LIVSMESTRING: Gry Hege Henriksen måtte amputere hendene og føttene. Bare ett år senere var hun tilbake i jobb. FOTO: Geir Dokken
LIVSMESTRING: Gry Hege Henriksen måtte amputere hendene og føttene. Bare ett år senere var hun tilbake i jobb. FOTO: Geir DokkenVis mer

Amputasjon:

– En periode var jeg sint for at jeg hadde overlevd

Gry Hege måtte amputere hendene og føttene etter en blodforgiftning. I dag er hun tilbake i jobb, og vil hjelpe andre til å se muligheter der det ser som mørkest ut.

18. desember 2016. Julelysene tindrer på bordet hjemme hos Gry Hege, Alan og sønnen Fredrick i Oslo. Rundt bordet sitter gjestene og nyter ribbe og førjulskos: Gry Heges foreldre, kusinen og Gry Heges venninne. Serviettene er pent brettet. Gry Hege elsker å holde på med hendene. Har laget sju pakkekalendere, til foreldrene, kjæresten, Fredrick, Alans sønner, sin venninne og en venninnes barn. Hun sitter sjelden med hendene i ro. Syr og strikker så fort hun kan og har en notisblokk der hun skriver opp alle ideene. Og til våren er det strikketreff i Narvik, med nesten alle strikkevenninnene!

Men først skal de feire jul på forskudd. Om kun få dager, på lillejulaften, bærer det til Nord-Irland, for å feire med Alans familie.

Men det er noe som ikke er helt som det skal. Gry Hege føler seg slapp og fryser. Leddene verker. Hun antar det kan være lungebetennelse, uten at det bekymrer henne. Det har hun hatt før. Men noe er annerledes i dag. Da gjestene er gått går hun opp for å dusje. Kanskje får hun varmen av det? Alan legger merke til at samboeren er litt blå om leppene. Hun får ikke varmen i seg, og går og legger seg. Da Alan ser til henne en god stund etterpå finner han samboeren i senga med mørkelilla lepper. Siden bærer det i ambulanse til akuttmottaket på Ullevaal.

Det skal gå fire uker før Gry Hege våkner igjen. Fire uker med så mørke stunder at Alan og sønnen Fredrick ikke vet om mamma kommer hjem i det hele tatt. Fire uker før Gry Hege våkner opp, til beskjeden om at legene må amputere hendene og føttene hennes.

LES OGSÅ: Birgit Skarstein mener at det er helt feil å bruke begrepet «lenket til rullestolen». For den er jo hennes beste venn

Mørkelilla lepper

– Det var veldig liten sjanse for at jeg skulle overleve, forteller Gry Hege.

– Mindre enn ti prosent, har jeg fått vite. Og om jeg overlevde så var sjansen enda mindre for at jeg ville være ved mine fulle fem. Man regnet med at jeg ville ha fått en form for hjerneskade.

Hun setter fra seg kaffekoppen. Bruker de kunstige hendene, som er utformet med negler og furer og har en sensorstyrt gripemekanisme. «Carpe fucking diem» står det på en pute i sofaen. Alan setter seg ved siden av:

– Da jeg kom opp på soverommet var hun helt blek og leppene mørkelilla og jeg skjønte at hun ikke fikk oksygen. I ettertid har jeg angret på at jeg ikke ringte ambulanse tidligere.

– Det nytter ikke å angre på sånne ting, sier Gry Hege, både irettesettende og ivaretakende.

EN ENORM DRIVKRAFT: – Hun har alltid hatt en enorm drivkraft og kreativitet, sier samboeren Alan. FOTO: Geir Dokken
EN ENORM DRIVKRAFT: – Hun har alltid hatt en enorm drivkraft og kreativitet, sier samboeren Alan. FOTO: Geir Dokken Vis mer

– Enorm drivkraft

Gry Hege og Alan møttes for 12 år siden. Hun hadde vært gift før, han hadde vært samboer og hadde to barn. Gry Hege jobbet som oljeingeniør i Stavanger og Alan var saksbehandler på nav i Oslo. Snart gikk flyttelasset til Oslo.

– Gry Hege har aldri vært helt A4, sier Alan og ser på samboeren i beundring.

– Da vi møttes kjørte hun en stor 1000 kubikk motorsykkel og jeg begynte å ta motorsykkeltimer, jeg også. Men så var Fredrick på vei og da gikk det ikke an å fortsette. Hun solgte sykkelen. Gry Hege har alltid vært veldig selvstendig.

Han peker rundt i stua, på kunstverk og kreative krumspring signert samboeren:

– Hun har alltid hatt en enorm drivkraft og kreativitet.

BEUNDRER KJÆRESTEN: Alan mener samboeren har en beundringsverdig drivkraft og kreativitet.

– Når jeg ikke lenger kunne strikke, kjøpte jeg meg en keramikkovn, sier Gry Hege, her med kokkekniven montert på armen. FOTO: Geir Dokken
BEUNDRER KJÆRESTEN: Alan mener samboeren har en beundringsverdig drivkraft og kreativitet. – Når jeg ikke lenger kunne strikke, kjøpte jeg meg en keramikkovn, sier Gry Hege, her med kokkekniven montert på armen. FOTO: Geir Dokken Vis mer

Hendene må lades

Alan er fra Nord-Irland. Gry Hege fra Båtsfjord i Finnmark. I tenårene flyttet hun sørover med foreldrene, bort fra mørketid og kulde, og endte etter hvert opp på ingeniørhøgskolen i Horten:

– Jeg kikket i brosjyren deres og husker setningen som fikk meg til søke: «Horten er stedet i Norge med flest soldager». Jeg gikk etter sola, sier hun og smiler.

Paret forteller om julen for to år siden, da de fortsatt var uvitende om alt som skulle komme. De enorme omveltningene som siden skulle bli en del av hverdagen. Måtte bli det. Trappeheisen. Gry Heges personlige assistent som kommer hver morgen. Protesene på begge hender og føtter som må festes om morgenen og tas av om kvelden. Hendene til Gry Hege som må legges til lading hver natt. Det oppladbare bestikket med gyro-teknologi som sikrer at suppen hele tiden er i vater.

– I dag er alt som har skjedd kommet litt mer i bakgrunnen. Selv om vi stadig får påminninger om det, sier Alan.

LES OGSÅ: Sønnen til Hilde mistet begge beina: - Jeg skjønte fort at han var klar for å kjempe

Hunden hjelper til

På gulvet i stuen ligger hunden Kie med magen i været. Det var gjennom NRK-programmet «Superhundene» at Gry Hege fikk den omplasserte Schæferen, og målet var at hunden skulle hjelpe henne i hverdagen med det som er vanskelig å få til med proteser: å plukke opp ting hun har mistet på gulvet og å trekke av henne jakken. Gry Hege skryter av Kie. Selv om hunden akkurat i dag mye heller vil bli klødd enn å vise gjestene sine kunster.

– Vi har ikke trent så mye i det siste, så hun blir litt fort distrahert, sier Gry Hege forsonende og klør Kie bak ørene.

HJELPSOM VENN: Kie er Gry Heges egen superhund. Hunden kom til familien gjennom NRKs programserie «Superhundene», der omplasserte hunder får nye hjem hos mennesker som trenger en hjelpende labb. FOTO: Geir Dokken
HJELPSOM VENN: Kie er Gry Heges egen superhund. Hunden kom til familien gjennom NRKs programserie «Superhundene», der omplasserte hunder får nye hjem hos mennesker som trenger en hjelpende labb. FOTO: Geir Dokken Vis mer

– Det går nesten fortere å plukke opp det jeg mister selv enn å vente på henne. Men det skjer jo litt mye nå, med besøk i huset. Og så har hun akkurat vært ute og lekt med nabokatten.

Hun innrømmer at hun ble overrasket da hun første gang fikk se familiens nye hund:

– Jeg hadde aldri trodd vi skulle få en Schæfer og jeg vet ikke om jeg greide å holde maska foran kamera. Haha. Jeg hadde sett for meg en labrador eller Golden Retriever. Men vi er utrolig glade i Kie og hun er blitt en ordentlig kosehund for familien.

GODBIT: En velfortjent takk for hjelpen. Men like mye som en hjelper, er Kie en kosehund for hele familien, sier Gry Hege. FOTO: Geir Dokken
GODBIT: En velfortjent takk for hjelpen. Men like mye som en hjelper, er Kie en kosehund for hele familien, sier Gry Hege. FOTO: Geir Dokken Vis mer

Lemmene visnet bort

Første del av Gry Heges sykehistorie er på en måte Alans. For like etter at blålysene blafret på soveromsveggen ble Gry Hege bevisstløs. Det siste hun husker er at ambulansefolkene støttet henne ut av huset. Deretter skulle det gå over en måned før hun ante hva som hadde skjedd med henne. Før hun fikk vite at livet fra nå av skulle bli totalforandret. Men for Alan er alle detaljene fortsatt like klare:

– Jeg satt på venterommet og fikk beskjed av en sykepleier om at vi måtte forberede oss på det verste. Legen skulle komme, og jeg gruet meg veldig til hva han skulle si. Så kom han, og det var det ene sjokket etter det andre. Gry Hege hadde blodforgiftning med multiorgansvikt og var lagt i kunstig koma, med dialyse. De visste ikke om hun kom til å overleve. Klokken 0830 fikk jeg beskjed om at vi burde hente barna. At Gry Hege ikke kom til å klare det.

Han forteller om redsel som senere ble snudd til håp og siden tilbake igjen. Som gjentatte kastevinder rundt hushjørnet.

– I fire uke svevde hun mellom liv og død. Noen dager hadde vi håp. Så kom den neste og da så det ikke bra ut. Personalet var helt fantastisk. Alt de gjorde for å prøve å redde henne. Flere ganger var de til og med samme med henne i timevis inne i trykktanken, som skulle dempe betennelsen i kroppen og øke sirkulasjonen i lemmene. Men vi så jo at lemmene begynte å visne bort under bandasjene fordi de ikke fikk oksygen.

«Du har sovet i fire uker»

Familien byttet på å sitte ved Gry Heges seng. Når moren hennes kom tok hun frem strikkepinnene. Det klirret i rommet mens hun våket over datteren. Kanskje kunne en par tykke sokker hjelpe for å holde datterens føtter varme?

– Mamma hentet til og med inn healere, forteller Gry Hege.

– Ingenting skulle være uprøvd.

Alan nikker:

– Etter hvert fikk vi vite at du kom til å overleve, men at det kom til å bli noen mén. Under bandasjene så vi at hendene og føttene dine var blitt helt mørkeblå. Vi hadde godt tid til å se hva du kom til å våkne opp til.

Gry Hege våknet etter fire uker. Åpnet øynene. De som ikke hadde sett dagen siden julelysene kastet et varmt skjær over julemat og familiehygge. Nå åpnet hun dem, under skarpe lysstoffrør, i slutten av januar. Blant de hvit- og grønnkledde som hadde fått henne tilbake til livet. De som hadde kommet løpende for hvert minste uregelmessig pip fra respiratoren. Som hadde justert antibiotika og smertelindring, studert prøveresultatene og justert enda litt til. Gry Hege husker nøyaktig legens ord da hun åpnet øynene etter den dype søvnen: «Hei, nå har du sovet i fire uker».

– Jeg så på ham og tenkte: Slutt å tull. Det er jo snart jul. Vi skal reise til Nord-Irland på lillejulaften. Jeg kunne ikke skjønne hva han mente.

Fikk sjokk av beskjed om amputasjon

I dagene som fulgte skulle Gry Hege få vite det de rundt henne hadde sett lenge. At de visnede, nesten svarte lemmene ikke var til å redde. At hun måtte leve resten av livet uten hender og føtter.

– Det var et sjokk å få høre at jeg måtte amputere, sier Gry Hege.

– Først trodde jeg at de tullet. Jeg sa jeg at jeg ville se hendene mine, for jeg greide ikke å tro på dem. Men da de tok av meg bandasjene og jeg så hvordan hendene så ut, skjønte jeg at det ikke var noe å spare på. Jeg hadde fått noen meldinger på Facebook fra folk som skrev: «Vi ber for deg». Etter at jeg hadde sett hendene la jeg ut bilde av dem på FB og skrev: «Her er hendene. Det er ingenting å be for».

Sint for å ha overlevd

Hendene ble amputert først. Fra midt på underarmen. Så fulgte føttene, fra midt på leggen, med et par ukers mellomrom. Hvordan greide hun å komme seg gjennom en slik enorm omstilling? Hvor hentet hun styrken fra?

En periode var jeg sint for at jeg hadde overlevd, innrømmer Gry Hege.

– Jeg tenkte: Dette er jo ingen vits i. Men da jeg skjønte at dette ble livet mitt fremover, måtte jeg finne en løsning.

Hun forteller at hun hadde psykologhjelp, men føler at det ikke hadde noe betydning. Mener det er takket være hennes lyse sinn at hun greide å kjempe seg tilbake.

Og hun husker nøyaktig dagen det snudde, for alvor:

– Jeg satt på rommet mitt på Sunnaas og hadde tidligere på dagen brukt protesen til å lage et linoleumstrykk. Da jeg skjønte at det gikk, at jeg fortsatt kunne lage ting, snudde det i meg og jeg tenkte: Nå er jeg tilbake!

LES OGSÅ: Bente Linn vet hun vil få hjerneslag. At ingenting kan stoppe det

EGNE VEIER: Gry Hege er med i HC-forbundet og foreningen for amputerte (Momentum), men velger å gå sine egne veier.

– For meg er det ikke naturlig å reise på tur med masse folk uten hender og føtter, bare fordi de har det samme som meg. Jeg har jo mine venner. Mitt miljø. FOTO: Geir Dokken
EGNE VEIER: Gry Hege er med i HC-forbundet og foreningen for amputerte (Momentum), men velger å gå sine egne veier. – For meg er det ikke naturlig å reise på tur med masse folk uten hender og føtter, bare fordi de har det samme som meg. Jeg har jo mine venner. Mitt miljø. FOTO: Geir Dokken Vis mer

Kjører bil selv

Gry Hege jobber på Høvik med tilbud og studier av undervanns produksjonsutstyr på nye oljefelt. Kjører bil selv til jobben, med pinne på rattet. Hunden Kie er ofte med. Ligger ved kontorpulten, mens Gry Hege enten har møter på Skype, eller jobber ved PC-en.

– Etter amputasjonen var jeg fast bestemt på at jeg skulle være tilbake i jobb innen ett år. Og det klarte jeg.

Hun forteller at hun skriver fortest med tomlene. Og har bare godt å si om hvordan hun er blitt tatt imot på arbeidsplassen.

– Sjefen flyttet ut fra det største kontoret sånn at jeg kunne flytte inn. Jeg er heldig som har en jobb der de legger så til rette. Nå er kollegene blitt så vant til hvordan ting er at de av og til glemmer at jeg ikke har hender og føtter. «Å ja, det stemmer!» sier de når det er noe jeg ikke kan gjøre.

Hun jobber nå 80 prosent, og har en behandlingsdag i uka. Det spiser ikke like mye av sykedagene. På jobbreiser kan hun ha med seg den personlige assistenten, som er hos henne 22,5 timer i uka.

– Vi har vært i Tromsø og i Vilnius. Og det hender vi gjør ting sammen utenom også.

Men i det daglige forsøker Gry Hege å klare mest mulig selv, som å handle, gå tur med Kie og å lage mat.

– Du klarer jo til og med å åpne Pepsi Max flaska, påpeker Alan.

– Ingenting skal stå mellom deg og Pepsi Max.

Gry Hege ler:

– Det klarer jeg lett som en flekk.

Vanskelig å være avhengig av hjelp

Mens Alan satt ved sykesengen benyttet han tiden til å lete etter informasjon om folk som hadde overlevd blodforgiftning. Fant trøst i historier om folk som hadde beholdt normalitet i livene sine.

– Jeg var jo livredd for at Gry Hege skulle få et liv i smerte. Da legene planla amputasjon begynte jeg å lete etter praktiske løsninger. Gry Hege er jo en utrolig selvstendig person og nå var hun plutselig blitt avhengig. Noe av det første jeg gjorde var å lage en touchpenn til henne med borrelås som jeg kunne feste til armen, så hun fikk kommunisert med andre på telefon.

Gry Hege nikker:

– Det har vært det verste for meg, å venne meg til at jeg må ha hjelp til alt. Før kunne jeg jo å ta fri og reise på venninneturer eller dra til Hellas alene. Nå greier jeg ikke dusje eller få på meg protesene om morgenen. Jeg kan ikke ordne håret selv. Det har vært det tøffeste, det å alltid være avhengig av noen.

Dro på strikketreff

Da Gry Hege fikk se sine nye proteser, to Robocop-aktige føtter og to litt mer naturtro hender, satte hun seg raskt ett mål. Et mål som ble viktig, nettopp fordi det symboliserte så uendelig mye mer:

– Jeg bestemt meg for at jeg skulle bruke fem uker på å lære meg å gå. Jeg skulle jo på strikketreff til venninnene mine i Narvik! Jeg ville ikke komme opp til dem i rullestol. Etter tre uker hadde jeg lært meg å gå.

Til tross for at hun hadde nådd målet sitt og vel så det, ble rullestolen med henne nordover, som en slags blindpassasjer på strikketreff:

– Jeg hadde jo ikke en muskel i kroppen og det ble for krevende å reise så langt uten. Venninnene mine visste ikke at jeg skulle komme, så jeg planla i smug og ringte rundt til buss og tog og fly. De holdt jo på å besvime da jeg kom. Da kom champagnen på bordet!

LES OGSÅ: Da Silje var 25 år fikk hun vite at hun hadde hatt Tourettes syndrom hele livet - uten at noen hadde oppdaget det

Alan tar kveldsstellet

Gry Hege innrømmer at det har vært vanskelig å bli venn med protesene. Skulle gjerne ønske de var lettere å rengjøre. Men likevel er hun usigelig takknemlig:

– Alle klager å Nav men jeg synes de er fantastiske. Jeg er heldig som bor i Norge og ikke i et land der jeg ville blitt kjørt rundt på en kjerre uten hender og føtter.

Hun snur seg mot Alan:

– Men det blir jo mye ekstra jobb for deg, stakkar. Mye husarbeid og matlaging. Og så må du ta kveldsstellet på meg.

– Ja, men det går fint, forsikrer Alan.

– Noen ganger går du jo opp før meg.

– Om du har sovnet i stolen, ja! Da gidder jeg ikke vente på deg.

– Når jeg kommer opp da, ligger det klær over alt, sier Alan.

Gry Hege himler med øynene.

– Ja, men jeg kan jo ikke akkurat gå og legge det noe annet sted heller, uten hender og føtter. Hehe.

LYST SINN: Gry Hege mener både hun og sønnen Fredrick er velsignet med evnen til å se lyst på livet, og at det har hjulpet dem i gjennom de tøffe hendelsene. FOTO: Geir Dokken
LYST SINN: Gry Hege mener både hun og sønnen Fredrick er velsignet med evnen til å se lyst på livet, og at det har hjulpet dem i gjennom de tøffe hendelsene. FOTO: Geir Dokken Vis mer

«Gry Hege Scissorhands»

De snakker begge åpent om det som har skjedd. Har galgenhumor på hvordan livet har blitt. Som når Gry Hege skal lage mat og spenner på seg kokkekniven på underarmen. Da kaller Alan henne for Gry Hege Scissorhands.

– Selv om jeg kjenner deg og vet hva som bor i deg, så hadde jeg aldri trodd det skulle gå så bra som det har gjort, sier Alan.

– Du gjør mye som jeg aldri hadde trodd skulle gå. Som å fly seilfly.

Gry Hege trekker på skuldrene:

– Det gjorde jeg et halvt år etter amputasjonen, mens jeg fortsatt var på Sunnaas.

– Jeg har stor respekt for hva du får til, sier Alan.

– Men du er jo litt negativ, også, påpeker Gry Hege.

– Negativ? Jeg?

Alan rister på hodet. Peker på tannen han mistet for en stund siden, og som skal erstattes om noen uker. Med en tannprotese:

– Det er ganske tøft å leve uten en tann også!

– Ja, sier Gry Hege og legger lattermildt til:

– For meg ville det faktisk vært verre å gå uten tenner enn uten hender.

LES OGSÅ: Da parforholdet tok slutt, la Gitte ut på vandring alene langs The Pacific Crest - en tur som tok fem måneder

Redd for å miste mamma

Sønnen Fredrick er 10 år og liker å spille «Fortnite». Han kryper gjerne opp i mammas armkrok. Er ikke vanskelig å be når fotografen spør om et bilde. Siden forsvinner han for å leke med Kie. Han er så glad i hunden at han til og med laget eget julekort til henne.

Men hvordan var det for Gry Hege å fortelle sønnen at hun ikke lenger kom til å være helt den samme? At hun kom til å miste hendene og føttene, og ikke lenger kunne holde ham i hånden. Hvert fall ikke på samme måte som før.

– Det var en veldig spesiell ting, innrømmer Gry Hege.

– Jeg trodde ikke jeg kom til å klare å si det til ham. En fagperson skulle hjelpe til. Vi hadde planlagt at jeg skulle si det, og jeg ventet på at Fredrick skulle komme inn. Men så kom han plutselig storgråtende. Det hadde skjedd en misforståelse og han hadde allerede fått vite det. Han sa: «Mamma, tenk om jeg bare går forbi rommet ditt og finner hendene dine i søppelkassen utenfor?».

VANSKELIG BESKJED: Gry Hege forteller at det var tungt å tenke på at sønnen skulle få vite at hun måtte amputere føttene og hendene. FOTO: Geir Dokken
VANSKELIG BESKJED: Gry Hege forteller at det var tungt å tenke på at sønnen skulle få vite at hun måtte amputere føttene og hendene. FOTO: Geir Dokken Vis mer

Gry Hege forteller at det har vært en omstilling, også for sønnen:

– Fredrick har akseptert det, men samtidig har han jo vært redd for at mamma skulle dø. Men han har nok arvet litt av mitt lette sinn.

LES OGSÅ: Visste du at et kjæledyr kan gjøre deg lykkeligere?

Gjensyn med personalet på Ullevål

For ett år siden besøkte Gry Hege og Alan Ullevål. Ville treffe igjen menneskene som hadde reddet Gry Heges liv. De som kjempet og vant deres kamp. Gry Hege beskriver et gjensyn som gjorde godt:

– Vi hadde med oss kake og de tok seg fri i flere timer for å snakke med oss.

Alan nikker:

– Det var et veldig fint møte. De hadde jo sett oss i våre mørkeste stunder.

I stua står et videokamera og redigeringsutstyr. Gry Heges plan fremover er å holde foredrag, med utgangspunkt i sin egen historie. Hun har en facebookside og eget domene.

– Jeg ønsker å nå ut til folk og snakke om mestring. Jeg er ikke utdannet coach, men erfaringer har jeg nok av. Jeg vil at folk skal spørre seg selv: Hva gir meg glede? Mange er altfor raske med å si at ting ikke går.

Hun viser frem protesene:

– Jeg har tredd tråden i overlockmaskinen med disse. På alle fire snellene!

LES OGSÅ: - Vi hadde store vanskeligheter med å forstå at jentene våre kunne bære på en så grusom sykdom

– Glemmer at jeg ikke har hender

Til jul fikk Gry Hege en elektrisk saks. Nå kan hun klippe stoffer uten å måtte be Alan om hjelp. I går hadde hun et modelloppdrag på høgskolen. Ortopedistudentene trengte en fotstump for å trene på å ta gips til hylsene på fotproteser.

– Man må jo stille opp. Det er jo ikke så mange av oss, sier Gry Hege.

Selv har hun et håp om at nye armproteser som er under utvikling skal komme henne til gode. Et par mer avanserte sensorstyrte hender, med flere funksjoner og bedre motorikk.

Men frem til det har hun mye hun skal rekke. Bilder som skal males, ideer som skal nedtegnes i notatblokken.

– Jeg har så mange planer for alt jeg skal lage at jeg iblant glemmer at jeg ikke har hender.

KRATIV: Gry Hege har alltid et prosjekt på gang, og både maler, skriver og lager keramikk. FOTO: Geir Dokken.
KRATIV: Gry Hege har alltid et prosjekt på gang, og både maler, skriver og lager keramikk. FOTO: Geir Dokken. Vis mer

To år er gått siden Gry Hege brettet juleserviettene pent, tente lysene og satte ribba på bordet. Med selvfølgeligheten til en som ikke ofrer en tanke på at livet kan endre seg. At det ikke alltid skal forbli akkurat sånn som dette. Når hun ser tilbake, har livet blitt annerledes enn hun så for seg da hun fikk vite at hun måtte amputere?

– Ja, sier Gry Hege. Med ettertrykk.

– Jeg har sett at jeg klarer mye mer enn jeg trodde.

Hun smiler, med noe som ligner krigslyst innerst i øyekroken:

– Men jeg har sagt det hele tiden, at jeg skulle klare det.

LES OGSÅ: Plutselig mistet Isak (2) evnen til å gå og holde gjenstander i hendene

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: