The Hills Have Eyes, amerikansk skrekkfilm, regi: Alexandre Aja, 18 år. Norgespremiere fredag 31. marsUt på tur i Californias ørkesløse ørken - med svigers, babydatter, kone, hennes to søsken og de to schæferhundene Beauty og Beast. En prøvelse som kan ta kverken på enhver nerdete hvitsnipparbeidersvigersønn. Og det er da også intensjonen med nyversjonen av skrekkfilmguru Wes Cravens 30 år gamle kultklassiker The Hills Have Eyes. For det bredere lag er Crawen mest kjent som mannen bak Nightmare on Elm Street, som holdt mang en tenåring søvnløs gjennom 80-tallet. På 90-tallet ga regissøren oss Skrik-filmene, som fornyet skrekkfilmsjangeren med inderlige, isnende grøss.The Hills Have Eyes begynner bra. Karakterene er troverdige og spenningen bygger seg gradvis opp. Samtidig er det fine, sveipende scener over goldt landskap, men man begynner etter hvert å ane at dette ikke er noe blivende sted.Storfamiliens brautende overhode, detektivpappa Big Bob, tror han skal spare tid ved å ta en snarvei. Det han ikke vet, er at veien går rett til helvete. Bilen havarerer midt i ingenmanns-offlineland, hvor det eneste det er rikelig av er stekende sol, sandkorn og muterte kannibaler som kommer til dekket bord. Kannibalene er etterkommere av atomspregningsskadde gruvearbeidere, som nektet å flytte til tross for myndighetenes ordre. Nå vil de ha hevn.Selv om det bes bordbønn først for de ørkenstrandede, er det ingen bønn da monstrene dukker pustende og pesende opp fra sanddynene. Her er det så mye splatter at man kjenner et akutt behov for å oppsøke blodbanken midt i filmen. Det spesielle med splatterfilmer, er at de som regel er en anelse selvironiske eller inneholder gladblodige scener, et elegant grep som regissør Quentin Tarantino finslipte da en fyr ble skutt ved en glipp idet bilen han satt i passerte en farstdump i Pulp Fiction. Det spruter også blod uavlatelig i Kill Bill-filmene, men de er så tegneserieaktig estetiske at det aldri blir skikkelig ekkelt som her.The Hills Have Eyes fråtser i kaskader av blod og surklende kroppsdeler, men det finnes ikke snev av ironi. Alle ingrediensene for gode grøss er der, men i voldsorgien i midtpartiet er det ikke lagt inn noen pustepauser. Ikke minst trekker det ned at nesten alle kannibalmutantente ligner mer på rømte hillbillies enn menneskespisende monstre, selv om de skremmer fanden på flatmark ved et par anledninger.Etter hvert glir det hele inn ien suppe av oversentimental, amerikansk patriotisme. Regissør Alexandre Aja burde vært litt råere mot seg selv i klipperommet, for siste del av filmen er egentlig den desidert kuleste, men mange spennende grep drukner i kliss, og da snakker jeg ikke om blod.Denne filmen er ikke akkurat noen hyllest til storfamilien, caravanferien eller turistforeningen, snarere til MacGyveren i oss og på mange måter er den også nerdenes hevn med stor H. Hvorfor må du se filmen for å få svaret på.Er du glad i skikkelige grøss, er den severdig, men fort glemt - omtrent som en pose M som går med i dragsuget i kinomørket fordi man har spist sjokoladekulene så mange ganger før at de ikke lenger overrasker sansene.