– Det føles som om det var i går, samtidig som om det var et helt liv siden, sier Elin Ileby Nakstad (47).
– Guttene ligner på faren sin, og vi snakker ofte om Anders og minnes fine ting vi gjorde sammen.
Det er nå drøyt sju år siden Elin mistet ektemannen og Erik og Elias pappaen sin. 14. januar 2014. Akkurat den datoen vil alltid være tung å komme gjennom.
Elin og Anders møttes på medisinstudiet i 2002, det ble forelskelse, kjærlighet og ekteskap. Etter hvert to sønner, som Anders elsket over alt på jord. Han var en svært dyktig lege innen akuttmedisin og jobbet i Luftambulansen. Han var glad i jobben sin og jobbet ekstremt mye. Kanskje for mye.
Elin hadde også travle dager. Familien bodde på Grefsen i Oslo og Elin var fastlege på Lillestrøm. Elias på fem år gikk i barnehagen, mens storebror Erik på åtte var skolegutt. En travel barnefamilie.
– Jeg begynte på jobb klokka 09.00, og snakket med Anders i telefonen hele veien fra Grefsen til Lillestrøm. Det var en god samtale uten å levere noen stafettpinne. Ikke noe kan du rekke ditt og datt. Anders’ kall var å redde liv, og han fortalte glad at han nettopp hadde reddet en mor og et barn under en komplisert fødsel, forteller Elin.
- Ingen visste at det skulle bli hans aller siste oppdrag.
Så fram til et roligere liv
Elin forteller om strie år med mye jobb, samtidig med at to sønner skulle følges opp. Selv om Anders var dedikert til jobben, var han også en utpreget familiefar.
– Vi var enige om at vi var kommet inn i et mønster med for mye jobb og for lite tid til hverandre, sier Elin.
– Derfor hadde vi bestemt oss for å ta livet tilbake, slik at vi både fikk tid til å være kjærester og tid til å gjøre enda flere hyggelige familieaktiviteter. 2014 skulle være vårt år. Et vendepunkt. Vi kom aldri så langt.
Selv om Elin var på jobb, hadde hun lyd på telefonen, i tilfelle det skulle være noe fra barnehagen eller skolen. Anders var langt avgårde og kunne ikke komme kjapt ved behov. Etter alle meldingspipene om formiddagen 14. januar 2014, sjekket Elin mobilen. Alle spurte hvordan det var med Anders.
Hans Kristian var Karen Maries store kjærlighet. Så falt han om på joggetur og døde momentant
Elin ble urolig og åpnet VG på PCen. Et bilde av et helikopter på bakken lyste mot henne fra skjermen. Et helikopter fra Luftambulansen av typen Eurocopter EC 135. Elin visste at det var to slike helikopter på oppdrag akkurat da, og at det dermed var 50 prosent sjanse for at det var Anders som hadde styrtet.
– Jeg ringte Luftambulansen, som kunne bekrefte at Anders var død og at to leger jeg kjente var på vei til meg. De kunne fortelle at Anders døde momentant. Han ble 38 år. Det var til liten trøst da, men senere har jeg trøstet meg med tanken på at han i hvert fall ikke led lenge.
Elin ringte familie og svigerfamilie, som dro til det som hadde vært Elin og Anders’ hjem. En sekretær kjørte henne hjem.
- Jeg savner meldingen «jeg blir litt forsinket»
Nettverket løftet dem opp
Huset på Grefsen ble snart fullt av folk. Elin ville hente guttene selv, og hennes svigerinne kjørte, først til barnehagen, så til skolen. Minstemann Elias var som vanlig, mens Erik skjønte at noe var galt.
Hvordan skulle Elin som mamma fortelle at deres elskede pappa var død? Hun tok barna med inn på rommet til Elias og fortalte hva som hadde skjedd. Det er den verste samtalen Elin har hatt.
– Guttene reagerte ulikt. Begge ble fryktelig triste, men Elias var såpass liten at han snart gikk inn og ut av sorgen, og han hadde ikke behov for å være borte fra barnehagen i mange dager. Erik var eldre og skjønte mer.
Elin forteller at Erik og hun aldri fikk tid til å legge seg ned og bare grine. Elias hadde forslag og løsninger på alt, og han klarte å lokke fram smilet hos storebror og mamma.
– Jeg kjenner en i barnehagen som bare har en mamma. De er bare to, og vi er jo tre, så vi er heldige, mente femåringen.
Og dagen etter at faren døde, og huset var fullt av folk som bare snakket og gråt, sa han:
– Skal vi bare gråte, mamma? Skal vi ikke le mer?
Da ba Elin alle som var der om å hente barna sine, så Erik og Elias skulle se noe annet enn gråtende voksne.
Elin forteller om en enestående hjertevarme og hjelpsomhet, ikke bare fra de nærmeste, men også fra mer perifere venner, som for eksempel de hun studerte med. Det kom billetter til Tusenfryd, kino og andre aktiviteter som kunne glede Erik og Elias. Folk kom med mat og kaker, og Elin hadde aldri hatt en så velfylt fryser før. Noen måket snø, andre tente lykter. Familien ble møtt av omtanke i barnehagen, på skolen og i kirken. Barnehagen til Elias utsatte juletrefesten og laget diskofest i stedet. Klasse til Erik etablerte «Redd-Erik-klubben» og alle kom med tegninger.
– Jeg ville vise guttene at dette skulle jeg klare, og holdt tale i begravelsen, sier Elin.
– Jeg visste vi bare måtte fortsette, så vi gjorde alt de var redde for, som en eksponeringsterapi. Etter fire uker fikk vi fly med Luftambulansen.
Vondt for å puste
Elin forteller at selv om hun utad fungerte bra, tok det et halvt år før hun følte at hun måtte ta tilbake en vanlig hverdag. De seks første ukene var det direkte vondt å puste. Det knøt seg i brystet, og Elin måtte konsentrere seg om å puste med magen. Etter seks uker gikk det bedre.
Hun ble aldri helt den samme, ulykken forandret Elin som person. Det ble enda klarere for henne hva som er viktig: Å være takknemlig for alt man har, og bruke tiden på det og dem man har det bra med.
Sju måneder etter ulykken begynte Elin å jobbe igjen. Hun klarte ikke å gå tilbake til den gamle praksisen, og begynte på barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling på Ahus.
– Jeg hadde et fint år på BUP, før jeg begynte som fastlege på Lillestrøm igjen.
– Begge guttene spilte fotball, men at denne interessen skulle føre til at jeg møtte kjærligheten på nytt, var ikke i mine tanker.
Sølvi og familien opplevde marerittet i desember: - Jeg skjønte at vi kom til å miste alt
Ville han fikse hele pakka?
Under på åpningen av Vålerengas nye Intility Arena i september 2017, var Elin tilstede med sønnene sine. Tilfeldigvis ble hun sittende ved siden av en Sarpsborg-patriot ved navn Arild Ferger (51) før kampen. Dette møtet skulle få store konsekvenser for dem alle.
– Vi fant tonen med en gang, praten gikk lett og vi utvekslet kontaktinfo. Men selv om jeg likte ham godt, våget jeg ikke å slippe ham helt inn i livet mitt. Jeg hadde ingen eksmann å sende barna til. Den som ville ha meg, måtte være villig til å ta hele pakka.
Elin og Arild fortsatte å prate via chat. Etter hvert begynte de å treffes i helgene. Elin kjente på at hun aldri helt strakk til. Hun innså at hun hadde lyst til å tilbringe mer tid med Arild, ikke bare 24 heseblesende timer etter guttas kamper i helgen. Hun ble sliten av pendlingen til jobb, og følte hun helst skulle vært tre steder på en gang. Arild skled mer og mer inn i familien, og etter halvannet år hadde de to en skikkelig prat.
– Vi skjønte at hvis vi skulle fortsette å være kjærester, måtte vi gjøre en endring. Det var vi begge klare for. Jeg hadde uansett ikke lyst til å bo i det hjemmet jeg hadde delt med Anders. Jeg valgte kjærligheten og alt det medførte, noe jeg er svært glad for nå, sier Elin.
– Jeg vet også at Anders’ høyeste ønske ville vært at guttene og jeg skulle leve et godt liv. Jeg er takknemlig for begge mennene jeg har fått lov til å dele deler av livet med.
– Vi har vært i ventesorg i 19 år. Vi visste jo at han levde på overtid
Kjæreste, samboer og støttespiller
Da valget falt på Arilds hjemby Sarpsborg, sørget de for at Erik og Elias ble litt kjent med jevnaldrende allerede før flyttingen sommeren 2019. Her var både fotball og sosiale medier til stor hjelp. Elin og Arild kjøpte hus, totalrenoverte det og skaffet seg Yorkshireterrieren Hugo. De sporty guttene fant seg fort til rette, og nå er det like mye Arild som følger dem opp.
Ingen har glemt Anders, men Erik og Elias har fått en ny omsorgsperson i livet. Begge spiller på SFK, de har blitt en naturlig del av lokalmiljøet og har opprettholdt vennskapet med kompiser i Oslo. Elin skryter av hvordan Arild både er snill, omtenksom, tar ansvar og setter grenser.
Elin jobber som fastlege i Sarpsborg. Hun bruker sine erfaringer positivt.
– Jeg bruker mye av meg selv, og tror det er en god ting at ikke alt har gått på skinner. Jeg har en annen forutsetning for å forstå pasientene nå, sier Elin.
Hun har også beholdt gode venner i Oslo, og stortrives med sitt nye liv. Hele familien er enig om at de har det mye bedre nå. Og det var ekstra rørende da Elias ved middagsbordet i august 2019 smilende utbrøt:
– Nå er vi fire igjen. Eller fem da, med Hugo!
- Da pappa døde, kollapset verden
