Selv hadde moren Inger-Wenche Solberg aldri sett for seg at datteren skulle bli politiker. Selv om Erna Solberg lærte å diskutere før hun lærte å sykle. Sjelden har begrepet bestemt ung dame passet bedre.
Tjorven på Kalfaret
Det var ingen som kalte datteren Jern-Erna i barndommen. Men noen kalte henne Tjorven. Fordi hun var så omsorgsfull, og sa alltid det hun mente. «Varfor då, Farbror Melker?». Erna skulle alltid vite hvorfor.– Også var det nok fordi jeg lignet litt, legger Erna til.
– Erna startet alltid en diskusjon, blandet seg inn i de voksnes samtaler, stilte spørsmål, skulle komme til bunns i ting. Var det selskap hjemme satt hun sjelden ved barnebordet.
Ernas far var selv svært interessert i politikk og datterens engasjement moret sjefen i Bergens Sporvei stort. Helt siden barneskolealder var det tydelig blåskjær i Ernas verdisyn. Det fikk hun trolig hjemmefra. Men faren pleide å legge seg over til venstre, forandret mening, for å gi datteren mer motstand. Kanskje det var her ved kjøkkenbordet i Årstadveien, at Erna skulle få den grunnleggende treningen, som skulle komme så godt med i sommerens partileder-dueller.
LES OGSÅ: Derfor elsket Jens moren sin
Popstjernedrømmen
Ambisiøs? Nei, det var hun ikke ifølge moren. Ingen av døtrene var det.Ikke i det hele tatt, det har kommet av seg selv. Det handler om å ta de utfordringene man får, si ja og ikke nei.
– Hva jeg trodde hun kom til å bli? Nei, jeg vet ikke, vi la aldri noen føringer. Men jeg var veldig spent, hun hadde evner i forskjellige retninger, og var veldig glad i å lese.
Erna husker at hun skulle bli popstjerne og modell, men når hun begynte å få mer seriøse tanker rundt hvilket yrke hun skulle velge, var det lærer.
LES OGSÅ: Gunhild Stordalen: Lei meg av terningkastene.
Veslevoksen og vitebegjærlig
Erna Solberg begynte et år for tidlig på skolen. Da hadde foreldrene allerede holdt igjen for datterens vitebegjærlighet i to år. Hun pleide å fotfølge storesøsteren til skolen allerede da hun var fire. Hun syntes det var ufattelig urettferdig at ikke hun også kunne gå på skolen.– Jeg var nok litt veslevoksen, og vel opptatt av verdensproblemer målt mot mine venninner. Jeg tror ikke jeg ble oppfattet som en besserwisser som likte å sette folk på plass, selv om jeg nok gjorde det av og til. Det var en yndlingssport blant guttene i klassen på ungdomsskolen å terge opp en diskusjon med meg.
Har du alltid hatt mye selvtillitt?
– Jeg har nok det. Jeg har hatt venner som har fulgt meg siden jeg var helt liten, jeg har derfor alltid følt meg trygg, og ikke vært redd for å skille meg ut, eller å være meg selv. Det gir selvtillit.
LES OGSÅ: - Fikk følelsen av at AUF var viktigere enn meg.
Les hele saken i KK nr 34, i salg fredag 23. august. Tekst Merete Glorvigen, foto Line Møllerhagen.
