på sykehuset og Emmas stå-på-vilje gjorde at hun kom seg på bena igjen. FOTO: Privat
BESØK: Barnas besøk på sykehuset og Emmas stå-på-vilje gjorde at hun kom seg på bena igjen. FOTO: Privat Vis mer

Kjente ikke mamma igjen

Da hun endelig fikk se barna igjen på sykehuset ble det et møte fullt av følelser.

– Jeg hadde en kanyle inn i halsen for å klare å puste, noe som påvirket stemmen min. Den hørtes litt robotaktig ut. Yngstemann ble skremt, og forsto ikke at jeg var hennes mor. Hun kunne ikke uttrykke seg, og alt var uforståelig for henne. Det var så vondt å oppleve, og jeg ble redd for at hun ikke ville knytte seg til meg igjen, sier Emma.

I tillegg til kanylen i halsen og alle bandasjene hadde hun mistet håret, og var hoven i ansiktet av alle medisinene. Hun var ikke til å kjenne igjen.

Men legen til Emma var overrasket over hvor fort hun så ut til å komme seg. Han hadde aldri tidligere møtt noen som hadde frisknet til så raskt, gitt hennes alvorlige situasjon.

I begynnelsen av 2020 fikk Emma endelig komme hjem til familien igjen. Ikke tilbake til huset – som fremdeles var under gjenoppbygging – men til et hus som de hadde fått låne. Hun klarte seg ikke alene, og hadde stort behov for hjelp til stort og smått. Sakte, men sikkert, og med mye trening og rehabilitering ble hun stadig mer selvstendig.

– På sykehuset visste jeg ikke om jeg noen gang ville være i stand til å gå igjen. Jeg hadde store skader på føttene, og huden strammet og gjorde vondt over alt. Men jeg lærte meg å gå, og tvang meg selv gjennom stadig nye utfordringer. Slik ble jeg sterkere, og slik ble jeg til slutt igjen en fullt fungerende mor til mine barn.

OVERLEVDE MOT ALLE ODDS: Emma fikk brannskader på 93 prosent av kroppen. FOTO: Privat
OVERLEVDE MOT ALLE ODDS: Emma fikk brannskader på 93 prosent av kroppen. FOTO: Privat Vis mer

Oppmerksomhet over hele verden

I sin nye bok, som Emma har skrevet sammen med journalisten Frida Funemyr, forteller Emma om hvordan hun på et tidspunkt til og med prøvde å sykle. Dette endte med en solid kollbøtte og påfølgende sykehusbesøk. To skritt frem, og ett tilbake. Men til slutt klarte hun stort sett alt hun hadde klart før ulykken.

Nyheten om den modige mammaen og den dramatiske brannen vakte stor oppmerksomhet både i vårt naboland, Sverige, og i resten av verden. På den årlige, TV-sendte Svenska hjältar-gallaen ble Emma i 2020 kåret til Årets livredder.

– Jeg ble kontaktet av media hele tiden, men valgte å takke nei til de fleste. For meg var prioritet nummer én å gjenopprette kontakten med barna mine, lytte til dem og være der for dem etter alt som hadde hendt. Det er jo barna som har hjulpet meg hit jeg er i dag, og jeg ville ikke gå glipp av et eneste øyeblikk med dem. Jeg ville også ut i skogen igjen, slippe løs vår nye hund Sammy og trene opp balansen igjen på turer i marka.

Emma beskriver seg selv som jordnær og mentalt sterk. Men selv om hun aldri mistet troen på at hun skulle gjenforenes med barna, har hun i ettertid gått igjennom stunder med fortvilelse, sorg og dyp angst. Enkelte dager har hun bare villet slippe taket og gi opp.

– For meg var det veldig viktig at omgivelsene trodde på meg, og på at jeg skulle klare det. Uten all støtten fra nære og kjære og alle heiarop fra mennesker over hele verden hadde jeg nok ikke funnet styrken til å fortsette. Det betydde kjempemye!

Kom nærmere barna

Gjenforeningen med barna har gått bedre enn forventet. Uroen for at lille Mollie skulle avvise henne forsvant i samme sekund som kanylen ble tatt ut av halsen og hun fikk sin vanlige stemme tilbake.

– Det er som regel hun som vil smøre meg på ryggen, som vil passe på meg og være nær meg. Jeg synes forholdet til barna tvert imot har blitt sterkere etter brannulykken. Vi har alltid hatt evnen til å snakke åpent om følelser. Vi kan snakke om alt. Jeg er også lykkelig over at jeg i dag kan klemme barna mine uten at det gjør vondt, sier Emma og smiler.

For ellers er smertene til stede, hver dag, hele tiden, om enn ikke av like brutalt slag som for to år siden. Hun håndterer dem bedre i dag. Og paradoksalt nok føler Emma seg lykkeligere i dag, enn før brannen.

– Jeg har aldri tatt noe for gitt, og vet at vanskelige ting han skje hvem som helst, når som helst. Det opplevde jeg allerede som barn, da min søster Frida ble født med sterkt nedsatt funksjonsevne. Men i dag er det som om jeg lever livet fullt ut. Jeg tar vare på de små øyeblikkene, og lever i nuet. Og jeg har sluttet med å bruke krefter på bagatellmessige problemer, sier hun, og legger til at tiden er det mest dyrebare vi har.

– Jeg vil bruke tiden på de riktige tingene. På barna, skogen og alt som gir meg energi. Det er mitt liv, og bare jeg kan styre det i den retningen jeg vil.

LEVER I NUET: Jeg tar vare på de små øyeblikkene, og lever i nuet, sier Emma. FOTO: Frida Funemyr
LEVER I NUET: Jeg tar vare på de små øyeblikkene, og lever i nuet, sier Emma. FOTO: Frida Funemyr Vis mer

Vil skape håp

Å eie sin egen historie har vært viktig for Emma. Dette var en av grunnene til at hun skrev bok om sine opplevelser. En annen grunn var at skriveprosessen i seg selv ga henne en mulighet til å bearbeide det mentale traumet hun hadde vært igjennom.

– Med boken setter jeg et punktum for traumet, selv om jeg alltid vil bære det med meg. Nå vil jeg ta neste skritt. Jeg vil nå ut til andre med min historie, kanskje gjennom foredrag. Jeg vil inspirere og skape håp.

– Det er mulig å komme tilbake etter en alvorlig ulykke, men det gjelder å ikke la seg bryte ned psykisk. Ikke gi opp. Selv var jeg mer død enn levende. Og her er jeg i dag.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer