FØDSEL: Slett ikke alt var bedre før, hverken som sykehusansatt eller fødekvinne, forteller gynekolog Britt Ingjerd Nesheim og jordmor Kristi Hjelle - begge pensjonister med lang erfaring fra fødeavdelingen. FOTO: Astrid Waller
FØDSEL: Slett ikke alt var bedre før, hverken som sykehusansatt eller fødekvinne, forteller gynekolog Britt Ingjerd Nesheim og jordmor Kristi Hjelle - begge pensjonister med lang erfaring fra fødeavdelingen. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Livet på sykehuset:

- En kollega av meg sovnet stående ved operasjonsbordet

Epidural hadde man ikke. Pappa satt på gangen. Og babyene lå på eget rom. Gynekologen og jordmoren ser tilbake på eget yrkesliv.

En fødeavdeling er ikke hverdagskost for vanlige dødelige. En norsk kvinne opplever den i gjennomsnitt 1,64 ganger. De som jobber der derimot, står last og brast dag ut og dag inn i det som for den fødende er en livsomveltende opplevelse. Det ropes, skrikes og gråtes i det som må være avdelingen for de største følelsene vi har.

- Hver fødsel er en stor begivenhet. Man venner seg i grunn aldri til det, sier Britt Ingjerd Nesheim (76), professor emerita i fødselshjelp og kvinnesykdommer ved Universitetet i Oslo, og får bekreftende nikk av tidligere kollega Kristi Hjelle (65), temmelig nypensjonert avdelingsleder for Fødeavdelingen ved Oslo Universitetssykehus.

De to har vært i gamet siden fedrene satt på gangen og smertelindring med epidural var for de få heldige. Og det er bare noe av det som har endret seg siden Kristi og Britt Ingjerd begynte å jobbe, Kristi som turnusjordmor på Ullevål i 1982, og Britt Ingjerd som assistentlege på gynekologisk avdeling på Aker sykehus, allerede i 1969.

GODE KOLLEGER: - Det ble vel rundt tjue år på samme sykehus, gjorde det ikke? Britt Ingjerd og Kristi kjenner hverandre godt. Foto: Astrid Waller
GODE KOLLEGER: - Det ble vel rundt tjue år på samme sykehus, gjorde det ikke? Britt Ingjerd og Kristi kjenner hverandre godt. Foto: Astrid Waller Vis mer

På tidlig nittitall ble de kolleger på Ullevål. Britt Ingjerd gikk av med pensjon i som avdelingsoverlege i 2007, og i fjor takket altså Kristi av rundt påsketider.

- Vel vitende om at det er omfattende spørsmål: Hva opplever dere som de største endringene på fødeavdelingene fra dere startet til dere sluttet?

De to ser på hverandre og ler litt. Hvor skal de begynne? Kanskje med hvordan den som skal føde blir behandlet?

- Før var det nok mer stivt, og alle skulle gjennom de samme prosedyrene. Klystèr og barbering var fast rutine, sier Kristi.

Britt Ingjerd supplerer: - Det var jo et mer patriarkalsk og mer autoritært system den gang. Når du ble lagt inn på sykehus var du nærmest å regne som sykehusets eiendom. I dag tror jeg nok at man er mer lydhør for pasientens behov. Man ser på dem som en viktig samarbeidspartner.

Britt Ingjerd forteller at da hun var ung sykehuslege, var det lite smertestillende å tilby den fødende. Innføringen av epidural kom på midten av 70-tallet og i dag brukes denne smertelindringen i 36 prosent av prosent av alle fødsler, viser tall fra Norges fødselsregister. God smertelindring er noe fødekvinner har krav på.

- Etter noen år da man kanskje hadde glemt at det i sin tid var et krav, kom det en bevegelse om at vi vil ikke nødvendigvis ha denne epiduralen, vi vil gjerne få mulighet til å føde uten. Vi som er ordentlig gamle måtte le litt av det, vi hadde jo opplevd det som et stort framskritt å kunne tilby epidural. Men det er klart man skal få føde uten, det er jo dessuten mindre ressurskrevende, påpeker hun.

I 1997 ble den jordmorstyrte enheten ABC etablert på Aker sykehus (ABC står for Alternative Birth Care), et tilbud til friske mødre som kunne tenke seg å føde uten smertestillende. Enheten ble flyttet til Ullevål noen år senere der tilbudet fortsatt eksisterer.

- Vi trodde kanskje at flere kvinner skulle velge å føde på ABC-enheten, men tallene holder seg ganske stabile, sier supplerer Kristi, og lurer på om det kan ha noe med at trygghetsbehovet hos de som skal føde er stort.

- Jeg opplever nok at de fødende i dag er veldig opptatt av sikkerhet og kontroll. Det kan være noe av årsaken til at ikke flere ønsker seg dit, mener jordmoren.

Britt Ingjerd er enig den beskrivelsen.

- Den «vanlige» fødeavdelingen er vegg i vegg, så dersom det skulle skje noe uforutsett eller epidural blir nødvendig, så trilles man jo bare over. Det er kanskje ikke alle klar over.

FØR OG NÅ: Alt har blitt bedre i grunn. Både forholdene for ansatte og fødene, mener både Kristi og Britt Ingjerd. FOTO: Astrid Waller
FØR OG NÅ: Alt har blitt bedre i grunn. Både forholdene for ansatte og fødene, mener både Kristi og Britt Ingjerd. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Pappa fikk være med

Smertelindring, bedre utstyr og nye metoder. Fødestua Kristi ble født på i Hardanger i 1954 minner ikke mye om de moderne fødeavdelingene i dag.

- Jeg har blitt fortalt at jordmora sov under nesten hele fødselen. Mamma vekket henne da pressriene kom, og så kom jeg til verden, sier hun og ler litt av hvor annerledes det var den gang.

Likevel, Kristi framholder at en av de største endringene hun har vært med på, er at fedrene fikk være med inn og være en aktiv støttespiller under fødselen. Det må vel kalles en kulturendring?

- Ja, det var noe som skjedde gradvis. Tidsånden endret seg. Det framsto etterhvert som gammeldags at pappa ikke skulle inkluderes. Men det var ikke sånn at alle sykehusansatte var enige om at det var en god idé med en gang, sier Kristi.

- Nei, det var delte meninger om det, ja. Mange så for seg at fedrene skulle være i veien og ikke takle situasjonen. Det har jo selvsagt skjedd at en far har besvimt på fødestuen, men alt i alt har det jo vært svært positivt. Nå er de jo med på operasjonstuen under keisersnitt også, noe som var helt utenkelig i gamle dager. Og de besvimer ikke da heller, sier Britt Ingjerd og smiler.

Nå har mange sykehus tilbud om barselhotell, slik at den nybakte familien kan være samlet i tiden etter fødsel, mens man før i tiden sendte far hjem.

- Det er jo ikke altfor lenge siden man rullet alle barna inn på barnestuen, heller, mimrer Kristi og beskriver hvordan babyene ble svøpt og lagt på geledd i de små sengene sine, og båret inn til mor når det var tid for amming. Far måtte kikke på den nyfødte gjennom en glassrute. Opp til 80-tallet var det sånn man gjorde det.

- En annen stor endring for oss jordmødre var at vi sluttet vi å dryppe øynene på den nyfødte med lapis, kommenterer Kristi.

Øyedråpene med sølvnitrat, også kalt lapis var fast prosedyre på alle norske fødeavdelinger fra 1880-årene, for å forhindre blindhet forårsaket av gonoré hos mor. Behandlingen var smertefull for de nyfødte, ofte med gjenklistrede øyne av puss i mange dager etterpå. På 70-tallet begynte utredningen for å finne ut om dette fortsatt skulle være rutine, men det tok rundt ti år før det ble kuttet ut.

Ifølge de to kvinnene var 70-tallet var en tid der «mykere» verdier fikk mer plass i barselomsorgen, og man fikk også mer kunnskap om hvor viktig tilknytningen mellom mor og barn var allerede fra første stund, noe det tilrettelegges for på fødeavdelingene landet over i dag.

Begge mener den utviklingen har vært positiv.

- Da jeg selv ble født var det et stort fokus på hygiene i barselomsorgen. Man var redd for ulike bakterier, og mye av informasjonen som ble gitt til mødrene gikk på dette med koking av flasker og viktigheten av la barnet sove under fluenetting og sånne ting. Det var få som ammet. Ikke skulle man ta opp barna når de gråt heller, i hvert fall ikke hele tiden, forteller Britt Ingjerd.

LES OGSÅ: Vent så lenge som mulig med å bade babyen

I dag får nybakte mødre helt annen informasjon. Barnet skal ha fri tilgang til brystet i begynnelsen, og det er bred enighet om at man ikke kan kose for mye på et spedbarn. I tillegg florerer det av råd og tips på internett. Gråt og søvn diskuteres heftig.

- De siste årene har jeg av og til lurt på om det har gått litt langt den andre veien, sier Kristi og legger til:

- Det å få barn i dag er jo en veldig happening, kan man si. Det er store forventninger knyttet til det. Vi ser jo en del mødre som ikke tåler at barnet gråter i det hele tatt og bærer rundt på barnet hele dagen. Det kan være lurt å la dem få hvile litt også, sier vi da. Så får man hvilt litt selv også, sier Kristi og tror det kanskje henger sammen med at en del kvinner er redde for å gjøre feil, og ikke være bra nok i sin nye rolle som mamma.

- Du vet i gamledager var det litt mer sånn at om barnet gråt litt før de sovnet, så var det ingen som tenkte at det var unormalt. I dag har man mindre familier og mer tid til hvert av barna, mens før var storfamilien mer involvert og man kunne ikke følge med på alt, mener Britt Ingjerd.

Nye tider - også for de ansatte

Begge er enige i det meste går framover når det kommer til barselomsorg. Det er bedre teknologi, bedre utstyr, og større forståelse for at mor og barn må få bli kjent og være nær hverandre. Det meste har ifølge de to kvinnene også blitt bedre for de som jobber på fødeavdelingene også.

Nylig kom boka «Kvinder med Begavelse for Lægevirksomhet» ut, om de første kvinnelige legene i Norge. Forfatter og psykiater Cecilie Arentz-Hansen har sett nærmere på hvilke holdninger de ble møtt med, og alt de fikk utrettet da de omsider fikk lov til å delta. Kvinner og barn ble pasientgruppen for mange av dem.

- Det overrasket meg hvor drøye påstandene fra motstanderne var. Det ble sagt at det ikke lå i kvinnens natur å takle legeyrket, og de mannlige medisinske professorene argumenterte vitenskapelig for at kvinner ikke skulle ansettes, forteller hun til KK.

Den første kvinnelige legen i Norge het Marie Spångberg, og var ferdig utdannet i 1893, men det skulle gå mange år før den første kvinnelige legen ble ansatt på sykehus i Norge.

Selv da Britt Ingjerd fullførte medisinstudiet i 1967, var de under ti kvinnelige studenter. Da hun tok doktorgraden i 1974, var hun den niende kvinnen i Norge med doktorgrad i medisin. Som ung, kvinnelige sykehuslege var det fortsatt mange pasienter som antok at hun var sykepleier. En machokultur preget arbeidsmiljøet.

- Sykehusjobbingen var ikke ment for kvinner, og i hvert fall ikke tilrettelagt for mødre, fastslår hun.

- Å være lege på sykehus passet for den som hadde kone hjemme som holdt huset i orden og hadde maten klar. Det var ikke rom for å være hjemme med syke barn, eller å være syk selv for den saks skyld. Så jeg har aldri vært hjemme én dag med sykt barn. Da hadde jeg blitt møtt med «du må finne deg noe annet å gjøre». Vi måtte selvsagt ha hjelp hjemme, forklarer gynekologen og legger til:

- Vi var fryktelig underbemannet den gangen, så det var ikke aktuelt å la noen ta over vaktene når man var syk. Nei, da kastet man heller opp i mellom pasientene, sier hun og rister på hodet.

- Helgevaktene startet fredag morgen og var ferdig mandag ettermiddag. Noe særlig søvn var det ikke snakk om heller. En kollega av meg fortalte at hun sovnet stående ved operasjonsbordet, før pasienten kom inn. Det var jo uansvarlige forhold, sier Britt Ingjerd og rister på hodet.

- Det har blitt bedre. Det er ikke sammenlignbart. Lange vakter i dag er femten timer. Men likevel, det er fortsatt tøft å jobbe på sykehus, sier Kristi og understreker at man som jordmor må tåle vekslingen mellom full action og roligere perioder.

- Det er et uttrykk blant jordmødre, om at «det kan jo komme en busslast med fødende kvinner». Og går man bare og venter på den busslasten, da blir man rastløs. Så må man ha et godt sovehjerte, evnen til å ta avgjørelser under stress.

Britt Ingjerd nikker. Som fødselslege er rollen å komme inn kun når jordmor har bedt om assistanse, satt på spissen: de gangene det holder på å gå galt.

Hvordan er det å stå i de situasjonene hvor det faktisk går galt?

- Det er fryktelig tøft. Og det går inn på en. Det er sånn at man kan ligge våken om natten og gruble og klandre seg selv. Tok man de riktige avgjørelsene? Heldigvis har vi blant verdens laveste barnedødelighet i Norge, og har også stadig færre barn som er medtatte ved fødsel, slår Britt Ingjerd fast.

Ettersom teknologien utvikles, redder man dessuten barn i dag som ikke ville ha overlevd tidligere. Ifølge Norsk helseinformatikk har "grensen for laveste fødselsvekt forenlig med overlevelse" blitt senket fra 1500 gram til 400-500 de siste 50 årene. Det betyr at man i dag redder barn helt ned i uke 23-24.

- Vi har muligheten til å redde flere av de minste barna, men fortsatt er det store forskjeller fra barn til barn når de er så små, forklarer Britt Ingjerd.

Det kan handle om at i noen tilfeller rekker man å sette lungemodningsprøyter på mor som gir bedre odds for barnet, mens det i andre tilfeller ikke er tid.

- Å hindre premature fødsler der har vi ikke kommet så mye lenger. Vi vet fortsatt for lite om hva som forårsaker det. Og det er vanskelig å stoppe når det først går i gang, sier Kristi.

De to forteller at fødsler der noe går galt selvsagt er en tragedie for foreldrene, men også en påkjenning for de som er på vakt den dagen.

- Jeg tror arbeidsmiljøene har blitt flinkere til å bearbeide tøffe hendelser. Man går gjennom situasjonen og debriefer. Det er viktig at folk ikke vil slutte i jobben sin etter vanskelige episoder, sier Kristi.

- Det var nok en mer macho-preget kultur tidligere, der man ikke snakket om det som var tøft. Jeg opplever at det er noe som har endret seg, bekrefter Britt Ingjerd.

Arbeidsforhold for sykehusansatte er fortsatt mye diskutert, det siste året har #metoo-kampanjen nådd helsevesenet, der særlig unge kvinnelige leger og sykepleiere har fortalt om det de opplever som uønsket seksuell oppmerksomhet og grenseoverskridende adferd fra mannlige overordnede.

- Det er bra det kommer fram og at det blir tatt tak i, mener både Kristi og Britt Ingjerd. Kristi kan huske episoder med det hun kaller dårlig oppførsel og dårlig humor fra en overlege som noen reagerte på. Men ikke alvorlige hendelser.

- Det kan være en tøff tone på føden. Men jeg har opplevd at leger og jordmødre har respekt for hverandres fagfelt, og at samarbeidet stort sett har vært godt, påpeker Kristi.

En faktor kan være at det er mange kvinner i deres fagfelt, noe som gjør at det sjeldnere oppstår den type situasjoner. Jordmødre er fortsatt så å si bare kvinner, og gynekologi er blitt en kvinnedominert spesialitet.

Kulturendringer og nye tider

Britt Ingjerd var ferdig utdannet lege i 1967, samme år som p-pillen ble lansert. Først i 1978 kom abortloven slik vi kjenner den i dag. En lov som igjen diskuteres i media og får norske kvinner til å mobilisere. Hva tenker de to kvinnene om debatten i media?

- Jeg tenker at de som tar til orde for endringer i abortloven ofte er negative til abort i utgangspunktet, sier Kristi.

- Jeg har i grunn alltid vært engasjert i abortsaken, og pleier vel å si at jeg har Norgesrekord i å sitte i abortnemd. Jeg ble oppnevnt av fylkeslegen til å sitte i nemd allerede da jeg gikk på universitetet og tok doktorgraden, det var før vi hadde selvbestemt abort i Norge, forteller Britt Ingjerd.

- Etterhvert ble jeg leder av den sentrale klagenemda.

For de av oss som tror at en nemd er helt panel med med hvite frakker, kan det være greit å korrigere denne forestillingen. Hvis vi slår opp i leksikon er det for øvrig Britt Ingjerd som har skrevet artikkelen om emnet.

Kjapt forklart: en kvinne som søker om abort etter tolvte svangerskapsuke må møte i nemd. Den består av to leger, en mann og en kvinne, der den ene er ansatt på avdelingen på sykehuset hvor aborten eventuelt skal utføres. De to må være samtstemte i avgjørelsen for at aborten blir innvilget. Får kvinnen avslag her, blir saken automatisk overført til klagenemda. Der sitter det fem personer, minst to leger og minst én jurist. Jo flere uker som har gått av svangerskapet, jo mer tungtveiende må grunnen til abort være.

Tilbake til Britt Ingjerd: Ja, hva mener jeg om abort? Jeg mener at man burde kutte ut nemdene og heller utvide grensen for selvbestemt abort fram til uke 16 eller 18. Det mener jeg fordi det er veldig få som får avslag i nemd før uke 18, og man har et kjempesystem rundt dette.

Tall fra abortregisteret hos Folkehelseinstituttet viser at det ble utført 564 nemndbehandlede aborter i 2018. Hele 97,5 prosent av de abortene som ble utført etter nemndbehandling ble innvilget i primærnemda, altså den første instansen.

- Dessuten er det nemdas skjønn som avgjør om kvinnen innvilges abort, noe som i seg selv er problematisk, for ulike nemder kan vurdere ulikt, sier Britt Ingjerd og legger til at i Sverige går grensen for selvbestemt abort ved 18 uker.

Begge påpeker at det også i helsevesenet er ulike meninger om abort. Og at det kan være kulturforskjeller på ulike sykehus, og ulike deler av landet. Det går an å reservere seg, men det er få som gjør det.

- At du er på jobb for pasientens skyld, det er nok et ganske alminnelig synspunkt blant oss som jobber med dette, sier Kristi.

Og pasientene, de har det blitt noen tusen av.

Mange minner

Alle kvinnene de har møtt, og barna de har tatt imot - hva husker dere best?

De ser på hverandre. Nok en gang - et stort spørsmål. Det er alle de gangene som har vært tøffe, der man lettet har kunne gratulere etterpå, og det er ganger der det ikke gikk som planlagt. Det er kvinner som har født dødfødte barn flere ganger, som endelig får et levende friskt barn, og det er kvinner som føder flerlinger. Det er syke kvinner og spreke kvinner. Kristi og Britt Ingjerd har sett alt sammen.

- Jeg har virkelig elsket yrket, det har jeg, sier Kristi som understreker at hun trives som fersk pensjonist.

Britt Ingjerd nikker.

- Det å få være så tett på disse livsbegivenhetene. Ja, det er en stor opplevelse hver eneste gang.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: