Den lille jenta drar en stol inntil kjøkkenbenken. Røde lokker danser rundt ansiktet hennes mens hun bakser seg opp på stolen. Så strekker hun seg opp på tå mot topp-skapet.

Hun vet hva hun vil ha: Det tannlegen advarer mot, som foreldre foreskriver til kun én dag i uken, som det reklameres heftig for på TV. Og det alle barn bare vil ha mer og mer av. Godteri.

Hun finner det hun leter etter, og den røde manken beveger seg forventningsfullt inn i stuen hvor kassetten allerede står i spilleren. Jenta trykker på play og den velkjente melodien strømmer ut av kasse-TV-en.

Mens Mumi, Sniff og alle vennene nynner «ma-ma-ma-ma-ma-ma-mamama» og fruktkarameller blir avkledd og fortært, kjenner jenta følelsen av trygghet legge seg om henne som et varmt teppe.

Ann Kristin har alltid søkt trøst i søtsaker og TV. Det har vært hennes flukt fra virkeligheten så lenge hun kan huske og Mumitrollet var favoritten som liten jente. Da kan ingen gjøre henne noe vondt.

- Vi hadde en VHS-samling av de filmene og jeg likte å se hvor snille alle var med hverandre der. Jeg hadde en drøm om å leve i et nabolag hvor alle er venner fordi jeg ikke hadde noen venner selv, forteller hun.