Med mange av dokumentarfilmene hun har laget, har hun hatt det slik: Hun har visst lenge at hun skulle lage dem, det er bare et spørsmål om tid.
Et filmprosjekt må være timely og timeless, sier hun, der hun sitter i sort kjole i grønn plysjstol i en hotellobby i Oslo.
Hun var på vei til nytt filmprosjekt i Sør-Afrika da pandemien stengte verden ned, og bildene fra de tomme bygatene begynte å komme.
«Nå er vi der. Det er nå jeg skal lage mitt naturbidrag», tenkte hun hjemme i Gamlebyen i Oslo.
Så Margreth Olin gjorde slik hun ofte gjør når hun vil fortelle noe allment - søker seg til det aller nærmeste i eget liv, denne gangen til sin 85 år gamle far.
I et år har hun vandret etter ham med kamera, i hans hjemtrakter i Oldedalen i Nordfjord.
- Filmen er et kjærlighetsarbeid til faren min – og til naturen som vi i vårt land er sterkt forbundet til. Ved å gå inn i det som har betydd mest for han, forsøker jeg å forstå enda mer av hvem han er, eller hvem vi er.
Men som hun skriver til oss i en mail før vi møtes: «Dypest sett så omhandler dette, at jeg forbereder meg på en dag å måtte si adjø til min far».
Så skjedde det også noe annet det året hun gikk i sin fars fotspor. Det var noe som ble helet. Og hvis ikke det hadde skjedd, vet ikke Margreth Olin om hun hadde orket å fortsette å lage film.
- Jeg har ikke valgt det selv. Jeg hadde lyst på kone, barn og stasjonsvogn
Blir aldri arbeidsledig
Vi så henne krysse fotgjengerfeltet med telefonen inntil øret, den lysebrune kåpekanten flagret i vinden der hun gikk, og det var lett å tenke, at det nærmest drysser historier ut av henne.
Hun er av våre mest prisbehengte filmskapere. Ofte har hun skapt samfunnsdebatt - med Dei mjuke hendene ville hun si noe om eldreomsorgen, med De andre kritiserte hun asylpolitikken, med Engelen - hennes eneste spillefilm så langt blant alle dokumentarfilmene, satte hun søkelys på ruspolitikken.
- Som dokumentarist er det min oppgave å samle inn informasjon om samfunnet, som sier noe om oss mennesker og tiden vi lever i.
Hun forteller med alvor i det brune blikket, men det er en letthet også i den rolige tilstedeværelsen. Og rett som det er bryter Margreth Olin ut i små fnis - som nå.
- Så jeg blir jo aldri arbeidsledig.
- Jeg blir svimmel når jeg tenker på alt jeg kunne gått glipp av
Rømte fra barnehagen som femåring
Hun vokste opp på Stranda i Møre og Romsdal, med en storesøster og foreldre som jobbet på Samvirkelaget. Hun var et tenksomt og engstelig barn som ble tatt på dypeste alvor hjemme.
Da hun rømte fra barnehagen som femåring - hun trengte et voksent menneske som kunne ta henne på alvor - ordnet hun selv barnepass mens foreldrene var på jobb.
Hos Emma, en eldre dame som drev Strandas Grand Café.
Slik ble Margreth Olin bygdas yngste kafédame, som gikk mellom bordene og plukket opp de utallige historiene som ble utvekslet der.
Hjemme gjenfortalte hun dem til moren, mens hun fulgte nøye med på ansiktet hennes, for å se om hun ble berørt.
Livet og filmene hennes er tett forbundet med hverandre. I en av de første dokumentarfilmene hun laget, Onkel Reidar, fortalte hun om onkelen med downs syndrom - en av hennes beste og fineste venner i oppveksten, men som hun opplevde at mange så ned på.
Nå tegner hun en halvsirkel med fingeren i luften, sier det går en bue derfra og til filmen hun har laget om faren, og om hans og vårt alles forhold til naturen.
Suksessforfatter Maja Lunde mener alle kan gjøre litt for miljøet: - Ingen trenger egentlig å dra på weekendtur til New York
En lunefull nabo
Om faren sin pleier hun å si, at moren hennes er hans største kjærlighet, men naturen var hans første.
Han vokste opp på Mykløen gård, som har vært i slekten i århundrer. Norges vakreste sted, mener Margreth - men også svært utsatt. Gården ligger innerst i Oldedalen, der Briksdalsbreen, en av brearmene til Jostedalsbreen, munner ut.
Den er Nord Europas største innlandsbre. Få andre steder er klimaendringene så tydelige som her.
I løpet av de siste tjue årene har brearmene trukket seg tilbake med 800 meter. Men en gang ruvet breen stor og mektig i enden av den grønne sletta der Mykløen gård ligger.
En lunefull nabo, som har vært bestemmende for de fastboende i dalen. Breen kunne gi flomvann, og rive med seg hus og gårder.
- Hadde ikke de kunnet lese naturen, hadde de ikke kunnet være der. Det er min inngang.
For henne var pandemien enda en bekreftelse på at vi har mistet denne evnen til å lese naturen. Hadde vi kunnet det, hadde vi ikke handlet med ville dyr, eller tenkt profitt i alle ledd. Da hadde ikke pandemien skjedd, mener hun.
- Det handler om at vi er i utakt med naturen og med oss selv. Vi må gjenopprette den forbindelsen vi en gang hadde. Det er mitt bidrag. Det er bakteppet for filmen.
- Pappa tok med seg sin største hemmelighet i grava
«Magnhild, fonna kjem»
Det er faren hennes som har lært henne alt hun kan om naturen. Hun var fem, seks år gammel da hun selv opplevde naturkreftene første gang.
Sammen med storesøsteren og foreldrene, kjørte hun gjennom farens hjemsted Oldedalen, da et enormt drønn fikk ham til å stå på bremsene.
«Magnhild, fonna kjem» sa han kort til kona, og rygget for livet bakover.
- Jeg hadde aldri hørt en slik lyd før. Jeg så for meg ei kjempestor trollkjerring komme løpende ned fjellsida for å kaste oss på vannet. At vi fire var i en liten hvit folkevogn mot de massene.
Hun som har takket nei til kaffe tidligere, og bare ville ha et glass vann, smiler.
- Jeg drikker ikke kaffe - det er fantasien som er min næringskilde. Som liten kjente jeg på at det ikke er vi som er sjef. En ærefrykt. Vår forståelse av naturen og vår relasjon til den, er på liv og død.
Firebarnsfamilien bor i drivhus og bruker egen kloakk som gjødsel
Farens tre læresetninger
Nylig spurte hun moren sin på telefon, de er nære de to, og snakkes ofte, om hun hadde sett faren løpe noen gang.
Hun ler litt når hun forteller om det, for hun tenker på ham som en mann som alltid går i samme rolige tempo i nedoverbakker som i motbakker.
Da hun var liten var han det hun kaller en fantete pappa. En som vitset og tullet, men som ikke nødvendigvis sa så mye.
Da han først sa noe, betydde det noe. Når det virkelig har knepet, er det faren sin Margreth Olin har spurt om råd.
- Da starter han alltid med å si «Du må huske på at jeg ikke kan leve livet ditt for deg». I det ligger det en veldig tillitserklæring. «Du gjør dine valg som er rett for deg».
Han har også tre læresetninger han har gjentatt for henne mange ganger. Alle mennesker er like mye verdt. Du skal ikke ta noe som ikke tilhører deg.
Et lite fnis.
- Så om jeg har fått igjen 500 kroner for mye på butikken, gir jeg det tilbake.
Den siste av farens bud lyder slik:
Det er ingenting du kan gjøre i livet ditt som er så galt, at du ikke kan komme hjem og fortelle det til meg.
Vigdis Hjorth: – Skulle jeg skjære i meg selv for at en mann skulle like meg?
Døden et stadig mer påtrengende tema
Det er med denne tryggheten hun har kastet seg inn i det ene filmprosjektet etter det andre, med en sterk indre flamme, som har brent for de som av ulike grunner faller utenfor.
For at et filmprosjekt skal velges foran et annet, må det kjennes urgent sier hun.
Da hun lagde Mannen fra Snåsa, om Joralf Gjerstad, som hun så at møtte mennesker på et nivå hun aldri før hadde opplevd, ville hun si noe til landets fastleger, der mange knapt har tid til å møte pasientens blikk.
Eller snarere heller reise et spørsmål:
- Hva betyr det å være tilstede for et annet menneske?
Hun sier det med et stort alvor, lar setningen bli hengende i lufta. At det nå ble viktig å lage en film om og med sin egen far, handler om at døden har vært et stadig mer påtrengende tema de siste årene. Det ble presserende å gi alt det hun hadde lært av ham videre.
- Jeg vil vise han, at det han har gitt til meg - jeg forstår det. Jeg føler at pappa har gitt meg en stor gave. Den gaven jeg har fått fra ham, vil jeg gi videre. Det tror jeg på - at det fineste du får, skal du gi videre.
- Er det noe som gjør deg mer forberedt nå, på at du skal miste faren din?
- Det er fortsatt en umulig tanke. Jeg elsker mine foreldre like høyt som jeg elsker mine barn. Jeg er dypt takknemlig for dem. Hun stopper litt opp før hun fortsetter.
- Men jeg lærte noe nytt av pappa gjennom dette året. At døden er en del av livet.
– Sorg tar lang tid
Utsatte sorgen
Hva betyr det å være tilstede for et annet menneske?
Margreth kom fra en livskrise da hun begynte å vandre etter faren på hans mange turer i fjellheimen. Hun var i klipperommet med filmen om Snåsamannen, da samboeren Roy, han som alltid var så full av krefter, fikk et massivt hjerneslag, og ble liggende fire uker i koma.
«Dere kjenner ikke oss» tenkte hun, da legene sa at kjæresten hennes aldri kom til å bli den samme.
«Nå lager vi et nytt nullpunkt» sa hun til ham. «Vi skal ikke fokusere på det vi har mistet, vi skal fokusere på det vi får. Du kommer til å lære noe nytt hver eneste dag».
Blikket har vært rettet mot vinduet, nå ser hun rett på oss.
- Men det lå en enorm fornektelse i det. Roy aksepterte den nye situasjonen lenge før meg. Jeg utsatte sorgen over det vi mistet. Jeg klarte bare ikke å kjenne på, at det fine vi hadde måtte bli noe annet.
- Da har pappa vært utrolig god å ha. Jeg har vandret bak min far. Selv han må jeg akseptere å miste. Da kan jeg akseptere å miste alt annet også. Han og mamma er navet i mitt liv.
- Så pappa har hjulpet meg, skjønner du. Og hvis det ikke hadde hjulpet, så tror jeg ikke at jeg hadde orket å lage film mer.
- Jeg fant tidlig ut at jakten på «den rette» er veldig tidkrevende
Våknet opp med lammende angst
I år etter år hadde hun fulgt folk i tøffe livssituasjoner, som ikke har hatt den tryggheten hun har fått fra sine foreldre. Tydeligst ble det for henne da hun lagde filmen De andre, om enslige asylsøkere som hadde blitt fratatt alt håp.
- Jeg har tenkt at jeg tåler det, fordi jeg har den tryggheten i bunnen. Men når du opplever gang på gang at grunnen du står på gir etter …
Hun som før hadde kjempet mot det hun kaller kosmiske krefter, og alltid grepet tak i kameraet når noe skjedde i eget liv, kjente at hun ikke lenger kunne noen av delene da Roy ble syk. Det var som om den sterke indre flammen hadde sluknet.
Hun filmet litt til å begynne med, men visste ikke hva hun kunne bruke det til. Det var ingen steder hun kunne puste i det.
En natt våknet hun opp av lammende angst, og trodde hun skulle dø.
Hun fortsetter å fortelle med den samme rolige stemmen, mens noen tårer renner nedover kinnene.
- Jeg tenkte at nå må jeg bare sitte stille i båten. Jeg ville gjemme meg, for jeg orket ikke å ta innover meg mer smerte.
- Da vil min far si - men det er sånn livet er. Og så skal du tenke på det gode du har fått. Og så går vi, og går vi og går vi.
Charlotte Frogner: – Vi var sammen i bare et kvarter før vi fikk barn
Lanseres trolig også i USA
Med Fedrelandet kan det høres ut som om den brenner greit igjen, den indre flammen i Margreth Olin.
Da hun var hun relativt nyutdannet fra dokumentarlinja i Volda, fikk hun ofte høre at hun måtte lage litt mindre sære filmer. Men å følge sin egen smale sti ser ut til å være suksessoppskriften for Margreth.
Når Fedrelandet har Norgespremiere høsten 2023, har den blitt samprodusert med BBC og ARTE, med den legendariske filmregissøren Wim Wenders som kreativ medprodusent. Trolig skal filmen også lanseres i USA.
Men aller først har den verdenspremiere under filmfestivalen CPH:DOX i København, 15-26. mars. Der den kan kvalifisere seg til å bli Norges Oscar-kandidat for beste dokumentarfilm.
Til hver film forsøker hun å finne et eget filmspråk. Fedrelandet vil hun lage som en dokumentarsymfoni.
Hun var fem, seks år da faren tok faren henne med til breen for første gang. Allerede den gangen tenkte hun at det bodde et orkester der nede under isen.
Breen har sine egne lyder, skiftende i takt med årstidene. Ikke bare har hun hatt et kamerateam med, men også et eget lydteam, som har sluppet mikrofoner ned i bresprekkene.
- Jeg vil sette publikum i en tilstand av aktiv lytting. Kanskje har breen noe den kan fortelle oss.
Hun fortsetter med det samme rolige alvoret i stemmen.
- Den kraften som er i min fars dal, den er overførbar til oss. Den kan ses, den kan høres, og den kan kjennes. Helt på dypet kan naturen bygge oss mennesker på nytt. Vi er uløselig bundet sammen.
