BIPOLAR LIDELSE: - Jeg har alltid følt meg annerledes, forteller Solveig Unhjem Stray (44) fra Kristiansand.  Foto: Eva Kylland
BIPOLAR LIDELSE: - Jeg har alltid følt meg annerledes, forteller Solveig Unhjem Stray (44) fra Kristiansand. Foto: Eva Kylland Vis mer

Bipolar

Etter mange vanskelige år og flere innleggelser lever Solveig endelig et godt liv

- Jeg ble reddet av kjærlighet, terapi og medisin, sier hun.

– Jeg har alltid følt meg annerledes, forteller Solveig Unhjem Stray (44) fra Kristiansand. Hun trodde lenge at hun var adoptert. (Psst: - Ingen adopterer bort sitt nyfødte barn om de ikke må)

– Men jeg var jo ikke det, ler hun, og forteller at foreldrene fikk sju barn i løpet av ti år.

Hun var nummer fem i søskenflokken. Det eneste hun ønsket, var å være som de andre, både hjemme, på skolen og i venneflokken. Hun brukte masse energi på å bli likt. Dessuten drømte hun om å gjøre noe stort sånn at faren kunne være stolt av henne.

– Da jeg var 6 år, ba jeg til Gud om at jeg måtte bli skuespiller, fotomodell eller som dama i Cola-reklamen. Jeg hadde et enormt behov for å bli sett. Så begynte jeg med teater og elsket å stå på scenen og spille ut følelser.

LES OGSÅ: Bipolar eller deprimert?

Har vært innlagt 14 ganger 

Solveig har lett for å «renne over» av følelser. Intens glede over små opplevelser; kaffekopp om morgenen, møte en venninne på kafe, og det største av alt, at hun har fått sin egen familie. Hun har mange følgere på Facebook, der hun deler åpent om livet med en psykisk lidelse. (Pssst: Nina Emilie (25) har bipolar lidelse: - Jeg har stor tro på en framtid som frisk!)

Fredagen er vintergrå med iskald vind, men i rekkehuset i Kristiansand er det en varm
og vennlig atmosfære.

– Jeg prøver å skape gode vibber i alle rom. Og så må jeg ha det ryddig, ellers blir jeg urolig, sier hun. 

Solveig er full av omsorg og empati. Omtanken for andre kan være så sterk at den går på bekostning av henne selv. Hun føler behov for å beskytte andre, selv om hun har det vondt.

I ungdomstiden var hun idealisten som hadde lest «Jonas» av Jens Bjørneboe og ville utdanne seg til steiner­pedagog. Hun følte at skolesystemet ikke så de mest følsomme. Hun var selv en av dem. Alle inntrykk gikk rett inn, uten filter. Verden var et overveldende sted.

– Jeg har alltid hatt vansker med å sette grenser. Rett og slett fordi jeg ikke skjønte hvor grensen gikk, sier Solveig, som prøvde å ta livet sitt da alt ble for vondt. Og som har vært innlagt 14 ganger på psykiatrisk avdeling. Nå har hun klart å lage seg et liv i den jojo-tilværelsen det er å være bipolar.

HJELP AV KUNSTNER: Sola Solveig tegnet da hun møtte tekstilkunstneren Else Marie Jakobsen i Kristiansand. – Jeg er så takknemlig for at jeg fikk være sammen med henne. Hun så meg og har vært en av de gode hjelperne. Foto: Eva Kylland
HJELP AV KUNSTNER: Sola Solveig tegnet da hun møtte tekstilkunstneren Else Marie Jakobsen i Kristiansand. – Jeg er så takknemlig for at jeg fikk være sammen med henne. Hun så meg og har vært en av de gode hjelperne. Foto: Eva Kylland Vis mer

LES OGSÅ: - Jeg har stor tro på en framtid som frisk

- Plutselig ble jeg overbevist om at jeg kunne fly

Solveig ble alvorlig syk første gang da hun stod på scenen. Midt i et teaterstykke tok hun plutselig hovedrollen og begynte å spille ut noe helt annet enn det som var hennes replikker. Hun var knapt tjue og hadde sin første psykose.

– Til slutt ble jeg geleidet ned av scenen, kjørt på legevakten og innlagt. Det jeg husker fra hver gang jeg har vært psykotisk, er en sang som kverner og kverner, og jeg synger, uansett tid og sted; «Kjærlighet, skjønneste ord på jord…» 

Solveig smiler. Sier hun føler det samme når hun er frisk. Forskjellen er at hun ikke står og gapsynger på et gatehjørne. (Pssst: Bipolarforeningen: - Ekstremt få er så syke at de løper nakne rundt!)

I Praha i 1994 gikk det også galt. Hun var student og reiste sammen med en venninne. De festet en del, og Solveig som ble verre av rus «tok mer av» enn de andre.

– Da vi gikk over den vakre Karlsbroen, ble jeg plutselig overbevist om at jeg kunne fly, og at jeg var med i en film.

- Derfor «visste» jeg at når jeg kastet meg ut for broen så ville noen i filmsettet stå og ta imot. I stedet ble det innleggelse på psykiatrisk klinikk i Tsjekkia. Det var som å være med i filmen «Gjøkeredet». Dør etter dør smekket igjen bak meg, jeg hører ennå ekkoet i gangene da de smalt igjen. Jeg ble tatt med til et rom der det satt tjue kvinner fastspent. Hva er dette, tenkte jeg, og begynte å løsne beltene. Snart sto vi alle og sang og danset og lo og skrek helt til vaktene kom løpende og stanset seansen.

Solveig blir stille, sier at humor også er en måte å overleve på. I ettertid ser hun det komiske i det tragiske.

– Men det er grusomt flaut «å komme ned igjen» etter å ha vært i psykose. Mye verre enn bakrus. Det er som å ha vært på en reise hvor du mistet kontakt med virkeligheten. Jeg kunne få storhetstanker, og alt handlet om meg. Jeg er takknemlig for at det finnes medisin som kan regulere kjemien i hjernen min. 

LES OGSÅ: - Når jeg blir manisk så stikker jeg av

- Jeg var heldig som hadde gode folk rundt meg

Solveig har ikke vært innlagt siden 2005. Etter at hun fikk ECT (elektrokjemisk behandling) har hun ikke hatt selvmordstanker. (Psst: De skjulte «årsakene» til angst og depresjoner)

– Jeg har også mye å takke en fantastisk psykolog, som hjalp meg til å finne redskaper i meg selv. Han hjalp meg til å tenke annerledes: At jeg ikke var bipolare Solveig, men Solveig med en bipolar lidelse. Forskjellen er stor, fordi vi som har denne lidelsen er like forskjellige som friske mennesker. Det hjalp meg, fordi det har vært vondt å høre når noen sa de kjente noen som var bipolare og at de var grusomme eller gjorde ondskapsfulle ting.

- Jeg var redd for at de kanskje tenkte sånn om meg også. En annen viktig ting jeg lærte i terapi, var at jeg kunne klare det jeg ville, bare jeg jobbet med det. Ingenting kommer av seg selv. Det er ene og alene du som må gjøre de forandringer som skal til for å få et bedre liv, sa psykologen til meg. 

Et annet menneske som har betydd mye for Solveig, er den kjente tekstilkunstneren Else Marie Jakobsen som holdt til i Kristiansand.

– Hun så meg. Jeg elsket å være sammen med henne på atelieret.  «Tegn et bilde,» sa Else Marie. Sånn ble den sola du så i gangen til. Hun lyttet og forsto, jeg savner henne så etter at hun døde, sier Solveig mens tårene renner.

– Jeg har vært heldig som hadde gode folk rundt meg. Og har det fremdeles. Uten hadde jeg ikke vært her i dag. Det er ingens feil at jeg har en psykisk lidelse.

LES OGSÅ: Tre psykiske lidelser vi bør snakke mer om

BRUD: I 2007 giftet Solveig seg med sin Jarl. Siden da har hun ikke vært innlagt.  Foto: Privat
BRUD: I 2007 giftet Solveig seg med sin Jarl. Siden da har hun ikke vært innlagt. Foto: Privat Vis mer

Så kom kjærligheten

Solveig forteller om en trygg oppvekst med middag på bordet, rene klær, en mamma som var sykepleier, men hjemme da barna var små. Pappaen som var typograf og «eventyreren» i familien. 

På Facebook skriver Solveig: «Pappa som alltid har vært ved min side hele mitt liv. Han som viste meg at det ikke er forskjell på mennesker innerst inne. Svart eller hvit, fattig eller narkoman. Han som aldri sier et vondt ord om noen. Han som viste meg bøkene. Glemmer aldri når han tok meg med på biblioteket.»  

Solveig har vært tiltrukket av kunst og kunstnere. I filmer, bøker, musikk og teater som
hun brant for, fant hun uttrykksformer som hun følte seg hjemme i. 

Og så kom kjærligheten: Hun var 13 år da hun så Jarl første gang. Han kom syklende på sin tøffe cross-sykkel og var så kjekk. I dag er de gift, men det skulle gå mange år før de fant sammen for godt. 

– Vi ble aldri ferdige med hverandre, selv om det var mye frem og tilbake. Men Jarl er en sjelefrende. Han gjorde meg trygg, vi har skapt rammer i hverdagen. Jeg trenger det, sier Solveig. Hun deler på Facebook: 

«Jeg hadde mine drømmer. Om det å leve et ærlig liv. Overfor meg selv først og fremst. Og for mine venner og min familie. Det tok bare så mange år før jeg turte å ta det første steget. Og det var i 2007 da jeg giftet meg. Da gjorde jeg et valg som var fullt og helt mitt eget. Etter det har det så å si gått av seg selv, uten en eneste innleggelse.»

Ville ikke ha byttet liv

Utfordringene har aldri manglet i Solveigs liv. For et år siden fikk hun påvist kreft. En stor svulst i tykktarmen. Cellegift, mange plager og utrygghet fulgte. Men nå som hun er erklært frisk, er hun takknemlig. Sier kreften er en bagatell sammenlignet med alt hun har vært gjennom.

– Bitterhet ligger ikke for meg.

- Jeg føler jeg har så mye å lære. Så mye å leve for at jeg ikke har tid til å være bitter. Tenk at jeg fikk Jarl og guttene våre, Filip og Frans. Jeg har gode venner. Et liv jeg takler fordi jeg har faste rammer og rutiner. Som å få minst ti timer søvn i døgnet.

Hun sier det er meningsfull å være åpen om noe som er vanskelig og litt tabubelagt. Humor og ydmykhet er et godt våpen mot bitre tanker. Dessuten har hun medisiner hun ikke tror hun hadde klart seg uten.

Lille Solveig som drømte om å gjøre pappaen stolt, er blitt voksen. Og pappaen er blitt
76 år.

– Han sier han er stolt av meg for den jeg er. Mamma også. Men mest fordi jeg har lært å lage hvit og brun saus.

Solveig ler med tårer i blikket. Avslutter med inderlighet:

– Livet er en reise jeg elsker å være en del av. Det er helt sant.

LES OGSÅ: Australsk forfatter slår tilbake mot «den forferdelige måten folk fortsatt tenker på psykiske lidelser på»

PÅ FACEBOOK: Solveig deler fra livet med en psykisk lidelse på facebook og har mange følgere. Hun vil ha åpenhet om noe som fortsatt er litt tabubelagt. Foto: Eva Kylland
PÅ FACEBOOK: Solveig deler fra livet med en psykisk lidelse på facebook og har mange følgere. Hun vil ha åpenhet om noe som fortsatt er litt tabubelagt. Foto: Eva Kylland Vis mer

Hva er bipolar lidelse?

Bipolar betyr «to poler», og disse to polene står for mani/hypomani (at du er oppstemt) og depresjon (at du er nedstemt). Det er en psykisk lidelse som gjør at humøret og aktivitetsnivået svinger mer enn hos andre mennesker.

Bipolar lidelse innebærer blant annet at:

  • Du kan kjenne på plutselige og uventede anfall med frykt eller ubehag.
  • Du kan være sårbar for å utvikle alkoholmisbruk.
  • Sørg for å få informasjon om sykdommen, bivirkninger av medisinene og behandlingstilbudet.
  • Få den søvnen du skal ha! For lite søvn kan noen ganger utløse nye maniske episoder.
  • En rolig livsstil, stabil døgnrytme, fysisk aktivitet og et riktig og regelmessig kosthold kan bidra til å holde symptomene på avstand.
  • Lytt til de som kjenner deg og du er trygg på, når de sier at noe er på gang. De kan gjenkjenne symptomer på episoder til og med før du gjør det selv.


Kilde: Helsedirektoratet

LES OGSÅ: Drea (27) har en psykiske lidelse som gir hukommelsestap: - Ofte husker jeg ingenting

Viktig å ta medisinen

Dersom du kun får medisiner og ønsker samtaleterapi i tillegg, må du selv ta aktivt initiativ for å få dette hos en erfaren og kompetent behandler. Det er svært viktig å ta medisinen som blir foreskrevet av behandler. 

- Forskning viser en sammenheng mellom genetikk og bipolar lidelse 

Det er mye du selv kan gjøre for å unngå slitsomme sykdomsperioder om du har diagnosen bipolar – tidligere gjerne kalt manisk depressiv. Å kunne regulere stress er viktig.

En av dem som har hjulpet Solveig, er psykolog John Arne Lein. Hun referer til ham
i intervjuet som terapeuten som hjalp henne til å begynne å tenke annerledes. I dag jobber han ved Fosen Helse IKS i Sør-Trøndelag. Han understreker at han kun uttaler seg generelt om bipolare lidelser i dette intervjuet.

– Om vi blir født bipolare, er vanskelig å si, men forskning viser at det er en sammenheng mellom genetikk og bipolar lidelse. Vi snakker gjerne om en medfødt sårbarhet for å utvikle lidelsen. Det betyr at vi tror at samspillet mellom arv og de erfaringene livet gir oss har betydning for lidelsens utvikling for den enkelte, forteller han. 

– Hvordan utløses lidelsen?

– Bipolaritet er en symptomtilstand som kan komme og gå. Å greie å regulere stress opp mot hvile og restitusjon kan bety mye. Det å ha «allierte» i nære relasjoner som kan få lov til å sørge for tidlig behandling hvis man ser tegn til sykdomsutvikling, kan også være positivt.

– Kan de fleste få hjelp slik Solveig fikk?

– Ja, det vil jeg tro. Men vi er alle forskjellige. Det finnes nå en del kunnskap om sykdommen, sånn at man kan redusere risikoen for at den utvikler seg. Medisinering er én ting. Men vi ser at døgnrytmen er viktig, for eksempel kan stress og mangel på søvn utløse sykdommen, forklarer psykologen. 

Det er også viktig å lære seg selv å kjenne. Lidelsen må ikke bli hele identiteten. Solveig sier at det «snudde» for henne, når hun fikk hjelp til å innse at hun ikke er bipolare Solveig, men Solveig som har en bipolar lidelse. Og at hun som alle andre måtte ta tak i sitt eget liv. 

– Det er stor variasjon og forskjellige grader av sykdommen. Det viktigste er å få hjelp til å kunne håndtere lidelsen slik at den er under kontroll. På den måten kan hver og en leve livet ut i fra de vilkårene de har, sier John Arne Lein. 

Denne reportasje står også i Allers nr 51, 2016.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: