Den lille jenta drar en stol inntil kjøkkenbenken. Røde lokker danser rundt ansiktet hennes mens hun bakser seg opp på stolen. Så strekker hun seg opp på tå mot topp-skapet.
Hun vet hva hun vil ha: Det tannlegen advarer mot, som foreldre foreskriver til kun én dag i uken, som det reklameres heftig for på TV. Og det alle barn bare vil ha mer og mer av. Godteri.
Hun finner det hun leter etter, og den røde manken beveger seg forventningsfullt inn i stuen hvor kassetten allerede står i spilleren. Jenta trykker på play og den velkjente melodien strømmer ut av kasse-TV-en.
Mens Mumi, Sniff og alle vennene nynner «ma-ma-ma-ma-ma-ma-mamama» og fruktkarameller blir avkledd og fortært, kjenner jenta følelsen av trygghet legge seg om henne som et varmt teppe.
- Hvorfor er alle venninnene mine slankere enn meg?
Ann Kristin har alltid søkt trøst i søtsaker og TV. Det har vært hennes flukt fra virkeligheten så lenge hun kan huske og Mumitrollet var favoritten som liten jente. Da kan ingen gjøre henne noe vondt.
- Vi hadde en VHS-samling av de filmene og jeg likte å se hvor snille alle var med hverandre der. Jeg hadde en drøm om å leve i et nabolag hvor alle er venner fordi jeg ikke hadde noen venner selv, forteller hun.
Dette er historien til en ung kvinne som hele barndommen sin ble fortalt at hun ikke var verdt noe fordi hun så ut som hun gjorde, og konsekvensene av det.
Ikke vær overfølsom
Det var egentlig ingen grunn til at Ann Kristin Herseth fra Fredrikstad ikke skulle få noen venner som barn. Men hun forteller at hun alltid har vært lubben, og at hun gjennom de første årene på skolen opplevde mye mobbing for hvordan hun så ut. Ikke bare på grunn av vekten sin, men også for hårfargen sin.
Hun forteller at hun stadig fikk slengt etter seg hvor stygg, tjukk og verdiløs hun var. At guttene på barneskolen var fysiske mot henne med blant annet lugging og at alt dette fikk henne til å mistrives på skolen.
I voksen alder ser hun tilbake på et barn som gikk for hardt ut i forsøket på å bli godtatt. En jente som gjorde det hun kunne for å få venner, noe som ble slitsomt for dem rundt henne som endte opp med å trekke seg unna.
Derfor var hun mye for seg selv i barndommen. Etter at moren døde av kreft da hun var 15, begynte Ann Kristin å gå mye opp i vekt. Og det var her hele sirkuset med jojo-slanking og selvforakt på grunn av kiloene begynte.
- Som ungdom gråt jeg veldig mye og trengte mye trøst og bekreftelse. Men det førte i stedet til at jeg ble bedt om å ikke være så overfølsom. Det igjen gjorde at jeg heller begynte å holde følelsene mine inni meg.
Torunn (52) har trent seg 20 år «yngre»
Én sunn vare i kurven
Da Ann Kristin ble mamma til en liten jente selv, ble det viktig for henne at ikke datteren skulle oppleve det hun hadde gjort som liten.
Det er en av grunnene til at hun vil snakke om mobbingen og hva det har gjort med selvbildet hennes i voksen alder.
- Jeg vil at folk skal forstå at overvekt er en spiseforstyrrelse. At det er en sykdom. Og at vi har følelser vi også, selv om vi er tjukke.
Hun mener dessuten at folk bør tenke over hvordan man snakker om overvektige rundt barna sine. For unger tar etter foreldrene sine og får med seg mye mer enn det man tror.
- Datteren min har selv stått foran speilet og sett på seg selv og sagt «jeg er tjukk». Jeg ble sjokkert, for det er hun jo ikke i det hele tatt, hun er liten for alderen. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, annet enn «Nei det er du ikke, du er perfekt akkurat som du er».
Fortsatt kan hun ta seg i å tro at folk hun møter ser på henne med forakt og latterliggjøring. Hun føler at de ler av henne og dømmer henne. Det har påvirket nesten alt hun foretar seg i hverdagen.
- Når jeg er på matbutikken tenker jeg alltid at folk legger merke til og dømmer meg ut ifra hva jeg legger på båndet. Derfor passer jeg på at jeg alltid hvert fall har én sunn ting med i kurven.
Også når hun spiser blant andre folk, melder behovet for å kamuflere hva og hvor mye hun spiser seg. I selskap forsyner hun seg alltid mindre enn hva hun ville gjort alene og i tillegg bare en gang. Hun kan takke nei til dessert og kaker bare for å unngå at andre skal legge merke til noe.
- Men greier du å bli mett da, eller lengter du hjem sånn at du kan spise mer?
- Nei jeg blir ikke mett. Det har skjedd flere ganger at jeg har dratt hjem tidligere bare for å få spise alene.
Gjemmer godteri
Det blir slik at hemmeligheter avler hemmeligheter. Ann Kristin er ikke festens midtpunkt eller en sosial sirene, hun liker best å være hjemme og ikke vise seg for noen. Men selv i eget hus har hun hemmeligheter for samboeren.
Annonsørinnhold
Aller Media
Raser ut av butikkhyllene, og det med god grunn
i samarbeid med Aller Media- Jeg gjemmer godteri for samboeren min. Og jeg kan unngå å si at jeg har handlet godteri på butikken, bare for å ikke måtte prate om det.
- Men han må da vite noe, hvordan reagerer han hvis han finner papir eller lignende?
- Han blir irritert, fordi han vil jo støtte meg siden han er glad i meg. Men det blir som en avhengighet.
Samboeren gjennom ni år er Ann Kristins store støttespiller. Det er han som lyser opp dagene hennes og som alltid gir masse av seg selv.
Det var også han som kom hjem en dag og fortalte Ann Kristin om et prosjekt han hadde sett på Facebook:
Personer som slet med overvekt og ville fortelle sin historie ble oppfordret til å ta kontakt i forbindelse med et kunstprosjekt. Prosjektet gikk ut på å sette søkelys på hvordan det er å være stor i dagens samfunn og bildene og historiene skulle settes opp utenfor Rådhuset i Oslo.
Ann Kristin tenkte umiddelbart at dette ikke var noe for henne. Tross alt syns hun det var vanskelig å være åpen og sosial i utgangspunktet. Og hadde derfor ikke videre lyst til å blottlegge seg for hele Norge.
- Legen sa at det ikke er en bedre diagnose enn kreft
Hele dagen i sengen
Men tanken slapp ikke taket. Og senere, mens hun satt alene i julepysjen og spiste godis, tok hun opp telefonene og lagde en video om seg selv, som hun sendte inn til prosjektet «I skyggen av oss».
Ann Kristin ble veldig overrasket da de senere ringte henne og fortalte at de ønsket å ha henne med. Hun hadde aldri tidligere delt så mye om seg selv.
De siste årene har hun vært det hun selv kaller flink, hun startet en lavkarbodiett og gikk ned 30 kilo, fra 120 til rundt 90 kilo. Grunnen til at hun satte inn støtet var en gulrot i andre enden: Hun var nødt til å gå ned hvis hun skulle få innvilget en slankeoperasjon. Men så kom smellen:
- Jeg ble fortalt at jeg ikke var sterk nok psykisk til å få en slankeoperasjon. Da knakk jeg helt.
Etter det startet hun i samtaleterapi for å sortere de vonde tankene og følelsene, men samtidig har også kiloene kommet sakte, men sikkert tilbake. Det å skulle gå på en streng lavkarbodiett uten å ha noe konkret å se frem til, ble for tøft.
I 20-årene ble hun ufør som følger av Fibromyalgi og angst. Sykdommen er kronisk, og det finnes ingen kur for det. Ifølge Helsenorge.no kan sykdommen oppstå både av fysiske og psykiske traumer, men uansett hva den skyldes, medfører diagnosen sterke og vedvarende smerter for den som er rammet.
Sykdommen, kombinert med angsten, gjør at hun enkelte dager har vanskeligheter med å komme seg ut av sengen. Hun forteller at hun kan stå opp, få datteren på skolen for så å legge seg igjen. Der kan hun bli liggende og se på TV og spise. Det er en måte å skru av omverdenen for henne.
- Er mat en trøst eller en fiende for deg?
- Mat og TV er en trøst. Og jeg sover med TV-en på til min samboers store ergrelse, ler hun.
Drømmen
Ann Kristin har kjent på skammen over det å være ufør og lide av en sykdom som så å si er usynlig. Hun har opplevd at hun oppfattes som lat, og at grunnen til at hun er så sliten hele tiden, er fordi hun er tjukk. Kanskje nettopp derfor er det blitt viktig for henne å fortelle om sin historie.
Og kanskje nettopp på grunn av skammen, er det kun to steder hun virkelig liker å oppholde seg. Enten hjemme med samboeren og datteren. Der har hun funnet glede i hagearbeid som gjør at hun, til tross for at hun ikke har noen jobb å gå til, har noe å holde på med aktivt.
Eller så er hun å finne i stallen. Datteren har en egen ponni hun rir masse på og interessen har hun arvet fra moren. For Ann Kristin har en enorm kjærlighet og dyr generelt, men hester spesielt. Derfor er en av hennes store motivasjoner for å gå ned i vekt nettopp drømmen om å få ri igjen.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
Etter fødsel merket Tia Birgitte (33) plutselig at hun så dårligere
Så mye vann trenger du egentlig i løpet av en dag
