Pappaperm:

Er det lov å angre på barn på dag fem i pappaperm?

- Jeg ringer en jeg kjenner. Forsiktig hinter jeg om at livet mitt faller sammen, at jeg ikke duger til noe, at jeg er en dårlig pappa.

PAPPAPERM: KK-spaltist Jakob Næss-Hartmann hadde høye forventninger til pappapermen, for høye, innså han fort. FOTO: Astrid Waller
PAPPAPERM: KK-spaltist Jakob Næss-Hartmann hadde høye forventninger til pappapermen, for høye, innså han fort. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Kanskje har det stengte samfunnet gitt oss mer tid til å tenke over ting og stille spørsmål, eller kanskje det er lettere å stille spørsmål når man kan gjemme seg i trygge omgivelser. Jeg vet ikke, men jeg sitter i alle fall trygt og godt her hjemme og jeg har hatt mye tid til å tenke over ting i det siste.

I skrivende stund er jeg i uke sju av en femten ukers lang pappaperm, og arvtakeren er elleve måneder. Men la meg spole litt tilbake.

De aller fleste i min omgangskrets (mamma inkludert), ble svært overrasket da jeg fortalte at vi ventet barn. Hvorfor? Fordi jeg har vært ganske tydelig på at jeg ikke ønsker et avkom. Faktisk har flere av mine tidligere forhold gått i vasken nettopp på grunn av dette ønsket. Eller mangelen på ønske.

Den artige onkelen

Jeg har rett og slett hatt det aller morsomst med å være den artige onkelen. Han som lærer barna å kaste mat ved bordet, fise under armhulen og leke ding-dong-stikk hos naboen (ringe på og stikke av). Klassiske rampestreker og renspikket moro. Det er perfekt, fordi jeg får selv bestemme når jeg kommer, OG når jeg skal dra. Null ansvar.

På den måten kunne jeg gi 100 prosent sammen med kidsa, slik at alle ble fornøyde. Vel, kanskje med unntak av et par episoder som involverte potetgull, ketsjup og noen hvite rosebusker. Uansett, kidsa og meg hadde det i alle fall ‘lættis’.

Poenget mitt er at jeg styrte min egen tid. Tanken på å skulle passe et barn på heltid drepte min egen livsglede helt enkelt. Men plutselig treffer man den rette kvinnen og sim-sala-bim og hompa-di-dei, så sitter man med skjegget i postkassa og gleder seg.

Alle de andre

Noe og av det jeg virkelig så frem til, var den altfor berømte pappapermen. Alle fedres våte drøm. Paradiset hvor man endelig får tid til å pusse opp badet, bytte terrassebord, skru på bilen, trene til maraton eller hva faen det er fedre tror de har energi til i denne tiden.

Tingen er jo egentlig at alle man prater, med som har vært i perm, sier akkurat det samme: «Ikke planlegg noe». Likevel har de fått til masse utenom det å passe på nurket.

Eksempelvis har pappapermere fått til: «Evig lange sykkelturer, hun elsker å sitte i sykkelvogn!», «Jeg har lest åtte bøker, han sover så lenge på dagen!» eller min personlige favoritt: «Vi har kjøpt og pusset opp et helt hus! Jeg bare setter henne i vippestolen, og sånn går no dagan». I tillegg presterer mesteparten av dem å skryte av den fine tiden hvor de gjør alskens artige ting med sin nye favorittperson.

Naturlig nok skaper dette forventninger til min egen pappaperm. Samtidig tenker jeg litt sånn: Skal man ikke engasjere seg 100 prosent i barnet? Knytte bånd, skape tillit og engasjere seg rundt utvikling?

To dager før jeg skal i perm kjenner jeg det murre litt i magesekken. Jeg er nervøs. Jeg tror herr. Forventning og fru Realitet traff hverandre etter den siste arbeidsdagen min, og delte et glass vin før det gikk helt over styr. Jeg kjente på en håpløshet som jeg ikke hadde kjent på siden jeg var ferdig utdannet og livet på en måte skulle begynne.

FAMILIEN: Jakob og Stine med lille Storm som gir så mye glede, men også krever sitt. FOTO: Astrid Waller.
FAMILIEN: Jakob og Stine med lille Storm som gir så mye glede, men også krever sitt. FOTO: Astrid Waller. Vis mer

- Hvordan skal det gå med MEG?

Du har sikkert hilst på denne følelsen selv. Det studielånet er bare så sabla svært, og du aner ikke hvor du skal begynne for å få det slettet. Det var litt der jeg var. Hva gjør jeg nå? Hele dette ansvaret var nå dyttet over på meg.

Han skal ha mat. Riktig mat. Sove på dagen skal han. Negler skal sikkert klippes, kremer skal smøres og ører skal vaskes. Rutiner trenger han også… Verdt å nevne er at vi har (i mine øyne), verdens mest aktive barn. Hvordan skal det gå med MEG oppi alt dette? Jeg kjente på et ubehag, ja.

Jeg valgte å starte friskt i pappapermen. Fleske til, som man sier så fint. Ønsket var å få til lange løpeturer hver dag, krydra med litt små prosjekter her og der. Men målet var å være superpappa. Holde huset vedlike, diske opp middag til Stine når hun først er klar for å krabbe ut av hjemmekontorhula og selvsagt gjøre alt jeg kan for at guttebassen blir stimulert hele dagen. Med andre ord gjøre alt som er umulig på en gang.

Det store matprosjektet

Første dagen starter «sådær». Hjemme hos oss tar den som har permisjon nattevakten i ukedagene, slik at den som jobber er relativt uthvilt. Jeg ble med andre ord en zombiepappa på dag en. Hvordan mennesker i det hele tatt klarer å fungere på så lite søvn, er ufattelig vanskelig for meg å forstå.

Hodepinen forsvinner liksom ikke etter den første kanna med kaffe heller, så allerede her setter det seg en dårlig følelse i magen. Men jeg hopper opp på pappapermhesten og setter i gang. Sammen med mini finner jeg en relativt ny kokebok i livsfare bakerst i bokhylla på kjøkkenet. Den var blitt fanget av åtte små hybelkaniner skjønner du. Ved hjelp av diplomati (i form av hyling og peking), jagde vi de fløffy kaninene helt ned i søppelbøtta, og reddet den nye kokeboken. Det var en fin bok, og jeg bestemte meg relativt fort for at dette blir et av mine prosjekter i permen. Jeg skal lage alt i denne boken! Bare ved å si det høyt, blir jeg belønnet med et kyss på kinnet av min kone.

Dag tre er jeg dritt lei av å lage mat. Jeg har til da klart å sylte rødløk, lage gresskarhummus, mango- og paprikasalsa, paprikadipp, gulrot- og ingefærdipp, grønne pannekaker, røde pannekaker og ristede kikerter med massert grønnkål og tahinisaus. I tillegg har jeg laget en del mat til poden, slik at vi har middager til han ut uka hvertfall.

Men det har krevd sitt. For det første var det ti-tolv minusgrader ute. Dette gjør det ikke akkurat lett når du må pakke inn en ti måneder gammel baby for noe så enkelt som å dra til butikken. «Hvor er de satans vintersokkene?», «Nei, ikke spis det!», «Hyssssj, please, vi skal snart gå. Pappa må bare knytte lissa si.» Hele den bøtteballetten der.

Når man først kommer hjem og skal starte å kutte opp grønnsakene, må man den første halvdel av matlagingen deale med en gutt som har knekt koden med å åpne skuffene der kjelene står. Alt skal smelles i bakken, og aller helst i den herlige utakten til leker som spiller «musikk» i bakgrunn. Under andre halvdel av matlagingen, er den eneste lyden man hører en intens og høy ‘umming’ fra en ivrig og nysgjerrig liten tass, som nesten drar av deg buksa i tapre forsøk etter å se hva du gjør med stavmikseren.

- Jeg duger ikke

Jo, selvfølgelig er det søtt. Inne i hodet mitt kjemper jeg en kamp mot dårlig samvittighet, og jeg taper. Jeg føler på at jeg ikke leker nok, eller er nok til stedet med barnet mitt, fordi jeg på død og liv skal lage luksusmat til kona. På toppen av dette finner jeg ut at jeg aldri har likt å lage mat som tar lengre tid å lage enn å spise. Jeg er sliten. Sliten av lite søvn og sliten av å ta på kulepappa-masken for junior.

De to neste dagene går ikke noe særlig bedre. Selv når jeg jekket ned på matlagingen, forstår jeg hvor dette bærer. Jeg ringer en av pappapermgudene som jeg hadde snakket med tidligere. Forsiktig hinter jeg til at livet mitt faller sammen, at jeg føler jeg ikke duger til noe, at jeg er en dårlig pappa og at oppgaven jeg står ovenfor er umulig for meg som person.

Jeg sier lavt og utrolig skamfullt at jeg angrer på barn. Det er kanskje den skumleste tingen jeg har turt å si høyt til noen. Nesten ulovlig, og ikke en veldig god følelse å ha i kroppen. Jeg elsker jo min lille til døde. Han er bare så god og nesten alltid i godt humør, men jeg tar meg selv i å kjenne på alle de argumentene jeg hadde for ikke å få barn. Frykten for å miste meg selv, og frykten for å ikke strekke til.

Merkelig nok klarer pappaguden jeg har på andre enden av linjen, å si at han har kjent på mange av de samme følelsene. «Dette er normalt», hører jeg han si. På dette tidspunktet i samtalen er jeg mest i sjokk. Hvorfor skryte av en superfin tid med kidden, når den ikke ha vært det?

Videre melder han forståelse for tiden vi nå er inne i. Mye av tilbudet som finnes er stengt, og kulden gjør det ikke akkurat lett med uteaktiviteter. Lite hjelper det at junior ikke kan gå enda, og livredd som man blir for at barnet ikke skal fryse ihjel, kler man på prinsen nok til han ser ut som en Michelinmann. Ubevegelig og altfor varm… Han hater det og jeg hater det.

Likevel er ikke problemet mitt å få tiden til å gå, eller å ha noe å gjøre. Tulling og tøysing er en av mine spesialiteter. Blant annet har jeg klart å bruke 20 minutter opp trappa i hjemmet vårt. Alt vi trengte for den seansen, var en liten ullsokk og en tannbørste. Problemet mitt er at egentiden ble tatt fra meg.

Tankene mine streber etter ting jeg kan gjøre bare for meg selv, og disse tankene gir meg dårlig samvittighet for å ikke ville være med barnet mitt. Samtidig synes jeg det er vanskelig å være borte fra han, for i hodet mitt skal man være der for barnet. Jeg er fanget i en ond sirkel. Hver gang jeg prøver å gjøre noe bare for meg, kikker avkommet opp på meg og drar meg i buksebeinet.

Han er den søteste djevelen i verden. Jo da, man får litt tid når nurket sover litt på dagen, eller har funnet puta for kvelden. Men da er man jo som regel helt kake. Energiløs. Det eneste man klarer å gjøre da, er litt lett prokastinering, en pose potetgull eller et glass vin før egen pute skriker etter fredfull kosing.

Prosjekt egentid må vente

Er det lov å angre på barn? Så klart det er det. Du har rett på dine egne følelser. Men det jeg har lært i denne pappapermtiden, er at det også er lov å jobbe med seg selv. Spesielt når man møter vanskelige tanker. Det er også lov å prate med andre om det. Jeg har fått god støtte fra andre fedre, og ikke minst min kone. Viktigst er kanskje sistnevnte.

Hun har vært gjennom det samme, med den samme gutten. Kanskje ikke helt det samme utviklingstrinnet, men hun kan relatere, og ikke minst gi rom for egentid i ny og ned. Jeg ser også nytten av å ha besteforeldre i nærheten. Har man lov til å besøke dem i disse tider, og de tilbyr barnepass, ta i mot det. En klarer ikke være superpappa uten å ha energi til det.

Selv er jeg også på vei til å akseptere at prosjekt Jakob må få vente en stund. Tankene mine får stå på stasjonen til jeg er klar til å ta dem ombord igjen. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg gleder meg til mini-me skal i barnehage, og livet mitt blir normalisert litt. Det morsomme er vel at fjøla helt sikkert snur når han skal avleveres i barnehagen, og jeg sitter her og skriver en spalte om savnet etter poden...

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer