NYTT PERSPEKTIV: - Jeg tror trening og fallskjermhoppingen har vært godt for psyken, forteller Ingrid Johansen som fikk brystkreft som tredveåring. FOTO: Privat
NYTT PERSPEKTIV: - Jeg tror trening og fallskjermhoppingen har vært godt for psyken, forteller Ingrid Johansen som fikk brystkreft som tredveåring. FOTO: PrivatVis mer

Brystkreft:

Etter kreften, klarte ikke Ingrid (32) å trene som før. Så fant hun en ny gjeng

- Å ligge hjemme på sofaen ble jeg bare deppa av.

Ingrid Johansen har akkurat kommet hjem fra nattevakt. Sliten i beina og tung i hodet. Og er hun ikke litt øm rundt brystet? «Sikkert bare BH-en som har gnagd litt etter så mange timer på jobb», tenker hun, og lar hånden gli kjapt over området hun føler det stikker litt. Så kjenner hun kulen.

«Sikkert bare en lymfeknute», tenker hun da, sykepleieren som jobber med kreftpasienter hver eneste dag, og som vet at nitti prosent av alle brystkuler ikke er noe å bekymre seg over.«Sikkert ikke noe å bekymre seg over», er det siste hun tenker før hun sovner, en desemberkveld i 2015.

- I etterkant er det kanskje litt rart, at jeg ikke var noe redd. Men sånne kuler er veldig sjelden kreft. Som oftest er det en fettkul eller lymfeknute, sier Ingrid, som heller ikke hadde brystkreft i familien.

- Den rasjonelle delen av meg gjorde at jeg ikke bekymret meg, men jeg bestilte time for å få den sjekket. Der blir det tatt en prøve som sendes til analyse. Jeg tenkte det skulle bli godt å få det ut av verden, forteller Ingrid da hun møter KK iført treningsklær og med friske roser i kinnene. Det har altså gått bra. Men kulen, det var kreft.

FIKK UVENTET BESKJED: - Jeg var uforberedt på de dårlige nyhetene, forteller Ingrid til KK. Foto: Astrid Waller.
FIKK UVENTET BESKJED: - Jeg var uforberedt på de dårlige nyhetene, forteller Ingrid til KK. Foto: Astrid Waller. Vis mer

- Jeg skjønte egentlig i det jeg kom inn i rommet at det var alvorlig. Det var noe med måten legen så på meg på, forteller Ingrid om da hun troppet opp på sykehuset for å få svar på vevsprøven hun hadde tatt.

Hun og kjæresten hadde vært sammen et år og har akkurat flyttet sammen i felles leilighet. De er et sporty par. Begge elsker å hoppe i fallskjerm. Fram til hun står på på sykehuslegens kontor og skjønner at det er alvor, har kjæresten vært som henne: helt rasjonell. Ingen av dem så noen grunn til å til å ta sorgene på forskudd.

- Du har dessverre brystkreft. Du skal opereres om en uke, sier legen til meg. Det var jo en tøff beskjed å få. Han sa jeg hadde hatt uflaks.

Ingrid sto i gangen etterpå, helt alene. Hun hadde tenkt at det ikke var noe vits i å be om følge. Hun skulle på kveldsvakt etterpå. Bare en liten tur på trening først.

- Jeg måtte sende sjefen en sms. «Jeg kan ikke komme på jobb i dag fordi jeg har fått kreft.»

Hva skjer med hodet og kroppen når man får en så livsomveltende beskjed?

- Det er veldig kort tid å omstille seg på. Fra å være helt frisk til å kanskje skulle dø. Jeg tror kanskje jeg var i en form for sjokktilstand. Men så er det så mye som skjer, behandlingen settes i gang og det går i grunn fort. Jeg tror noen ganger at det nesten er verre å være den ved siden av, sier Ingrid og roser kjæresten for å stå støtt i en krevende situasjon.

- Vi ble nok tvunget til å ta en del samtaler ganske tidlig i forholdet. Og han har sett sider av meg som han neppe ville ha sett hvis det ikke var for at jeg ble syk. Men vi brettet opp ermene. Jeg husker vi ble enige om at enten så tåler forholdet vårt dette - og da gleder vi oss over det, eller så går det dårlig og da hadde det gått dårlig uansett, sier Ingrid.

Første operasjon Ingrid går gjennom er såkalt brystbevarende kirurgi, der de (som begrepet forklarer) kun skjærer vekk svulsten. I Ingrids tilfelle fant de ut at det ikke var nok, så det ble en operasjon til der de tok vekk hele brystet. Håpet var at kreften ikke allerede hadde spredd seg til armhulen.

Ingrid husker godt hvor hun var da legen ringte for å gi beskjed, da resultatet forelå noen dager senere. Ingen spredning!

- Jeg sto på Bislet bad i garderoben etter å ha svømt. Den beskjeden ble et vendepunkt. Jeg husker jeg tenkte at dette skal jeg klare. Dette skal gå bra.

Så er det sånn med kreft, at når du har fått de tøffe beskjedene og kanskje til og med vært gjennom operasjoner, da begynner den virkelige styrkeprøven: cellegiften.

- Det å ha en svulst var ingenting. Det er medisinen som er tøff. Det er den som endrer kroppen.

- På hvilken måte?

- Cellegift er ganske hardt. Man blir veldig kvalm og uvel. Og for meg som var såpass ung, var det forholdsvis store doser som måtte til for å hemme celledelingen, forteller Ingrid.

Etter 6 måneder med cellegift, går hun over på en annen type medisinering. I dag får hun en sprøyte i måneden, og en pille hun tar daglig for å hemme østrogenproduksjonen.

- De pillene har gjort at jeg ble satt i overgangsalderen. Med hetetokter og det hele. Det er litt tøft. Men jeg har snart gått på dem i to og et halvt år allerede, noe som betyr at jeg allerede er halvveis. Det er litt fint å tenke på, sier Ingrid.

En kvinne i etableringsfasen som blir tvunget inn i overgangsalderen på grunn kreft. Hva med barn? Er hun fratatt muligheten?

- De spurte med en gang jeg begynte på behandling om jeg ønsket meg barn, forteller Ingrid.

I en del tilfeller kan man nemlig sette pasienten på hormonstimulering før behandlingen går i gang, slik at man kan høste ut egg og legge på frys til pasienten er frisk igjen og eventuelt klar for å bli gravid. I ingrids tilfelle var ikke det et alternativ.

- Jeg kunne ikke gå på en sånn østrogenstimulerende kur, ettersom det kunne trigge kreften min, dessverre. Men det de gjorde var å ta ut den ene eggstokken min med kikkhullskirurgi, for så å legge den på frys. Det er ganske rått, hva de får til egentlig, sier Ingrid og smiler.

- Men jeg tror dette med barn kan være sårere for andre. Jeg har i grunn aldri vært sikker på om jeg vil ha barn, jeg kan fint se for meg et liv uten. Vi får se, det ligger uansett litt fram i tid, for jeg må bli ferdig med behandlingen, sier en åpenhjertig Ingrid.

Foreløpig handler det om å få både hode og kropp til å fungere. Og selv om hun allerede er tilbake i jobb så godt som hundre prosent, mener hun at hun både er stivere i kroppen og blir fortere sliten.

- I tillegg leter jeg etter ord ganske ofte. Det er veldig rart. Det er sånn: kan du sende med den der.. den med kaffe oppi.. med hank..

- koppen?

- Ja, kopp! Sånn er det. Veldig rart, men jeg vet at det ikke er uvanlig, sier Ingrid som understreker at det går framover.

FLAGGET TIL TOPPS: Siste cellegiftbehandling blir feiret med flagg på sykehuset. Foto: Privat
FLAGGET TIL TOPPS: Siste cellegiftbehandling blir feiret med flagg på sykehuset. Foto: Privat Vis mer

I sommer var hun helt skalla. Nå er hestehalen tilbake. Humøret har vært der hele tiden egentlig. Og lysten til å være aktiv meldte seg ganske raskt.

- Jeg savnet å trene, men kroppen oppførte seg ikke slik som før, sier Ingrid.

Hver gang hun møter opp på treningsenteret, er hun ikke sikker på om hun klarer å fullføre timen, eller om hun kommer til å være slått ut i flere dager etterpå. Hun kjenner at det er tøft for psyken å ikke klare det hun er vant til å klare.

På kontroll på sykehus legger hun merke til en brosjyre i et stativ.

- Det er veldig mange brosjyrer om kreft. Og man orker ikke se på alle. Mange har litt triste overskrifter også. Seksualitet og kreft. Sånne ting. Men den jeg så handlet om trening etter kreft, og skilte seg litt ut. «Sjukt sprek», het tilbudet og det så ut som noe for meg, forteller Ingrid.

«Sjukt sprek» er et treningstilbud arrangert av foreningen Ung Kreft, for unge kreftoverlevende som ønsker å trene sammen med andre i samme situasjon.

- Mange opplever at kroppen endrer seg etter kreftbehandling, særlig dette med at man ikke orker like mye som før. Det som er bra med å trene sammen med andre i samme situasjon er at alle har forståelse for at formen kan gå opp og ned, forteller Ingrid.

På trening med «Sjukt sprek»-gjengen skal det ikke være flaut å ta det litt roligere, eller avbryte, samtidig som det er skikkelig trening og fullt mulig å ta seg ut dersom man er i form til det.

- Erfaringsvis vet vi at unge kreftrammede sliter med å komme i gang med trening etter tøff kreftbehandling, forklarer Marie Otterbeck Gravråk, prosjektrådgiver i Sjukt Sprek.

Hun bekrefter at «vanlig» trening kan være vanskelig med komplikasjoner som fatigue, som senker energinivået. At man ofte ser frisk ut kan gjøre at man møter manglende forståelse for eventuelle begrensninger.

- Det er noe av bakgrunnen for at tilbudet ble etablert, med instruktører som har formell kompetanse både på trening og kreft, sier hun til KK.

Leder i Kreftforeningen, Anne Lise Ryel er også positiv til fysisk aktivitet både underveis, og etter kreftbehandling.

- Tilpasset og regelmessig fysisk aktivitet kan gi bedre forutsetning for å tåle kreftbehandlingen og redusere sjansen for ulike bivirkninger. I tillegg kan det gjøre at pasienten kommer seg raskere etter behandling.

Skal du derimot drive med målrettet trening under kreftbehandling, anbefaler hun at det gjøres i samråd med lege.

- Som kreftpasient er det ofte ekstra viktig å få nok hvile mellom aktivitetene, understreker Ryel.

Ingrids gjeng trener i Oslo, de får låne en sal på Sats Bjørvika, og ser ikke overraskende ut som en helt vanlig treningsglad gjeng med unge folk

- For meg har både treningen og samholdet betydd veldig mye, understreker Ingrid, som ikke klarte å legge fallskjermhoppingen helt på hylla heller, selv da hun gikk på cellegiftbehandlingen.

- Jeg hoppet faktisk over hundre hopp og fikk instruktørsertifisering den sommeren jeg gikk på cellegift, sier Ingrid stolt.

Det ga mestringsfølelse, og troen på at det livet hun hadde hatt skulle komme tilbake. Joda, hun fikk hjelp til å pakke fallskjermen, og hang mye på «feltet» for det sosiale sin skyld. Tok det ganske rolig ifølge henne selv, selv om å kaste seg ut av et fly i fritt fall ikke er den vanlige definisjonen på å slappe av, for folk flest.

I FRITT FALL: Ingrid i svev over Voss, sommeren 2016. Foto: Privat
I FRITT FALL: Ingrid i svev over Voss, sommeren 2016. Foto: Privat Vis mer

- Jeg tror hoppingen var godt for psyken, forteller Ingrid.

For det er ikke tvil om at tiden etter kreftbehandling kan være tøff. Ifølge Ingrid er det viktig å være klar over at man ikke føler seg helt som før. Hverken fysisk eller psykisk.

- Jeg er stiv i kroppen om morgenen, og på grunn av medisinene jeg tar har jeg fått en del søvnproblemer som igjen gjør at jeg kan være sliten på dagtid. Hormonene jeg tar, som skal holde østrogenproduksjonen min nede gjør også sitt. Det er litt slitsomt å få hetetokter og sånt. Men alt i alt syns jeg det går veldig bra, sier Ingrid som forteller at kreften også har gitt henne noen nye perspektiver.

- Jeg har kanskje blitt mer følsom? Jeg er mindre opptatt av småting og planlegger ikke så langt fram i tid. Før var jeg ganske bekymringsfri. Jeg følte meg nok tøffere. Jeg hadde selvtillit på at kroppen og hodet taklet alle situasjoner, forteller Ingrid som blant annet tjenestegjorde som sykepleier i Afghanistan før hun ble syk. Å være redd og engstelig var liksom ikke en del av personligheten.

PÅ JOBB: Ingrid tjenestegjorde som sykepleier i Afghanistan i 2013, i leiren for de norske soldatene. - Det var en fin erfaring, men også godt å komme hjem, sier Ingrid. Foto: Privat
PÅ JOBB: Ingrid tjenestegjorde som sykepleier i Afghanistan i 2013, i leiren for de norske soldatene. - Det var en fin erfaring, men også godt å komme hjem, sier Ingrid. Foto: Privat Vis mer

- Nå er det litt annerledes. Jeg har ikke lenger den «det skjer ikke meg»-følelsen. Får jeg hovne lymfeknuter når jeg er forkjølet for eksempel, kan jeg kjenne på en frykt. Den har jeg ikke helt kontroll over, forteller Ingrid.

Ingrid jobber i dag nesten fulltid som sykepleier på en avdeling der de fleste pasientene skal opereres for kreft.

- Jeg tror jeg har en annen innsikt nå, om hva de går gjennom og hvordan det påvirker dem.

For hennes del har det å komme tilbake til en hverdag så fort som mulig hvert avgjørende for livskvaliteten. Å bare ligge hjemme på sofaen, selv om formen ikke var på topp, ble hun bare deppa av.

- Det at jeg har kunnet trene med «Sjukt sprekt»-gjengen har hatt veldig mye å si for meg. Det har gitt meg troen på at jeg kan komme meg tilbake til normalen, i tillegg til at det er veldig sosialt. Også er jeg veldig glad for at jeg ikke har måttet legge fallskjermhoppingen på hylla. I morgen drar jeg og kjæresten til USA på fallskjermcamp, forteller Ingrid.

Men før hun setter seg på flyet venter gruppetrening med den faste gjengen nedi Bjørvika, den gjengen der det det alltid er lov å ta seg en pust i bakken midt i økta, eller gi jernet fordi man endelig har en dag der man føler seg uovervinnelig og sterk - så rå at man kan finne på å kaste seg ut av et fly flere tusen meter over bakken.

LES OGSÅ: Birthe (31) fikk beskjed om at hun ikke kunne få barn

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: