Kanskje har det stengte samfunnet gitt oss mer tid til å tenke over ting og stille spørsmål, eller kanskje det er lettere å stille spørsmål når man kan gjemme seg i trygge omgivelser. Jeg vet ikke, men jeg sitter i alle fall trygt og godt her hjemme og jeg har hatt mye tid til å tenke over ting i det siste.

I skrivende stund er jeg i uke sju av en femten ukers lang pappaperm, og arvtakeren er elleve måneder. Men la meg spole litt tilbake.

De aller fleste i min omgangskrets (mamma inkludert), ble svært overrasket da jeg fortalte at vi ventet barn. Hvorfor? Fordi jeg har vært ganske tydelig på at jeg ikke ønsker et avkom. Faktisk har flere av mine tidligere forhold gått i vasken nettopp på grunn av dette ønsket. Eller mangelen på ønske.

Den artige onkelen

Jeg har rett og slett hatt det aller morsomst med å være den artige onkelen. Han som lærer barna å kaste mat ved bordet, fise under armhulen og leke ding-dong-stikk hos naboen (ringe på og stikke av). Klassiske rampestreker og renspikket moro. Det er perfekt, fordi jeg får selv bestemme når jeg kommer, OG når jeg skal dra. Null ansvar.