Vi kan snakke om skilsmisse­sorgen. Det kom som en stor overraskelse hvor tøft det var å være alene. Det er som om noen har dødd, sa Marna Haugen på telefon før vi møttes.

Nå sitter influenseren ved det lange, svarte spisestuebordet i funkishuset i Ski. Huset som kjentes så altfor stort da hun flyttet inn for et drøyt halvår ­siden, sommeren 2022.

– Skilsmissesorgen var den første overraskelsen. Det var psykologen som måtte forklare meg at det var en prosess. «Din kropp har vært knyttet til hans kropp i 18 år. Dette kommer til å ta tid», fastslo ­psykologen.

– Alt jeg ville, var å være alene, så ble jeg plutselig så veldig alene.

Hun ler litt, før hun fortsetter.

– Så er det om å gjøre ikke å misforstå og tro at det er savn.

Janka var bare 19 år da hun selv la seg inn på psykiatrisk

Med kamera på slep

Det var i desember 2021 Marna Haugen og komiker­ektemannen Ørjan Burøe slapp nyheten om at de skulle skilles etter 18 år sammen.

De møttes i 2003, det året Burøe var profilert i tv-serien «Judas», en norsk variant av amerikanske «Jackass», og hun hadde deltatt i realityserien «Top Model». Mens han gjorde karriere som komiker, begynte hun å blogge på komikerfrue.no, der hun delte både skjemt og alvor fra sitt eget felt som hudpleier og negle­designer med egen salong.

- Jeg lot som jeg ikke var ensom

I både 2014, 2016 og 2017 ble ­bloggen kåret til Folkets favoritt under ­Vixen Influencer Awards. Som en av de første ble hun med i TV 2s doku­såpe «Bloggerne». Der fikk seerne være med både da Marna og Ørjan giftet seg i Las Vegas i 2013 og inn på fødestuen da eldstesønnen ble født året etter. Siden har de begge fortsatt med å by raust på seg selv.

Etter flere runder med parterapi og familievernkontor ble de enige om å gå hver til sitt, har de begge fortalt i tidligere intervjuer. Da de skiltes, hadde Marna bygd seg opp til å bli en av ­landets best betalte ­influensere, med nesten 300 000 ­følgere på Instagram.

Ingrid og Andreas har gode odds i kjærligheten: - Slipper å forklare så mye

«Vi er skilt, ferdig snakka»

Av hensyn til de to sønnene har de bosatt seg kort vei unna hverandre.

– Vi har alltid vært gode samarbeidspartnere, og det er vi fortsatt. Vi er bare ikke gift lenger. Vi er fortsatt hverandres sparringpartnere og samarbeider utrolig godt. Vi stiller opp for hverandre fordi ungene kommer først. Da setter vi oss selv og følelsene til side. Vi er skilt, ­ferdig snakka. Noe annet ville ha vært å gråte over spilt melk.

– Det er imponerende å klare å tenke sånn?

– Til å begynne med kostet det mer å være raus med hverandre. Det er enklere å krangle, men det krever mer energi i det lange løp å skulle rydde opp i det.

Hun stopper litt opp, før hun fortsetter.

– Jeg har bestemt meg for å være grei mot Ørjan, og han har bestemt seg for å være grei mot meg.

Et raskt, lite smil.

– Jeg har gått til psykolog og coach, og har jobbet masse med meg selv.

– Jeg satt hjemme alene med noen litt slitne dorullnisser i vinduskarmen

Hadde bare lyst til å bli under dyna

Da hun endelig satt der blant alle pappeskene i det ­altfor store huset, ble det likevel så annerledes enn hun hadde trodd. For å slippe å kjenne på de mange ubehagelige følelsene fylte hun de barnefrie ukene til randen. Som oftest dro hun vekk for å besøke familie og venner. I løpet av ett år var hun hele fem ganger i Frankrike. Hjemme i huset fra 1970-tallet ventet en eviglang liste med gjøremål.

– Jeg tror at jeg følte at jeg hadde mye å bevise da jeg flyttet hit. Jeg hadde stor drivkraft, men var pissesliten. Hadde bare lyst til å grave meg ned under dyna og bli der.

Hun er ikke så god på det praktiske, mener hun selv, men går inn for fullt når noe må gjøres. Leser seg opp på temaet og bretter opp ermene.

Den store plattingen ute i hagen skrudde hun selv sammen med 5000 skruer, en prosess hun også delte i ­sosiale medier.

– Jeg merker at folk liker at jeg er handy, men det er ikke gøy å gjøre det alene, og det gir meg heller ikke noe i form av mestring. Men jeg fikk hjelp av noen ­venner i noen timer – da var det veldig gøy. Jeg er ikke så god på å gjøre ting alene.

- Om han skulle forlate meg, ville jeg ikke klart å reise meg igjen

Øvde seg på datingapp utenlands

Et halvt år etter bruddet var hun gjest i Ida Fladens podkast «Med hjertet i hånden». Nå ler Marna over program­lederens entusiasme over at hun også skulle begynne å date.

– «Så spennende!» sa hun. Men jeg var bare redd.

Det var 18 år siden sist hun var på date, og Marna ­følte seg både rusten og sårbar.

– Det var en kjempebarriere å komme seg gjennom og se at det ikke var så farlig. Jeg får så mange meldinger fra folk som spør om hvordan jeg gjorde det. Jeg måtte bare hoppe ut i det. Jeg måtte gå i meg selv for å komme over kneika. Det var bedre å gjøre det enn å stå i frykten.

Hun stopper litt opp, før hun fortsetter.

– Hva er en date, da? Det er jo bare å ta en kaffe. Så sitter man der med senkede skuldre etter at man har klart det og er stolt av seg selv.

Et lurt smil.

– Jeg øvde meg på en datingapp – bare ikke i Norge, nærmest fniser influenseren.

– Jeg fikk øvd meg på konversasjon. Det var veldig trygt. Det var ingen som kom og banket på døren, ­akkurat. Ingen surfer fra Australia som plutselig sto der.

Ulrikke Brandstorp: – Vi ante ikke hvordan vi skulle snakke sammen

Hun er kvitt dating-angsten nå, forteller hun.

– Jeg har lært meg å slappe av blant andre mennesker, kvinner som menn. Nå er det bare folk, alt sammen. Jeg stresser ikke med å finne Mr. Right lenger. Det kommer når det kommer. Nå tar jeg vare på meg selv isteden. Det er noe med å være hel i seg selv før man skal ha plass til noen andre.

Mr. Right

– Hvordan er Mr. Right?

– Det skal være en som ser meg, sier hun før hun raskt legger til et «nei, vent».

– Det er så vanskelig å si noe om det uten at det blir knyttet til Ørjan. Jeg ble jo sett.

Hun tenker seg litt om, blir enig med seg selv om noen setninger.

– Et menneske som tåler meg for den jeg er og omvendt. At det er mye aksept i bildet, er viktig. Jeg samler på mennesker. Jeg har så mange rare venner, men det de har til felles, er at de har mye hjerterom. Det gjør at de kan feste sammen selv om de er forskjellige.

Hun fortsetter.

– Min akilles er at jeg ikke er så god til å ta vare på meg selv. Når jeg klarer det, er jeg veldig fornøyd med meg selv. Som å lære meg å si nei, for eksempel, og å ha egentid.

– Egentid – hva legger du i det?

– Det kan være så mangt. Jeg har vært opptatt av å gjøre mye gøy for å slippe å kjenne på ubehagelige ­følelser. Nå merker jeg at jeg kan være mer her. Jeg trives mer med meg selv. Kanskje det er en ny milepæl.

Lindis Hurum: - Jeg er mest redd for å dø alene

En sucker for eventyr

Det er kreften som har lært henne å leve, har hun sagt flere ganger tidligere. Hele to ganger er hun blitt frisk av kreft etter cellegiftbehandling. Først i 2012, så i 2019.

– Det gjorde at jeg tok noen runder med livet mitt. Når du får en ny sjanse …

Hun stopper litt opp, ler over hvor klisjéfylt hun ­mener det høres ut, før hun fortsetter med alvor.

– Det gikk en f… i meg. Jeg har ikke tenkt å dø uten at jeg har fått gjøre det jeg vil. Jeg liker å oppnå ting. Jeg ble mer bevisst på hva jeg ville oppnå, og hva slags liv jeg ville leve, sier hun og fortsetter:

– Etter kreften slet jeg med bitterhet. «Hvorfor skulle det være meg?» Jeg sliter med fatigue. Det måtte jeg ­jobbe mye med. Det krevde masse å komme ut av det, men du kan ikke bli værende i det.

Et stort smil brer seg i ansiktet.

– Når det var gjort, da kjente jeg på livsgleden. Jeg ­lever og ånder for de små gledene. Jeg er en «sucker for» eventyr. Slik som isbading. Det sitrer i hele kroppen når venninnen min sender melding og sier: «Det er meldt sol i morgen – skal vi stikke og isbade?»

5 menn forteller: Dette avgjør om vi sveiper til høyre eller venstre

Søker ikke et A4 liv

Å være en «sucker for» eventyr er slett ikke dumt når man også lever av å være i sosiale medier. Å gjenskape ­eller å dokumentere de spesielle øyeblikkene er det som driver henne, forteller hun.

– Jeg elsker å lage rare ting, utbryter hun med et smil og fortsetter med alvor.

– Jeg søker ikke et A4-liv.

– Du lever av å være i sosiale medier – hva er fordelene og ulempene ved det?

– Fordelene er mange. Jeg hadde ikke kunnet leve ­dette livet her uten.

Hun stopper litt opp, blir tenksom.

– Ulemper … Jeg vet ikke. Jeg er blitt god på å jobbe meg rundt ulempene. Er blitt flink til å verne om privatlivet. Det er mye jeg ikke viser fram. Det kan kanskje se ut som om jeg dokumenterer alt, men det gjør jeg ikke. Man får jo argusøyne på seg, men det gjør at jeg må være et bedre menneske.

Hun ler.

– Men jeg gjør jo mye rart.

– Som hva da?

– Å male med puppene, for eksempel. Det var ­avklart med familien, altså. Det var så lættis.

Dette er historien om Emil og Silje, som nesten ble kjærester

Puppekunst

Det er flere gode grunner til at Marna Haugen en dag bestemte seg for å male med puppene. For det ­første er det godt innhold, selvsagt er det det. Men det handlet også om et behov for å jobbe på større flater.

Hun som alltid har tegnet og har hatt negledesign som sin kunst (moren er kunstner med eget galleri), klarte ikke lenger å sitte med de små detaljene etter å ha fått ­fatigue – denne konstante følelsen av utmattelse, som er en vanlig senskade hos kreftoverlevere.

Med mye mindre evne til konsentrasjon så hun seg om etter andre måter å uttrykke seg på. Hun prøvde å male med ballonger, men trengte noe som var mykere. Slik fikk hun ideen om å bruke puppene som pensler. Om puppekunsten kan ende opp som enda et kommersielt samarbeid, gjenstår å se.

Hun har hatt flere av dem de seneste årene, har designet både smykkekolleksjoner og sengetøy. Nylig lanserte hun en vasekolleksjon i samarbeid med Magnor Glassverk. Vaser hun laget med dumper i, som livet sjøl.

Dette er «skilsmissegrunn nummer én». Kristin og Helge har funnet løsningen

Har blitt en som rydder

En annen konsekvens av livet med fatigue er at Marna, som ifølge seg selv har vært et ekstremt rotete menneske, nå er blitt en som rydder.

– Jeg klarer ikke å sile ut lyder og inntrykk på samme måte lenger. Om jeg går inn i et rom og det er rotete der, klarer jeg ikke å fokusere. Jeg er blitt avhengig av å ha det ryddig rundt meg, det er enklere å forholde seg til. Før levde jeg i kaos.

«Mamma, du er blitt en som rydder hele tiden», har ungene påpekt.

– Jeg finner kanskje litt mer ro av å rydde litt. Da ­rydder jeg i hodet mitt samtidig. Jeg kastet meg oftere inn i debatter tidligere, det gjør jeg ikke lenger. Hjernen min fungerer bedre med litt mindre å ta hensyn til.

En annen senskade er tinnitusen, den konstante ­pipelyden i hodet som kun er stille et par feriedager i året, når hun endelig klarer å slappe helt av. Å leve godt med både tinnitus og fatigue krever et sakte liv, mener hun. Det er bare det at Marna Haugen ikke er spesielt god på å ta det med ro.

– Jeg trosser meg selv hele tiden.

Hun ler.

– Jeg må være raus med tinnitusen, sier hun med ­ironisk stemme og legger til.

– Jeg må booke tid med meg selv. Jeg har krigs­møter med kalenderen, der jeg må føre inn ting jeg vil gjøre og må gjøre.

- Tapet av familien var tungt

Landet etter jul

Det skjedde noe med Marna Haugen idet 2022 skled over i 2023. Før jul tok hun seg helt fri i tre uker, der hun bare skulle kose seg, være med barna og venner. En av ukene dro hun alene til moren. Mens hun var på jobb, lå Marna på sofaen og kjente på en ro i kropp og sjel hun ikke hadde kjent på lenge.

– Jeg landet etter jul, sier hun og stryker en hånd over det store spisestuebordet.

– Etter det har ikke den sosiale «cravingen» vært så stor. Jeg har ikke vært på fest siden nyttår.

– Hvordan er livet nå?

– Det er fint. Jeg har akkurat funnet ut at det er deilig å være i ro.

«Ja, ja, nå tar det tre dager før du er ute og springer igjen», har hun tenkt, men hun har holdt seg hjemme, foreløpig.

– Jeg begynner visst et nytt liv, fortsetter hun.

– Jeg har vært komikerfrue noen år med mye kjappe replikker og sjølironi. Men jeg er ikke så ivrig på å drive med humor lenger. Det var derfor jeg måtte finne på noe ­annet – og fant kunsten. Jeg har samtaler med meg selv. «Skal du bli sær kunstner nå, da?» Det er det jo ingen som kommer til å like.

Hun er uavhengig nå, er ikke lenger knyttet til et byrå, og liker godt prosessen med selv å forhandle kontrakter. Å stå helt på egne bein gjør det enklere å bestemme over eget innhold, over retningen hun nå skal ta.

Hun blir ikke yngre, fastslår hun, og vet ikke hvor lenge hun kan fortsette med Instagram som sin ­hovedplattform. Men hun planlegger ingenting framover, liker å ta det som det kommer.

– Ingenting er hugget i stein, da går du glipp av så mye annet. På min jobb skjer det mye og ofte på kort varsel. Jeg har friheten til å jobbe hvor som helst. Det ­setter jeg så stor pris på. Jeg ville dødd om jeg hadde hatt en ni-til-fire-jobb.

Hun ler litt før hun korrigerer seg selv.

– Ikke dødd. Men jeg ville blitt et bittert menneske. Jeg er veldig nysgjerrig på framtida. Hvor jeg skal.

– Hva vil du?

– For det første er jeg veldig fornøyd med livet jeg har nå. Jeg vil skape, fastslår hun med glassblått blikk, og ­akkurat dét kjennes som om det er hugget i stein da hun sier det.

Trude Vasstrand: - Jeg visste at vi kom hjem til inkasso og havregrøt

Skummelt

I huset som en gang kjentes så altfor stort, men som hun nå har bodd seg inn i, fortsetter Marna Haugen med å tenke over spørsmålet, mens hun stryker de rosalakkerte neglene over leppene.

– Hva jeg vil … Jeg vil vise at jeg er i stand til noe mer enn å fjase og tøyse. For det bor mye mer i meg.

– Det er gøy å få voksencred også. Og skummelt. Jeg vil skape noe som er mitt. Vil heller bygge opp mitt eget konsern enn å jobbe for andres. Jeg er midt oppi det nå. Jeg er arbeidsnarkoman og må stoppe meg selv. Det er ingen som kjefter lenger for at jeg jobber for mye.

Hun stopper opp, smiler.

– Jeg kommer til å sitte på gamlehjemmet og finne på ting der også.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no