ENKE: Helenas ektemann omkom mens han var i ferd med å hjelpe noen andre. I løpet av en natt mistet en kvinne sitt livs kjærlighet og tre barn sin trygge og elskede far. Her er Helenas historie. FOTO: RICKARD L ERIKSSON
ENKE: Helenas ektemann omkom mens han var i ferd med å hjelpe noen andre. I løpet av en natt mistet en kvinne sitt livs kjærlighet og tre barn sin trygge og elskede far. Her er Helenas historie. FOTO: RICKARD L ERIKSSON Vis mer

Enke:

- En februardag som egentlig burde ha vært som alle andre, ble fylt av smertefulle timer, minutter og sekunder som jeg aldri kommer til å glemme

Helenas ektemann omkom mens han var i ferd med å hjelpe noen andre. I løpet av en natt mistet en kvinne sitt livs kjærlighet og tre barn sin trygge og elskede far.

Etter at redningspersonell har vært involvert i flere dødsulykker de siste årene, har stadig flere redningstjenester over hele landet endret rutinene og valgt å stenge veien helt der hvor det har vært en trafikkulykke, helt til arbeidet er avsluttet. Det fører til lange køer, men desto høyere sikkerhet og færre skader.

Helenas ektemann omkom mens han var i ferd med å hjelpe noen andre. I løpet av en natt mistet en kvinne sitt livs kjærlighet og tre barn sin trygge og elskede far. Her er Helenas historie:

Da jeg våknet den mandagsmorgenen, hadde jeg ingen anelse om at det skulle bli den verste dagen i mitt liv. En februardag som egentlig burde ha vært som alle andre, men som skulle bli fylt av smertefulle timer, minutter og sekunder som jeg aldri kommer til å glemme. Døtrene mine hadde allerede gått på skolen, men jeg var hjemme med lillebror Nils da telefonen ringte: "Anders har vært utsatt for en ulykke. Han har blitt påkjørt."

Sjefen til mannen min i brannvesenet hørtes rolig ut i den andre enden. Uvanlig rolig. Jeg hadde problemer med å ta innover meg det han akkurat hadde sagt. Anders var liksom ikke en sånn person som kunne bli påkjørt. Jo da, han var riktignok brannmann, og det kunne innebære stor risiko, men han var så sterk og stabil og hadde en innebygget sikkerhetstankegang i alt han gjorde. Så hvordan kunne han ha blitt påkjørt?

Drøye 24 timer tidligere hadde Anders stått opp ekstra tidlig for å rekke å gå en tur på ski før han begynte på døgnvakten. Jeg hadde håpet å rekke å si ha det til ham, men han hadde allerede dratt da jeg sto opp. Det gjorde egentlig ikke så mye. Vi kom garantert til å snakke sammen mange ganger i løpet av det kommende døgnet. For det var sånn vi holdt på, vi tekstet og ringte hverandre ofte. Nå i ettertid er jeg så utrolig takknemlig for det. For jeg har tatt vare på alt vi skrev til hverandre. At han elsket meg, at han savnet meg. Blandet med hverdagsmas og andre ting vi måtte snakke om, så klart. Men alltid ord fulle av oppmuntring og kjærlighet. Det var bare sånn han var.

LES OGSÅ: - Jeg spurte: Har du noen planer for de neste 70 årene?

Selv om svaret er: "Ja, han er bevisstløs", klarer jeg ikke å ta alvoret innover meg

Til tross for at livet som trebarnsforeldre innebærer mye jobb og slit, ikke minst når man lever sammen med noen som jobber lange skift, elsket jeg å få dele hverdagen med ham. Vi var der for hverandre, og vi var opptatt av at begge skulle ha det bra. Vi var bra sammen.

Da jeg står der med telefonen mot øret og hører det som blir sagt ‒ at Anders var i ferd med å rydde opp etter en trafikkulykke da en bil kom susende mot ulykkesstedet og kjørte på ham ‒ gjaller det tomt inni meg. Men den rolige stemmen i telefonen får meg likevel til å spørre: "Er det alvorlig?" Og selv om svaret er: "Ja, han er bevisstløs", klarer jeg fremdeles ikke å ta alvoret innover meg. Er det noen som klarer hva det skal være, så er det jo Anders. Han som er så trygg. Og fysikken hans er det ingenting å si på. Telefonen blir gitt videre til innsatslederen. "Går det bra med deg? Skal jeg komme og hente deg, Helena?" "Nei nei, hvorfor skulle du det? Jeg skal bare kjøre Nils på skolen, så kommer jeg."

MINNE: Bildet av Anders fikk familien ett år etter hans død. Nå henger det på datterens Almas rom. FOTO: RICKARD L ERIKSSON
MINNE: Bildet av Anders fikk familien ett år etter hans død. Nå henger det på datterens Almas rom. FOTO: RICKARD L ERIKSSON Vis mer

Den siste samtalen fra Anders sent kvelden i forveien hadde jeg avvist for ikke å vekke en av ungene som lå og sov ved siden av meg. Vi hadde jo allerede snakket sammen flere ganger i løpet av dagen, og han ville nok bare si god natt. Da sendte vi sms i stedet, og den siste meldingen jeg fikk fra ham, var så fin. Jeg er så takknemlig for at jeg har den, og at det ikke er noe jeg angrer på at jeg ikke sa.

På vei til sykehuset tekster jeg familie og venner fra kirken og spør om de kan be for oss. Jeg melder bare fra til noen få, men det tar ikke lang tid før det har dannet seg en lang kjede av mennesker over hele verden som ber for Anders. Det var fantastisk, det føltes som om de bar meg.

Det går en evighet ‒ det er i hvert fall sånn det føles ‒ før legen kommer og informerer om tilstanden til Anders: "Hvis dette går bra, må vi nok holde ham i koma i en uke." Jeg blir sint. Hva mener hun med hvis? Det er jo Anders! De må jo gjøre alt de kan!

LES OGSÅ: For tre år siden fikk Jane beskjeden som endret alt: - Det er Thomas. Han er falt om, han fikk visst hjertestans

Hvordan skal jeg si til barna at de har mistet faren sin?

Men et døgn senere får vi beskjeden. Anders liv sto ikke til å redde. Jeg vil ikke høre ordene. Jeg nekter. Skjer dette virkelig? Hvordan skal jeg si til barna at de har mistet faren sin? Jeg ville bare klamre meg fast til alle som var rundt meg på sykehuset.

To dager senere sitter jeg alene med Anders. Jeg holder hånden hans. Den er kald, akkurat som når han hadde vært på en lang skitur. Og akkurat som jeg pleide å gjøre da, varmer jeg hendene hans med mine. Han føles så levende. Men likevel ikke. Å ta farvel med ham er det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg vil aldri forlate rommet, vil ikke slutte å ha ham nær meg. Jeg hadde gjort hva som helst for at han bare skulle åpne de vakre grønnbrune øynene og se på meg, snakke med meg!

Jeg gruet meg til begravelsen som skulle være en måned senere. Vi trengte tid til å planlegge, siden vi fikk indikasjoner på at det var ganske mange som ville komme. Hvordan skulle jeg klare å begrave min egen mann? Men den dagen ble jeg overøst med kjærlighet. Brannvesenet hadde ordnet med en utrolig kortesje med brannbiler, politiet ble nødt til å sperre av gater. Vi hadde booket den største kirken vi kunne finne for å få plass til de drøyt 800 som kom. Alt var utrolig fint. Og det var nok da jeg ble påminnet om hvor stor kjærligheten mellom mennesker kan være.

Det var en uvirkelig tid jeg skulle gå inn i, som enke. Lyset i tilværelsen var alle de menneskene rundt meg som sluttet opp om oss på det mest fantastiske vis. Ikke bare slekt og de som har vært våre nærmeste lenge, men også nye venner og bekjente. Til og med brannvesenet var en stor støtte. At så mange ville være der for meg og barna, var ikke bare noe de sa eller skrev, vi følte det og så at det var ekte. Vi ble invitert på middager, familieselskap og fredagspizza, folk kom og hjalp til i hagen vår og fant på aktiviteter med barna.

I begynnelsen hadde vi slektninger boende hos oss, slik at jeg fikk mulighet til å trekke meg unna innimellom. Jeg hadde en dør å lukke, jeg fikk gråte hvor mye jeg ville, og jeg fikk prioritere tiden min sammen med barna. Jeg fikk hjelp til å lage mat og gjøre husarbeid og trengte ikke å late som og liksom være sterk. Å slippe mennesker inn og å ta imot hjelp ble avgjørende i min og barnas sorgprosess. Det jeg alltid har trodd på ‒ at vi skal elske og være der for hverandre ‒ det finnes på ordentlig. Jeg har fått oppleve det nå. Og det fungerer.

LES OGSÅ: Cathrine mistet mannen sin: - Å være åpen om hvordan han døde, har hjulpet meg videre

FAMILIE: Helena og barna har gode stunder og ler sammen, til tross for sorgen. FOTO: RICKARD L ERIKSSON
FAMILIE: Helena og barna har gode stunder og ler sammen, til tross for sorgen. FOTO: RICKARD L ERIKSSON Vis mer

Selv om alt er forandret, er det fremdeles mye som er likt

Jeg har hørt andre i lignende situasjoner beskrive det som at de ikke lever, men at de overlever. Jeg har ikke følt det sånn. Det kan høres dramatisk og nesten vakkert ut, at man skulle slutte å leve når ens elskede dør. Litt sånn Romeo og Julie. Men nei, jeg har ønsket å leve hele tiden. Derfor har vi tillatt oss å le, jeg og barna og andre rundt oss, og det har vært både sunt og befriende.

LES OGSÅ: Anette ble enke og alenemamma som 28-åring

Ofte har jeg undret meg over hvordan håpet hele tiden har vært så sterkt og levende i meg midt i all sorgen. Det har vokst opp inni meg et sted, som et slags anker, og når stormene kommer, er det der, helt innerst. Jeg er så inderlig takknemlig for det.

Nå har det snart gått to år, og her om dagen gjorde vi det. Vi besteg et fjell. Anders elsket fjell. Som jeg skulle ønske at han hadde fått oppleve det sammen med oss, en gang til. At han hadde fått se hvordan de fantastiske barna våre sprang opp på toppen og for nedover fjellsiden. Og han hadde ikke trengt å bære noen av dem på skuldrene. De har blitt så store. Jeg lurer på om han så oss? Så hvor flinke barna var og pakket sekkene sine selv. Hvordan vi gikk opp på den høyeste toppen. Hvordan jeg kjørte bil i åtte timer uten ham ved siden av meg. Så mye jeg aldri hadde trodd at jeg skulle klare. Nå er alt det der a piece of cake. Vi klarer oss.

LES OGSÅ: - Jeg liker ikke å si at han valgte bort livet, for det gjorde han ikke

KJÆRLIGHET: Selv om alt er forandret, er det fremdeles mye som er likt. Men det som har kommet ut av dette, er en mektig elv av kjærlighet, en elv jeg kan falle uti når tårene og sorgen overmanner meg. FOTO: RICKARD L ERIKSSON
KJÆRLIGHET: Selv om alt er forandret, er det fremdeles mye som er likt. Men det som har kommet ut av dette, er en mektig elv av kjærlighet, en elv jeg kan falle uti når tårene og sorgen overmanner meg. FOTO: RICKARD L ERIKSSON Vis mer

At han ikke er her med nærværet sitt, det er det som gjør vondt. Men der på fjellet føltes det virkelig som om han gikk ved siden av meg. At han heiet på meg, sa at jeg var rå. Jeg vet at han ville ha syntes det. Jeg vet at han vil at vi skal fortsette å oppleve, utvikle og utfordre oss selv. For Anders presset grenser. Det var en del av personligheten hans, og det fikk oss fremover. Vi har blitt et godt team, jeg og barna.

Selv om alt er forandret, er det fremdeles mye som er likt. Men det som har kommet ut av dette, er en mektig elv av kjærlighet, en elv jeg kan falle uti når tårene og sorgen overmanner meg. Kanskje det er en gave jeg har fått fra himmelen for å kunne leve videre. Er det noe som hedrer Anders' minne, så er det at vi lærer oss å bli bedre mennesker. Mer kjærlige, ikke dømmende. Jeg vet at han vil det. Og det er ingenting jeg heller vil enn å få ham tilbake, men til vi ses igjen, skal jeg virkelig forsøke å leve som han gjorde - for andre mer enn meg selv. Jeg elsker at hjertet kan gro, at sjelen kan leges. Selv om det fremdeles er en lang vei å gå, så har vi faktisk kommet et stykke på vei. Jeg ser det nå. Vi har tatt enda et steg.​

LES OGSÅ: Hildegun mistet ektemannen 15 måneder etter han fikk diagnosen: - Det er en dødsdom

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: