Som halvparten av produsentteamet The Neptunes har Pharrell Williams siden slutten av nittitallet ruvet i det popmusikalske landskapet. Han har alltid hatt føttene solid plantet i hip hop, men har åkke som markert seg med en uovertruffen popteft som har sørget for å revitalisere karrieren til gamle boybandyndlinger, R&B-dronninger og tenåringsstjerner.

Pharrell har tilsynelatende produsert det som har vært verdt å produsere, i tillegg til at han har gjort enorm suksess med hiphop-prosjektet N.E.R.D.

Å si at forventningene til hans første soloplate, In My Mind, har vært enorme, vil være en underdrivelse av dimensjoner. Plata har vært bebudet i evigheter, men stadig blitt forsinket. Fra forhåndsbuzzen å dømme har man fått inntrykk av at Pharrell skal ta hiphopen inn i en ny dimensjon. Det gjør han ikke, ikke helt - men In My Mind er selvskrevet i platehylla til Pharrell-fansen.

Pharrells første soloutspill høres helt klart ut som et overskuddsprosjekt. Det er en sløy plate med en 50/50 miks av hip hop og R&B, og en haug med kredible gjesteartister som Gwen Stefani, Kanye West, Snoop Dogg og Jay-Z sørger for at In My Mind hever seg godt over gjennomsnittet.

Albumet åpner med Can I Have It Like That, den minimalistiske singelen med bidrag fra Gwen Stefani. Og for en åpner! Låta er sexy som bare pokker, og som skapt for både seig dansing og mer hjemlig moro. Platen er spekket at karakteristiske Pharrell-rytmer, snurrige synthlyder og leken, rytmisk rap. Pharrell er dog ikke verdens sterkeste sanger, men han har en fin, følsom falsett som funker med det sterke låtmaterialet.

Tekstmessig er Pharrell både sofistikert og elegant, saftig, supersmooth, sensuell og bekjennende. Han minnes sin avdøde bestemor og vurderer terapi i rørende Best Friend, som også er en hyllest til bestevennen Chad. På Take It Off (Dim the Lights) er det en frekkere Pharrell vi møter, som er temmelig overbevisende når han hevder at «I'm a master, baby, with your bra».

Jepp, dette holder i lange baner, Pharrell. Vi liker.