KK.NO: Hun fant det plutselig ut da hun raste gjennom skylaget: Overlevde hun dette, skulle hun aldri mer måtte noe som helst. Hun trengte ikke være så kul. Hige etter å være så perfekt. Teste så mange grenser. Hun behøvde virkelig ikke å hoppe i fallskjerm. 

Kristine var en av disse journalistene som i flere år hadde kjederøkt, mumset sjokolade til lunsj og skrevet om hvordan man burde spise og trene for å komme i toppform. 

Hun hadde lest en haug av selvhjelpsbøker og visste hvor viktig det var å gå ut av komfortsonen. Kristine var typen som fikk mange likes på Face og alltid sa ja til en utfordring.

Derfor stod hun der. Med ryggen mot den åpne flydøren, 12.000 fot over bakken. Hun hadde sagt ja igjen. Hun skulle skrive en dødskul, egenopplevd reportasje om fallskjermhopping. Og det skulle ikke være noe puslete tandemhopp den aller første gangen. Slikt kan jo enhver 90-åring gjøre.

Kristine skulle ta solohopp.

LES OGSÅ: Det er et helt år jeg ikke har levd. Ingenting har betydd noe.

Var livredd

Hun måtte ikke. Hun kunne trukket seg under helgekurset. Hun kunne ristet på hodet der ved den åpne flydøren og innrømmet at hun hadde ombestemt seg. Men hun gjorde ikke det. I stedet fikk hun et hardt klaps på skulderen. «Flink jente! Du er tøff!»