- Jeg har alltid vært hun «flinke piken» som skal rekke alt - levd som om jeg har hatt ekstremt dårlig tid. Trent for mye, jobbet for mye, presset meg selv for hardt.
Mette Torstensen (43) skulle fullføre utdanningen sin på under estimert tid, samtidig som hun skulle være en god mamma, satse for fullt på karrieren, bruke tid med venner og ta seg av familie.
Men en dag sa det kraftig stopp.
KK gjør et intervju med henne over telefon. Første gang vi skulle gjennomføre dette måtte hun avlyse på grunn av sterk migrene. Det er bare én av senskadene Mette har etter at kroppen plutselig en dag gikk ned for telling. Hverdagen er uforutsigbar – det må hun venne seg til å leve med.
- Da jeg ble syk, var jeg på en jobbreise, og jeg kollapset. Gikk rett i bakken. Etter det ble jeg sengeliggende i et drøyt år.
På det verste kunne hun ikke en gang bevege seg over stuegulvet uten å støtte seg til en stol. Beina sviktet og hun svimte nesten av med jevne mellomrom. Hun var kvalm og kroppen ristet ukontrollert.
- Akkurat som et dyr som fikk sjokk - sånn følte jeg meg rent kroppslig.
Lite pusterom
43-åringen hadde levd et hektisk liv. Ved siden av tilværelsen som småbarnsmamma jobbet hun som redaktør for nisjemagasinet «Kunst».
I tillegg brukte hun mye tid på å skape noe eget ut av kunstdrømmen sin. Mette har i tillegg til hovedfag i kunsthistorie, en kunstutdannelse, og hadde et sterkt ønske om å videreformidle gleden rundt kunst ut til folket og senke terskelen for å oppleve kunst - spesielt for barn.
- Jeg ville gi barna kreative briller og få de til å se verden på en annen måte. I 2015 ga jeg ut bok om samme tema og reiste rundt med workshops og foredrag, sier hun engasjert.
Monica hadde tre jobber - ble utbrent og utviklet ME
Konstant sliten
La oss gå tilbake til da det gikk fryktelig galt. Hun har utvilsomt alltid hatt en drive til å skape ting og jobbe hardt. Noen ganger i løpet av livet har hun stoppet opp og tenkt for seg selv «hvorfor vil du deg selv så vondt? Kan du ikke bare ha en 08.00 til 16.00-jobb som alle andre?».
Likevel har hun alltid valgt det motsatte, og jobbet langt hardere enn hun egentlig har hatt kapasitet til.
- Jeg er jo i tillegg en kontrollfrik uten like. Jeg må ha oversikt over alt fra A til Å - det gjør at jobb blir veldig altoppslukende for meg. Dét, i tillegg til en halvdårlig helse i utgangspunktet, var tydeligvis ingen heldig kombinasjon for meg.
- Halvdårlig helse?
- Da datteren min var ett år gammel fikk jeg kyssesyken. Da skal man jo egentlig ta ting helt piano - det gjorde jo selvfølgelig ikke jeg. I hvert fall ikke lenge nok. Jeg kom meg aldri helt etter det, sier hun.
- Hva var de første tegnene på utbrenthet?
- Jeg var mye og lenge syk. Og konstant sliten. Der andre fikk forkjølelse, lå jeg i fjorten dager. Etter en hard treningsøkt ble jeg liggende på gulvet med migreneanfall - jeg som alltid hadde trent mye.
Kjente på frykten
Dagene på sofaen var lange og tøffe. Den første tiden grublet både Mette og legene på hva som kunne være årsaken til at hun ikke lenger klarte å fungere som normalt. De var innom alt fra hjernesvulst til MS og ME.
Til slutt fant de ut at årsaken til problemene var en fysisk utmattelse, i tillegg til en kraftig tidlig overgangsalder med hormonelle svingninger, cyster og en nakke som var skjev .
Det måtte en akupunktør, en naprapat og en gynekolog til for å manøvrerte henne gjennom.
- På det tidspunktet handlet mye om overlevelse. Jeg kjente hele tiden på en frykt for å få et anfall igjen. Jeg måtte liksom navigere meg frem for å se hva som fungerte og ikke. Holder kroppen nå? Tåler jeg et skritt til?
- Det var tanker om å være bra nok, selv om jeg var syk. Jeg følte jeg måtte prestere ekstra når jeg hadde gode perioder, og kompensere for manglende tilstedeværelse på alle fronter i syke perioder.
Mette blir tydelig berørt når hun tenker tilbake på den mest krevende perioden. Det vondeste var å ikke strekke til på de arenaene hvor det egentlig var forventet at hun skulle stå støtt. Som for eksempel på jobb, som kjæreste og bare det å kjøre barna på trening.
- Jeg har enda ikke helt vennet meg til å si at «nå må mamma hvile». Eller «i dag jobber jeg hjemme». Jeg prøver å forsikre meg selv om at det er lov, men det er minst like vanskelig at andre skal belemres av at jeg må kaste inn håndkleet. Det er nok det verste - at andre må ta konsekvensene og hensyn til at jeg har mindre å gi.
Måtte planlegge hver dag
- Hva var det første du tenkte den dagen da alt ble svart?
- Jeg var dritredd. Det handlet om å puste der og da - jeg kunne ikke verken se frem eller tilbake, sier hun åpenhjertig.
Hun beskriver det som om at det var et bittelite punkt, langt inni kroppen et sted, som hun måtte forholde seg til. For å unngå å bekymre seg og tenke for mye, visualiserte hun mange fantasier i hodet sitt.
- Jeg er kjempeheldig som har en sterk psyke, og et rikt indre liv - og en evne til å se de små tingene. Jeg lagde en bok inni hodet mitt, forestilte meg scenarioer og dro på rare reiser. Ja, det var det jeg gjorde - sov, kjempet for å overleve, gikk på do og prøvde å planlegge. Det var kroppen som sa stopp, ikke det mentale, heldigvis.
- Selv om jeg var dypt fortvilet.
Hun priser seg lykkelig over å ha et kreativt visuelt hode:
- Tankene stoppet aldri - det var så deilig å drukne i det. I tillegg hadde jeg barna mine, det var en stor trøst.
- Hva var det du planla?
- Hvis jeg dusjet i dag, kunne jeg kanskje orke å lage brød i morgen, så gå tur i overmorgen. Jeg måtte være selektiv på hva jeg skulle velge. Jeg skrev mye, mediterte og pustet gjennom smerter.
- Etter hvert fikk jeg litt mer energi og begynte å tenke mer fremover, og de gode dagene ble flere enn de dårlige.
Disse personene er mer sårbare for å utvikle utbrenthet
Sliter fortsatt
Det gikk hele to år før Mette så smått begynte å prøve seg ut i arbeidslivet igjen. Da hadde hun vært helt isolert i ett år og prøvd seg litt frem og tilbake i ett.
Hun prøvde og feilet. Og reiste seg igjen.
- Det gikk ikke da jeg først prøvde meg tilbake på jobb, så jeg vekslet mye mellom å være hjemme og være fysisk til stede på jobben, for at overgangen ikke skulle være så stor.
I dag er Mettes tilstand langt bedre enn hvordan det var mellom 2015 og 2017, men fortsatt vil hun ikke si at hun er helt tilbake på beina igjen. Det tror hun at hun aldri kommer til å klare.
- Jeg sliter fortsatt med perioder hvor jeg er dårligere. Jeg kommer meg opp på 80 prosent, men ikke 100. Min største styrke og min største svakhet er at jeg aldri klarer å roe ned før det er for sent. Jeg jobber alltid på 90 prosent. Det er dumt med tanke på sykdommen, men det viser samtidig hvor lyst jeg har til å skape og å delta, sier hun.
Mette snakker om hvor heldig og privilegert hun føler seg, med mye varme, kjærlighet og gode samtaler med kloke folk hun møter. Hun har fått et kulturhus opp og stå, et magasin til å vokse og hun har gitt ut en bok.
- Enda har jeg manus liggende og prosjekter i skuffen.
- Hvordan snakker du med barna dine om sykdommen?
- Tidligere har de vært så små at de ikke har skjønt så mye av det. Nå kan datteren min bli redd, hvis jeg blir dårlig en uke eller opplever noe sårt. «Dør du nå, mamma?», har hun spurt meg om. Hun må trygges - og det gjør jeg ved å være så åpen som mulig med henne, og forteller henne stort sett de samme tingene jeg forteller meg selv.
For å illustrere har Mette tegnet livmoren og nervesystemet for å vise hva cyster er og hvordan kroppen henger sammen.
En indre dialog
For å holde helsa i sjakk bruker Mette i dag mye tid på å puste og finne ro. Hun mediterer mye, hviler og prøver å skille sitt eget kaos fra andres kaos.
Hver dag prøver hun å følge en såkalt «yogafilosofi»: Selv om alt annet er i bevegelse, må jeg stå stille.
- Jeg drikker dessuten lite alkohol, rett og slett fordi jeg trenger all den hvilen jeg kan få. Jeg spiser sunt for å gi kroppen det den trenger og har en indre dialog med meg selv hele tiden.
- Hva sier du til deg selv?
- «Det er ikke farlig», «du vet det går over», «om to uker er det over», «det er greit å legge seg ned», «stol på deg selv». Jeg må liksom ufarliggjøre sykdommen for meg selv gang på gang, for det er ikke selve smertene jeg er redd for - det er mer angsten for å få tilbakefall.
Startet for seg selv
Sammen med to andre damer, Kristine Lie Fjørstad og Bjørg Thorhallsdottir, har hun startet Sjøholmen i Sandvika. Dette skjedde etter Mettes idé og deres felles drøm om å skape et hus for kunst, barn, sanseliv og utfoldelse.
Dette prosjektet består av flere atelier, et sanseloft, butikk og restaurant.
- Sjøholmen er faktisk en villa fra 1898. Da jeg gikk i gang med dette prosjektet, var jeg egentlig ganske dårlig. Jeg hadde ikke overskudd til å gjøre så mye, så jeg ble liggende i sengen å lage powerpointer med ideene mine. Så åpnet vi høsten 2018, sier Mette.
Hun beskriver det som et «helt galskap prosjent», med en startkapital på 500 000 og 70 000 i månedsleie til kommunen.
- Og selv med lite sparepenger og ingen rike menn tenkte vi at det gikk bra - og det gjorde det jo! Siden vi startet har vi hatt rundt 30 000 mennesker innom, 6000 skolebarn og 3000 barnehagebarn på ulike prosjekter. Og det viktigste for meg er at jeg kan jobbe med kreativiteten min og skape det lille ekstra rommet i samfunnet.
Nå kan du få diagnosen «utbrent» av legen
En megatrigger
Det viktigste Mette har lært etter disse erfaringene er å ta seg tid til å ta vare på seg selv. Hun har funnet ut at det er når hun hviler og stopper opp fra hverdagsstresset, at de nye ideene plutselig dukker opp.
- Det skjer ikke når jeg kaver.
Hun fortsetter:
- For meg er det å sitte i sofaen og se på at ungene mine perler, selv om de er ni og 13 år, en av de største gledene i livet i dag. Jeg liker å ligge i sofaen og høre på musikk med kjæresten min, høre at datteren min står opp tidlig og lager kaffe til meg. Dette er sånne ting jeg aldri tok meg tid til før, men som er mye viktigere for meg enn den store konserten eller den kule festen.
- Kjæresten min har dessuten selv vært alvorlig syk, og vet hvordan det er å gå to skritt forover og ett tilbake, og ser styrken når man er på sitt svakeste. Det er godt å føle på.
- Er det noen ting du unngår?
- Kjøpesenter! Det er en megatrigger. Alle lydene, menneskene og stresset er ikke en god miks. Hvis jeg klarer å holde meg unna det, i tillegg til å bruke tid på de tingene som gjør kroppen min godt, da ser jeg lyst på fremtiden - selv om dette er noe jeg alltid kommer til å bære på, sier Mette.
