GUNILLA BERGSTRÖM:– Mange tror jo at livet mitt for det meste har handlet om forfatterskapet, men jeg har også hatt et privatliv som er blitt dominert av helt andre bekymringer. Kreft, skilsmisse, handikapp, sier Gunilla Bergström. FOTO: Jørn H. Moen, Rolf Adelercreutz og Bokmakaren AB
GUNILLA BERGSTRÖM:– Mange tror jo at livet mitt for det meste har handlet om forfatterskapet, men jeg har også hatt et privatliv som er blitt dominert av helt andre bekymringer. Kreft, skilsmisse, handikapp, sier Gunilla Bergström. FOTO: Jørn H. Moen, Rolf Adelercreutz og Bokmakaren AB Vis mer

Gunilla Bergström:

- Etter fem år med Boel var vi utbrente, både jeg og mannen min

Albert Åberg-forfatter Gunilla Bergström har opplevd mange sorger i livet. Men det mest omveltende var å bli mor til en handikappet datter.

Et uvirkelig barn i en uvirkelig verden. Slik vil forfatteren Gunilla Bergström helst beskrive sin barnebokfigur Albert Åberg. Gutten som underholdt generasjoner barn og voksne i over 45 år med sin underfundighet og realistiske hverdagsproblemer. Den første utgaven av «God natt, Albert Åberg» ble gitt ut i 1972, og med årene er det blitt 24 titler til, som er oversatt til drøyt 30 språk. Nest etter Astrid Lindgrens barnehelter har han stadig toppet bibliotekenes utlånslister i mer enn tre tiår. En suksesshistorie Gunilla Bergström knapt begriper selv, for hun skulle jo bare «lage en liten bok». Den egentlige jobben hennes var å være journalist i Aftonbladet. Og interessen for bildebøker så hun mer på som en hobby.

– På den tiden fikk man jo bestemme alt selv som forfatter. Jeg fikk stå for teksten slik den var. Da forlaget så at jeg rynket ansiktet over bildeforslagene deres, spurte de om jeg ville tegne selv. Og det ville jeg jo gjerne, sier hun.

Gunilla tegnet fram seks–sju ulike Albert-alternativer i løpet av en helg, men gikk til slutt for en grafisk tegnet gutt som skulle være lett for små barn å kjenne igjen.

– Han måtte ikke være for søt, jeg syntes mange barnebilder var altfor søtladne. Albert er ikke vakker, og ingen barn ser jo slik ut, men jeg håpet at hans korte, piggete hår ville gjøre ham litt frekk. Og han skulle leve i virkeligheten, det var viktig, så jeg eksperimenterte og klipte inn stoff og fotografier, mønster, tapetbiter, trådstumper, bilder som var opp ned og alt mulig. Det var et tidkrevende arbeid som skiller seg veldig fra hvordan man gjør det på data i dag. Men jeg syntes at det fysiske håndarbeidet var hyggelig.

LES OGSÅ: Faren fikk frontallappdemens og endret seg drastisk: - Han løy, sa stygge ting og foretok horrible valg

Gunilla tegnet fram seks–sju ulike Albert-alternativer i løpet av en helg, men gikk til slutt for en grafisk tegnet gutt som skulle være lett for små barn å kjenne igjen.
Gunilla tegnet fram seks–sju ulike Albert-alternativer i løpet av en helg, men gikk til slutt for en grafisk tegnet gutt som skulle være lett for små barn å kjenne igjen. Vis mer

En barndom som har gitt henne styrke hele livet

Hun var først ute med denne typen kollasjteknikk i barnebøker, og det ble umiddelbart likt av både barn og voksne. De små kjente en trygghet i at Alberts verden var som deres verden. Og barns trygghet har alltid vært viktig for Gunilla Bergström. Selv fikk hun en barndom som har gitt henne styrke hele livet.

– Mine foreldre skilte seg da jeg var i sjuårsalderen. Det var jo noe man skjemtes over på 50-tallet, men både mamma og pappa fant ny kjærlighet og bygde opp to sterke og stabile hjem. To helt avskilte verdener. Mamma og min fosterfar var lærere, og hos dem var det strengt med skikk og bruk og faste middags- og sovetider.

- Hos pappa var det stikk motsatt. Han hadde egen ingeniørbedrift, men hjemme var han en ordentlig villbasse. Hans nye kvinne var en dansk kunstner, og det luktet terpentin og maling i hele huset. Vi hadde friske diskusjoner om alt mulig. Pappa pratet om filosofi, Einstein og Darwin, han skilte ikke mellom oss barna eller voksne. Vi fikk en skole for livet. Mamma pleide å si at vi levde et «røverliv» hos pappa. Han var en entertainer, og vi hans publikum. Som voksen forsto jeg at pappa drakk for mye, men det var ikke noe vi la merke til. Jeg takker gudene for min barndom.

Det finnes mye av begge pappaene til Gunilla i Albert Åbergs far. Han er en dobbel karakter, en som både dekker på til Alberts oppdiktede venn Skybert, men også en som leser avisen og iakttar på avstand. Han har tillit til at Albert kan bygge hytter på egen hånd med spiker og hammer, og kan til og med bli med på leken selv.

– Han er ikke et forbilde, han er et menneske. På godt og vondt. Det perfekte interesserer meg ikke.

LES OGSÅ: I fjor døde Kira Skovs mann Nicolai plutselig, bare 39 år gammel. Igjen satt hun og deres fire år gamle sønn

Datteren utviklet seg ikke som hun skulle

Gunilla Bergström giftet seg i 1966, og hennes første barn Pål ble født i 1969. To år senere kom debutboken «Mias pappa flytter», som handler om skilsmisse fra et barns perspektiv.

– Alle familievarianter går sikkert bra så lenge en skilsmisse gjøres med verdighet. Barn er robuste, men de skal ikke trenge å lide for at foreldrene går fra hverandre. Barn skal ikke måtte høre på voksnes skrik og krangel, for det er ikke voksent, sier hun.

I 1972 ble datteren Boel født. Etter noen år begynte Gunilla og hennes mann å forstå at jenta ikke utviklet seg som hun skulle. Hun klarte ikke å sitte selv, og orket ikke å holde hodet oppe. Hun reagerte bare på enkelte lyder og var uvanlig stille.

– Som mamma til et funksjonshemmet barn blir man stilt mot en vegg. Jeg trodde at jeg var frimodig, ukonvensjonell og frisinnet, men jeg ble utrolig sterkt grepet av at Boel ikke var som andre. Det er det mest omveltende som har hendt meg. Det ble så tydelig at vi måtte forsøke å se et menneske for det hun er og ikke det vi forventer at hun skal være, sier Gunilla.

Så fort Boel kunne ta seg fram for egen maskin, var hun aldri stille et sekund. Hun hadde ingen begrep om hva som var farlig, og kunne gå rett ut i gata. Hun fikk ikke være i nærheten av sakser og skarpe gjenstander. Dessuten virket hun å være likegyldig til hvem som holdt henne eller løftet henne.

– Det kjentes i hjertet. Du vil være noen for barnet ditt. Du vil være viktig. Etter fem år med Boel var vi utbrente, både jeg og mannen min. Vi skilte oss til slutt, og jeg gikk inn i en dyp depresjon som varte i et og et halvt år.

LES OGSÅ: Miles (11) er født med en sykdom som gjør at kroppen eldes åtte ganger raskere enn normalt: - Det føltes som en dødsstraff da vi fikk beskjeden

Gjennom figuren Albert Åberg har Gunilla fått gi uttrykk for sine holdninger. Og via Albert skapte hun blant annet uttrykket «jeg skal bare».
Gjennom figuren Albert Åberg har Gunilla fått gi uttrykk for sine holdninger. Og via Albert skapte hun blant annet uttrykket «jeg skal bare». Vis mer

«Jeg ønsker at Boel var død»

Men det var ikke første gang Gunilla Bergström havnet i en indre krise. Hun har alltid båret på en psykisk skjørhet som hun har taklet som best hun kan. Tilværelsen har pendlet mellom kullsvart mørke og sterkt, energigivende lys.

Lenger enn det vil hun ikke gå inn på det temaet. De gangene hun har vært åpen om sin sårbarhet, synes hun det har fått overdrevne overskrifter. Hun mener at enten fødes du bipolar eller så gjør du det ikke, men at det myke, det svake og det skjøre tilhører alle mennesker.

– Med Boel begynte vi til slutt å se situasjonen fra hennes perspektiv. Vi orket ikke å følge alle de ulike rådene vi fikk av ekspertene. Boel var lykkelig i sin verden, det så vi, og vi visste hele tiden at hun på et eller annet tidspunkt ikke kunne fortsette å bo hjemme.

Vendepunktet kom uventet. Gunilla hadde lovet storebror Pål å gå på kino, noe han hadde sett veldig fram til. Hans behov og ønsker kom jo sjelden i første rekke. Pål var stolt av lillesøster og nærmest som en ridder, men han ble stadig påvirket av den intense hverdagen.

– Det begynte å regne på vei til kinoen, og Boel kastet seg ut av barnevognen og rullet seg i leire til hun så ut som ordentlig leiremann. Pål sa: « Dette går jo ikke mamma.» Og vi snudde. Hjemme satte han seg på kjøkkengulvet og mumlet: «Jeg ønsker at Boel var død.» Da visste jeg at det hadde gått for langt. Det var ingen bra situasjon for ham.

Sine barns søskenforhold har Gunilla beskrevet i de to populære og banebrytende bøkene om Bolla og Bill, der hun tillater seg å tulle hemningsløst med livet rundt det å ha et søsken som er annerledes. Slik barnelitteratur fantes ikke på slutten av 70-tallet, og fortellingene ga henne flere priser.

Boel fikk etter hvert bo på ulike institusjoner, og Gunilla har følt at datteren har det bra og er trygg. Boel er blitt en kvinne på 45 år som kommer hjem om lag en gang i måneden, og som ikke viser noen større entusiasme før disse møtene. Hun aksepterer klemmer og kyss, men Gunilla må be om dem.

– Mye har forandret seg siden Boel var liten. Offentlige steder er tilpasset handikappede, og det er ikke like mange som stirrer på dem som er annerledes. Men det svenske samfunnet er også blitt hardt. Mange med nedsatt funksjonsevne nektes assistenthjelp. Skal virkelig foreldrene orke å ta seg av ulike former for handikapp døgnet rundt? sier Gunilla.

LES OGSÅ: Tvillingbrødrene Vetle og Emil fikk kreft: - Det har vært helt uutholdelig. Alt er en kamp, sier foreldrene

Mannen døde av kreft

I 1995 ble Gunilla rammet av en enda større sorg da hennes andre mann døde i kreft. Det tok lang tid før hun hentet seg inn igjen, og hun funderte mye over når et menneske faktisk forsvinner.

I tankene ble en ny Albert-bok født, og den kom ut i 2002. Der undersøker han ting på sitt eget vis, som spørsmålet: «Hvem tilhører varmen på stolen han nettopp satte seg på?» Livets store spørsmål kokes ned til barnets suverene nivå.

I vår har Gunilla Bergströms bildeverden vært i fokus i en separatutstilling på Nordiska akvarellmuseet på Tjörn med en lang rekke av hennes originaltegninger. Utstillingen gir henne velkommen energi og en sjanse til å konsentrere seg om noe som bare inneholder glede.

– Mange tror jo at livet mitt for det meste har handlet om forfatterskapet, men jeg har også hatt et privatliv som er blitt dominert av helt andre bekymringer. Kreft, skilsmisse, handikapp, konstaterer hun.

Nå for tiden finnes det en annen liten jente i Gunillas nærhet: det tiårige barnebarnet Linnea. Hun er gjerne sammen med farmor, for hos henne er det alltid rom for påfunn og funderinger.

– I mars i fjor hadde filmen «Bill och hemliga Bolla» nypremiere på Folkets Bio, og Linnea var der og minglet. Hun liker den godt, for hun vet jo hvem filmens Bolla er, sier Gunilla.

LES OGSÅ: Naja Maries sønn døde i en fallulykke fra femte etasje: - Det var fullstendig ubegripelig

image: - Etter fem år med Boel var vi utbrente, både jeg og mannen min

4 tanker om ...

«Jeg skal bare»: Det er et vanlig uttrykk i min egen verden, og det er sterkt at det er blitt så mye brukt i samfunnet.

«Hvor er mammaen?»: At jeg fortsatt får det spørsmålet i dag når vi har så mange ulike familiemønstre, det er ubegripelig. Men voksne Albert Åberg-lesere stiller meg det hele tiden. Er det så nøye om det er en mamma eller en pappa i familien? Det viktigste er vel om et barn har noen vettuge voksne i nærheten som forbilder hverdagen.

#MeToo-kampanjen: Den var herlig. Jeg kan peke ut mange fra min tid i Aftonbladet på 70-tallet, det var mye sjargong og rumpeklyping. Herregud, det er jo fortsatt likedan. Unge gutter trenger flere og bedre mannlige forbilder. Flere som Zlatan.

Nymoralisme: En del idioter mener at gårsdagens barnebøker skal revideres ut fra dagens trender. Men Alberts pappa røyker pipe, for det var vanlig på 70-tallet. Og Albert liker Milla fordi hun er Milla og ikke fordi hun er en kjønnsrolle. Selve vitsen med skrivingen min er å vise ordentlige mennesker slik vi er, på godt og vondt. Hvorfor skal alle voksne være perfekte i bøker når vi ikke er det i det virkelige livet? Jeg er ikke interessert i å være politisk korrekt. Jeg er i stedet motstrøms, selvstendig og rampete.

LES OGSÅ: Solveig-Marie (26) mistet synet da hun var seks år: - Alt var tåkete, og jeg ble redd

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: