Kultur

Estetikken redder Geisha

Veldig eksotisk. Veldig flotte bilder. Veldig dårlig engelsk.

Foto: Sony Pictures
Foto: Sony Pictures Vis mer
Publisert
Sist oppdatert
Rob Marshalls lenge omtalte film Geisha inntar norske kinoer i morgen fredag. Den er blitt en langdryg affære, som reddes med et nødskrik av fantastiske kostymer og vakre bilder.

Geisha er basert på Arthur Goldens roman ved samme navn fra 1997. Boken ble en braksuksess og lå hele to år på besteselgerlisten til The New York Times.

En geisha er en artist som har som levebrød å underholde mektige menn. Den perfekt sminkede geishaen er danser, sanger, musiker og konversasjonspartner. Filmen om geishaenes hemmelige verden har ikke fått den samme overveldende mottakelsen som romanen, men geisha-estetikken setter sitt tydelige preg på motebildet denne våren. Enkelte kritikere har endog hevdet at filmen ikke egentlig er en film, men en motevisning.

  • Japansk mote på catwalken
  • Gjenskap stilen: Geishaens mystikk

  • Vi befinner oss i førkrigstidens Japan. Lille Chiyo selges til et geisha-hus i en scene som ikke bare nærmer seg klisjeen, men tipper så til de grader over at jeg tok meg i å lure på om den første halvtimen var en spøk.

    Hør bare: Falleferdig hus på en forblåst knaus, døende mor, fortvilt far som ikke har noe valg, gråtende søstre som hutrer og rives fra hverandre i det jeg antar skal være en rørende scene. Geisha begynner ikke så lovende, og bruker lang tid på å finne en form som føles engasjerende.

    En annen problematisk side ved filmen, er at alle skuespillerne snakker engelsk. Ser man bort fra at flere av hovedrolleinnehaverne faktisk er kinesiske, hadde hver eneste av filmens replikker framstått som mer troverdig og mindre stotrende dersom de hadde blitt framført på japansk.

    Det er også tydelig at filmen er laget for et vestlig publikum med lite kjennskap til Asia og asiatisk film. Alle myter bygges opp under, og det er veldig liksom-eksotisk det hele, men historien - et melodrama om kjærlighet, offer og lengten - er lite original og overrasker aldri. Det tar seg imidlertid noe opp når Chiyo skifter navn til Sayuri og begynner geisha-opplæringen på alvor. Da endrer filmen rytme, mister det altfor dvelende preget og makter å interessere oss noe mer. Og ja - kostymene er fantastiske, og får enhver til å drømme om vakre kimonoer og blodrøde lepper.

    Når det kommer til stykket er filmen litt som geishaen selv - mye fokus går på overflaten, og så er det så som så med innholdet. Dette gjenspeiles i de seks Oscar-nominasjonene som er blitt filmen til del – alle er basert på estetisk uttrykk, ikke historie og innhold.


    LES MER OM OSCAR-NOMINERTE FILMER:
  • kk.no anmelder Brokeback Mountain
  • - Brokeback Mountain redder liv
  • Homofobi i Hollywood
  • kk.no anmelder Walk The Line
  • Reese Witherspoon - smart blondine
  • kk.no anmelder Woody Allens Match Point




  • Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

    Vi bryr oss om ditt personvern

    kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

    Les mer