– Vi trodde vi visste alt om oss selv, og fikk sjokk da vi forsto at vi bare kjente halve sannheten, sier Lise Lind på telefon fra Danmark, der hun er i praksis under vernepleiestudiet på Lillehammer. Hun kunne velge å gjennomføre praksisen på Island, i Vietnam eller i Danmark, og det er en helt spesiell grunn til at hun valgte vårt naboland.
– Jeg vokste opp på Hauka i Trøndelag sammen med mine tvillingsøsken Tone og Ole, og spesielt Tone og jeg har alltid vært svært nære. Mamma og pappa ble skilt da vi var små. Vi bodde alle tre hos mamma, men hadde hele tiden samvær med pappa. Det er jeg glad og takknemlig for i dag.
Oppdaget ved en tilfeldighet at de hadde samme kjæreste
Endelig hull på byllen
Lise forteller om en snill og omsorgsfull pappa, Leif Arne, som alltid ville det beste for barna sine, også etter at han ble syk. Da han døde i januar i år, sørget barna hans. Men de skulle snart få noe mer enn sorg å forholde seg til.
– Mamma hadde en stund ymtet frempå at det var noe hun ville fortelle oss, men at vi da måtte være samlet alle tre. Etter begravelsen nevnte hun dette igjen. Vi bodde på ulike steder, og er ikke så ofte samlet etter at vi ble voksne, sier Lise.
– Jeg skulle imidlertid overnatte hos mamma 8. mars, og jeg forlangte at hun skulle fortelle det hun skjulte for oss. Tone bor fremdeles hjemme, og selv om ikke Ole var der, bestemte mamma seg for endelig å røpe hemmeligheten.
Lise forteller at hun satt i senga sammen med Tone, og at det tok en stund før søstrene forsto hva moren Randi forsøkte å fortelle dem. Randi var opprørt og på gråten, og har senere fortalt hvor redd hun var for at døtrene skulle bli sinte på henne. Lise og Tone ble ikke sinte, bare sjokkerte og fortumlet over historien moren fortalte. Hun begynte med å si at pappa alltid ville være faren deres, og jentene skjønte ikke noe.
- Vi drømte om utdanning, barn og familie. Nå sitter jeg igjen alene
Ukjent donor
– Da mamma og pappa ikke fikk barn sammen, var mamma innstilt på adopsjon. Men pappa ville så gjerne ha barn med mammas gener, og de valgte å bruke en dansk sæddonor, sier Lise.
– Mamma måtte love å ikke fortelle dette verken til oss barna eller andre, ellers ville ikke pappa gjennomføre det. Han ønsket seg så inderlig barn, og det ble til at de reiste til en fertilitetsklinikk i Danmark og benyttet anonym donor.
Lise forteller at hun og lillesøsteren brukte de neste minuttene på å trøste mamma. Det hadde vært en stor påkjenning for henne både å bære på hemmeligheten alle disse årene, og nå å fortelle sannheten til barna. De hadde tusen spørsmål, moren hadde ingen svar. På den tiden var det ingen regulering eller begrensning når det gjaldt sæddonasjon, og donoren kunne velge å være anonym.
– Dette har endret seg. Den nye loven hjelper imidlertid ikke oss, som ble født i 2001 og 2003, sier Lise.
– Men både Tone og jeg ville vite mer om opphavet på farssiden, og vår intense søkeprosess var snart i gang.
Identitetskrisen
Det første Lise gjorde, var å google og sende eposter til fertilitetsklinikker i Danmark. Der opplevde hun å få avslag på avslag da hun ba om hjelp. Uten donor-ID kom hun ikke langt. Lise kjente på følelser hun ikke ante eksisterte. Hvem var hun, hvilke gener hadde hun, hva hadde hun med seg fra donoren?
– Jeg vil kalle det jeg gjennomgikk en identitetskrise. Det var som om halve meg forsvant, selv om jeg selvfølgelig var akkurat den samme, sier Lise.
– Jeg opplever at folk flest ikke skjønner hvordan vissheten om at jeg er donorunnfanget forandret livet mitt. Kanskje må man selv få revet opp sin trygge grunn for å forstå dette.
Lise og Tone balet med mange like følelser, de delte alt og var takknemlige for å ha hverandre. De var glade for at hele søskenflokken er helsøsken, altså har samme donor. Det store spørsmålet var hvem han er. Tankene kvernet uten stans hos søstrene Lind. Usikkerheten preget livet, spesielt fordi den nye vissheten kom på toppen av sorgen over å ha mistet pappa.
– Vi var åpne overfor mamma hele veien, og hun støttet oss da vi ville finne vår donor. Kanskje hadde vi halvsøsken og annen familie også, sier Lise.
– Mamma var vel egentlig så lettet over at vi ikke var sinte, at hun bifalt alt vi gjorde. Hadde det vært opp til henne, hadde vi fått vite sannheten for mange år siden.
Margreth Olin: - Jeg har lært av pappa, at døden er en del av livet
Fant halvsøsken i flere land
Tone og Lise bestemte seg fort for å sende inn DNA til My Heritage, som er én av flere online slektsgranskningsplattformer. Tone betalte til og med ekstra, for å få fortgang i saken. Det var derfor hun som fikk svar først. Lise beskriver én måneds ventetid som ubeskrivelig lang.
– Jeg var på Gjøvik og skulle på fest da Tone ringte og sa hun hadde fått svar, minnes Lise.
– Det første vi fikk greie på var at vi har to halvsøstre i Danmark. De har vokst opp i hver sin familie, men har pussig nok samme fornavn. Både Tone og jeg var i fyr og flamme, og tok raskt kontakt, noe som ble en positiv opplevelse.
Senere dukket det opp halvsøsken både i Sverige, Nederland og Tyskland. Tone og Lise ble med i en SnapChat gruppe, sammen med andre etterkommere etter samme donor.
– Jeg er hans eldstefødte barn. Vi har sett bilder av donor og av våre halvsøsken, og det er jeg som er mest lik ham av utseende. Vi har også fått tilgang til dokumentet med opplysninger om blant annet interesser og helse, og jeg kan tydelig se hvem jeg slekter på. Det er mange fellestrekk, som vi oppdager litt etter litt, sier Lise.
Hun forteller at det er et av halvsøsknene som klarte å spore opp donoren. Han lever et vanlig familieliv med barn, og ønsker ikke kontakt nå. Kanskje når barna hans blir større.
– Vi har ikke fått mulighet til å treffe halvsøsken her i Danmark, i Tyskland eller Sverige ennå, men vi fikk besøk av vår halvbror fra Nederland i sommer. Det var spesielt og veldig fint.
Vissheten om at hun er halvt dansk, gjorde at Lise grep muligheten til å ha sin praksisperiode i Odense. Hun håper å få anledning til å treffe de danske halvsøstrene etter hvert.
Vår familie er der vi har vokst opp
Søstrene ble tipset om flere DNA-nettsteder, og selv om det trolig finnes mange som ikke har registrert sin DNA, har Tone og Lise allerede fått en stor familie. Søkene viser:
4 nære familiemedlemmer
19 i storfamilien
10900 fjerne slektninger
– Etter at vi fikk vite sannheten om hvordan vi kom til, har vår kjærlighet til pappa bare blitt enda større. Han ønsket oss og elsket oss, akkurat slik vi er, og vi har dyp respekt for det valget han tok for 21 år siden. Vi skulle bare ønske vi fikk fortalt ham hvor mye vi elsket ham tilbake, nå som vi vet, sier Lise.
– Vi er også takknemlige for mammas støtte. Men vi vil oppmuntre andre foreldre med donorbarn å fortelle sannheten tidligere, som en naturlig del av spørsmålet om hvordan barn blir til.
Lise poengterer at for søstrene er familietilknytningen uansett der de har vokst opp, det kan ikke noe rokke ved.
Lises mor, søster og bror har lest, godkjent og bekreftet historien.
Forening for donorunnfangede
– Foreningen Donorunnfangede i Norge (DUIN), ble stiftet sommeren 2020 med formål om å jobbe for å fremme donorunnfangedes interesser og rettigheter. Per dags dato er dette frivillig arbeid vi gjør på si, mens vi jobber mot å bli en medlemsorganisasjon åpen for alle som er unnfanget med donerte kjønnsceller (sæd- og eggdonasjon), og som har tilknytning til Norge, sier lederen for foreningen, Maria Kathinca Nilsen Rydeng.
Hun forteller at DUIN jobber for donorunnfangedes særegne interessefelt opp mot det offentlige, og for de donorunnfangede. DUIN ønsker også å være en ressursorganisasjon for donorunnfangede og andre som ønsker informasjon. De er spesielt opptatt av den individuelles rett til å kjenne til sitt genetiske opphav og eie sin egen historie. – Vår holdning er at så lenge det offentlige legger til rette for unnfangelse med det offentliges assistanse, har det offentlige også et særskilt ansvar når det gjelder å ivareta den donorunnfangedes interesser og informasjonsbehov, sier Maria Rydeng.
– Vi ønsker derfor:
- Sikre at alle donorunnfangede vokser opp med kunnskap om sin tilblivelse.
- At det offentlige tar ansvar for et offentlig DNA register for informasjon om donorsøsken og donor.
- At det offentlige tar ansvar for omfattende og oppdatert. forskning, samt oppfølging av donorunnfangede og deres familie.
- Å være en tydelig stemme i de offentlige prosessene og debattene som griper inn i de donorunnfangedes virkelighet.
Rettigheter
Personer født etter bruk av donorsæd på norske klinikker fra og med 2005, har rett til å få opplysninger om sæddonors identitet fra det sentrale egg- og sæddonorregisteret. Det samme gjelder de som er født etter bruk av donoregg fra og med 1. januar 2021.
Barn som er blitt til ved assistert befruktning med sæd donert fra og med 1. januar 2021, kan få opplysningene fra de har fylt 15 år. De som er født ved hjelp av sæd donert før 1. januar 2021, har ikke rett til opplysninger om donors identitet før de har fylt 18 år. Barn som er blitt til ved assistert befruktning med donoregg kan få opplysningene fra de har fylt 15 år.
Det er bare barnet selv som har rett til å få opplysningene, se bioteknologiloven § 2-7 annet ledd og Ot. prp. nr. 64 (2002-2003) pkt.2.9.6.2.
Donor og barnet har ingen rettigheter eller plikter overfor hverandre.
Kilde: https://www.helsedirektoratet.no/rundskriv/assistert-befruktning-med-donoregg-og-donorsaed/barnets-rett-til-informasjon-om-donors-identitet
Usikkerhet rundt antall donorunnfangede
Så lenge man har blitt behandlet ved en norsk klinikk etter 1. januar 2005, skal informasjon om donor lagres i et register (som er under utvikling), som kan hentes ut når barnet er gammel nok til å få informasjon om donors identitet. Alle donorunnfangede født før 2005 er bundet av den gamle lovgivningen hvor donor var anonym.
Det finnes ingen offentlige tall på hvor mange donorunnfangende det finnes i Norge i dag, da mye av dokumentasjon fra før 2005 ikke kan gjenfinnes.
Kilde: Maria Kathinca Nilsen Rydeng
Begrensninger for donor
Sæd fra hver enkelt donor skal ikke gi opphav til barn i mer enn seks familier, ergo kan en familie kan få flere barn fra samme donor for å få helsøsken, men familiegrensa er satt på seks.
Kilde: https://www.helsedirektoratet.no/rundskriv/assistert-befruktning-med-donoregg-og-donorsaed/krav-til-norske-eggbanker-og-saedbanker/4.5-antall-familier-ved-bruk-av-saeddonor-og-antall-egguttak-ved-bruk-av-eggdonor
