OPPRØR MOT DET PERFEKTE: Kristine er kvinnen bak bloggen «Antisupermamma» og boken «Antisuper», hvor hun tar et opprør mot det perfekte og gjør et forsøk på å starte en bevegelse der «det helt vanlige» blir bra nok igjen.  Foto: Astrid Waller
OPPRØR MOT DET PERFEKTE: Kristine er kvinnen bak bloggen «Antisupermamma» og boken «Antisuper», hvor hun tar et opprør mot det perfekte og gjør et forsøk på å starte en bevegelse der «det helt vanlige» blir bra nok igjen. Foto: Astrid Waller
Opprør Mot Det Perfekte

Et fallskjermhopp endret livet

Hoppet hun tvingte seg til å gjennomføre, ble startet på en helt ny vei for Kristine Storli Henningsen (41).

KK.NO: Hun fant det plutselig ut da hun raste gjennom skylaget: Overlevde hun dette, skulle hun aldri mer måtte noe som helst. Hun trengte ikke være så kul. Hige etter å være så perfekt. Teste så mange grenser. Hun behøvde virkelig ikke å hoppe i fallskjerm. 

Kristine var en av disse journalistene som i flere år hadde kjederøkt, mumset sjokolade til lunsj og skrevet om hvordan man burde spise og trene for å komme i toppform. 

Hun hadde lest en haug av selvhjelpsbøker og visste hvor viktig det var å gå ut av komfortsonen. Kristine var typen som fikk mange likes på Face og alltid sa ja til en utfordring.

Derfor stod hun der. Med ryggen mot den åpne flydøren, 12.000 fot over bakken. Hun hadde sagt ja igjen. Hun skulle skrive en dødskul, egenopplevd reportasje om fallskjermhopping. Og det skulle ikke være noe puslete tandemhopp den aller første gangen. Slikt kan jo enhver 90-åring gjøre.

Kristine skulle ta solohopp.

LES OGSÅ: Det er et helt år jeg ikke har levd. Ingenting har betydd noe.

Var livredd

Hun måtte ikke. Hun kunne trukket seg under helgekurset. Hun kunne ristet på hodet der ved den åpne flydøren og innrømmet at hun hadde ombestemt seg. Men hun gjorde ikke det. I stedet fikk hun et hardt klaps på skulderen. «Flink jente! Du er tøff!»

Kristine har sett en video fra da hun hoppet ut av flyet. Hun blir kvalm når hun ser på klippet. Kroppen husker hvor redd hun var.

- Luften var som en mur. Jeg raste gjennom skylaget mens jeg gispet desperat etter luft. Og bakken nærmet seg med rekordfart, så det ut som. Jeg forestilte meg at jeg kom til å splatte mot asfalten som en mygg.

- Og så handlet jeg på impuls. Jeg tok hånden bak på ryggen og gjorde det jeg skulle gjort etter å ha vært mye lenger i fritt svev. Jeg trakk ut pinnen som løste ut fallskjermen.»

Hun trodde hun skulle dø. Hun var helt sikker på det. Kristine så for seg sin egen begravelse. Bekymret seg for hvordan samboeren hennes skulle klare avdragene på rekkehuset de hadde kjøpt. Og hun så for seg øynene til sin mor, hun som alltid hadde sagt: «Du kan gjøre det meste, men vær så snill, ikke hopp i fallskjerm».

LES OGSÅ: Ingerid Stenvold (37): - Ingen av gjestene visste om det

FLYTTET TIL PANAMA: – Vi måtte bort for å få perspektiv på livet vårt og finne limet i familien, sier forfatter og gestaltterapeut Kristine Storli Henningsen (40). Sønnene Mikael (9), Sebastian (7) og Liam (6) ble med mor og far til Panama, et land de ikke ante noen ting om. Foto: Astrid Waller
FLYTTET TIL PANAMA: – Vi måtte bort for å få perspektiv på livet vårt og finne limet i familien, sier forfatter og gestaltterapeut Kristine Storli Henningsen (40). Sønnene Mikael (9), Sebastian (7) og Liam (6) ble med mor og far til Panama, et land de ikke ante noen ting om. Foto: Astrid Waller Vis mer

Gjør opprør mot det perfekte

Reportasjen om Kristines første fallskjermhopp forårsaket årevis med angst. Ennå kan hun bråvåkne av at hun raser mot bakken.

– Jeg skal aldri mer leke med livet på den måten. Jeg skal ikke kjøre berg- og dalbane engang, sier Kristine.

Hun landet i motvind. På flystripa. Med litt for god fart. Hun slo halebeinet kraftig. Ennå har hun arr på fingerknokene av den harde landingen. 

– Å ta små skritt ut av komfortsonen mens man kjenner at man er med i alle sansene, er noe helt annet enn å hoppe uten å kjenne etter. Det tok meg fire år med gestaltterapi å forstå forskjellen, sier Kristine.

Det første fallet i løse lufta forteller terapeuten og forfatteren om i sin nye bok «Antisuper». Sammen med bloggen «Antisupermamma » er boken et opprør mot det perfekte, et forsøk på å starte en bevegelse der «det helt vanlige» blir bra nok igjen.

BLE KJENT MED FAMILIEN: – Vi så ikke sånn ut under hele Panamaoppholdet, medgir Kristine. – Men vi ble definitivt mer sammensveiset som familie. Foto: Privat
BLE KJENT MED FAMILIEN: – Vi så ikke sånn ut under hele Panamaoppholdet, medgir Kristine. – Men vi ble definitivt mer sammensveiset som familie. Foto: Privat Vis mer

Det betyr ikke at Kristine viser frem et «uperfekt liv» med hårete armhuler og kaotiske frokostbord med mugg på leverposteien. For selv om boken er skrevet både humoristisk og selvironisk, er Kristines budskap dypere enn som så. 

– Spesielt mammaer er så fulle av dårlig samvittighet, at det kan gå på helsa løs. De tror de er verdens verste mammamonstre om de sier hysj, nei eller vent til barna sine. Overalt møter de krav og forventninger som de forstørrer for seg selv. Ethvert tips fra en ekspert blir mottatt uten filter og går rett inn i en tvungen fasit, mener Kristine. 

LES OGSÅ: Hva gjør du om barnet ditt skiller seg ut? 

Dro fra huset i Drammen

Boken ble til da hun og mannen bestemte seg for å bråhoppe ut av det evig akselererende hamsterhjulet for to år siden. Prestasjonsjaget hadde blitt så mye tydeligere de siste årene. De hadde tre gutter på 4, 6 og 8 år og proppfulle, synkroniserte mobilkalendere.

Kristine holdt på å fullføre fire års utdanning som gestaltterapeut ved siden av jobben som skribent. Mannen hennes hadde sagt opp IT-jobben der kunder ringte hele døgnet, og blitt togkonduktør. Hadde fått bedre tid og mindre ansvar. Men selv det holdt ikke. 

– Vi skjønte hvor galt det var da den ene av guttene spurte oss en kveld: «Hvorfor er dere her begge to?»

Kolikknetter. Deadlines. Hvem kjører. Hvem henter. Hvorfor i helvete har du ikke husket matpakke og nok klær til minstemann.

DRO FRA HUSET I DRAMMEN: – Jeg kjente nesten ikke femåringen før vi reiste. Nå ble det mer tid til lek og nærvær. Foto: Privat
DRO FRA HUSET I DRAMMEN: – Jeg kjente nesten ikke femåringen før vi reiste. Nå ble det mer tid til lek og nærvær. Foto: Privat Vis mer

Nå lå Kristines beste venninne for døden – med kreft.

– Jeg hadde forstått mye etter fallskjermhoppet og terapien jeg selv måtte gå gjennom i gestaltutdanningen. Men da hun døde, fikk vi en voldsom oppvåkning. Vi forsto at det vi skulle hente ut av livet, måtte vi hente ut nå, sier Kristine.

De tok et dramatisk valg. Familien leide ut huset i Drammen og dro til Panama. 

Ja, Panama. Det var et land på P. De kjente ingen der. De kunne ikke en tøddel om landet. Da Kristine spente setebeltet på flyet dit, visste hun ikke engang om de skulle til den karibiske delen eller bo ved Stillehavet.

Hun som egentlig ikke tåler varme, skulle bo i 30 varmegrader med skyhøy luftfuktighet. 

– Det hele var absurd. Men vi tok et viktig valg. Vi hadde glidd fra hverandre som familie. Alt var bare stress og kav, sier Kristine.

Familien Storli Henningsen har nettopp kommet tilbake til Oslo og Norge. De har hatt ett år med så mye slakk – i et så grenseløst avslappet samfunn, at både Kristine og mannen fikk seg en aha-opplevelse. De lengtet etter en viss dose rammer og rutiner.

– I norsk skole er det så mye oppfølging, foreldrestensiler og prestasjonspress at det føles som om foreldrene også skal begynne på skolen og ta eksamen. 

I Panama hørte vi ingenting fra barnas skole på mange måneder. Er barna våre der? Fleipet vi. Da vi tok kontakt med skolen, ble lærerne overrasket. De tok det som en selvfølge at vi stolte på at ungene fikk undervisning og hadde det bra, sier Kristine og ler.

Humor er hennes beste redskap for å ta normaliteten tilbake. Hun ser med selvironi på alle kravene vi påfører oss selv i Norge. Nei, de vil ikke ha eget hus, to biler, hytte på fjellet, forbedrede Birken-tider og tre superbarn. 

 Antisuper Foto: Astrid Waller
Antisuper Foto: Astrid Waller Vis mer

LES OGSÅ: - Der og da forsvant personen jeg en gang var, og ble borte for alltid

Funnet limet i familien

Kristine er mer enn godt nok fornøyd med barna sine akkurat som de er. Ingen tar skade av å leve uten fotballtrening fire ganger i uken og SFO til kl. 17 hver dag.

- I Norge snakker ofte foreldre om barna sine som om de er helt eksepsjonelle, med helt spesielle talenter, selv om de kanskje bare har barneegenskaper som at de liker å male eller trille på en ball. 

Mange er overambisiøse på vegne av barna og vil at de skal bli noe stort. Jeg tenker at du må vise ungene at du er glad i dem uansett hva de gjør og blir. Ikke prøv å skape superbarn, la dem heller være seg selv! Aksepter dem akkurat som de er!

Året borte, som helt utenforstående i et land de ikke ante noe om, har vekket familien på både godt og vondt. 

– Det har vært en følelsesmessig rollercoaster, og vi har funnet limet i familien vår. Men det er feil å tro at vi har hatt et år der vi har utviklet oss i takt under palmene. 

LES OGSÅ: Søstre gjenforent etter 20 år

Ikke for alle

Kristine mener absolutt ikke at alle norske familier bør flakse verden rundt. Hun mener ikke at noen må noe som helst. Det er det som er poenget.

For dem var det riktig å komme seg bort og ta en time out. De har jobber som gjør at det er mulig. Andre har det ikke sånn og må ta andre valg. Derfor må vi slutte å sammenligne oss med alle andre, og heller finne ut hva vi selv vil hente ut av livet, mener Kristine.

PÅ BILTUR: – Her prøvde vi å finne en spesiell sandstrand – uten hell – en hel dag, med tre sandlopper i baksetet. Foto: Privat
PÅ BILTUR: – Her prøvde vi å finne en spesiell sandstrand – uten hell – en hel dag, med tre sandlopper i baksetet. Foto: Privat Vis mer

De tre guttene har fortsatt Panamaskill og saltvannssveis. Ansiktene er gjennombrune – og til forveksling like. Hele familien bor hos bestemor og bestefar på Hovseter i sommer. Men de skal ikke bli i Norge. Neste år velger familien en tilværelse midt mellom latinamerikansk cirka-liv og et strammere nordisk skjemaliv. De drar til Malaga.

Kristine og mannen Sven Inge skal samarbeide om hennes skriveprosjekter og nettkurs. Det hadde de aldri trodd før de dro til Panama. Humoren og de spesielle livserfaringene deres nå har sveiset dem enda mer sammen. 

– Mange sier at forholdet er over når man slutter å ha sex. Jeg sier at det begynner å knake i sømmene når man ikke klarer å le sammen, sier Kristine. 

LES OGSÅ: Husker du historien om «vandrekjolen»?

- Gi opp det perfekte

Hun understreker at valgene de tar akkurat nå ikke nødvendigvis er 100 prosent perfekte for alle i familien. Hun sitter ikke på fasiten til hvordan et godt, avslappet liv skal leves. For perfekt finnes ikke.

– Gi det opp først som sist. Da blir alt enklere og morsommere. Og tør å stå i det ubehagelige. Ingen er lykkelige hele tiden, presiserer hun. 

Kristine har sin egen versjon av hva en SMS betyr. Hun kaller det Slurv Med Stil. Ta noen shortcuts på det som ikke er viktig, ingen merker det likevel. Og sett på et filter mot det du vet er en redigert, fotoshoppet og perfeksjonert bloggvirkelighet.

Voksne folk må faktisk skjønne at Fotballfrues verden ikke er sånn som på Instagram. Hun har et liv i tillegg. Unge jenter må lære at ingen spiser middag på ekte med en orkidé dandert ved siden av tre grønne sukkererter. Da har de i tilfelle et gigantisk problem med både blodsukkeret og metabolismen. 

Mange som kommenterer Kristines artikler på bloggen hennes, sier at de ikke har noe annet valg enn å henge med i kappløpet og perfeksjonsjaget. Det er Kristine helt uenig i: 

– Du har alltid et valg! Det er bare du som har ansvar for eget liv. Tør å være dønn ærlig! For det hun innerst inne vil, er at vi skal ta en titt på den overfylte ukekalenderen på kjøleskapsdøra og spørre oss: Må vi virkelig klare alt dette?  

Dette intervjuet ble opprinnelig publisert i KK 29.

 

Til forsiden