Bare noen dager etter at Norge gikk inn i lockdown-modus i mars i fjor, slapp prestedatter Ingrid Ivo Vatnar Eikje (25) sesong 1 av podkasten Alle våre dager.
Her tar hun for seg døden som tema - både på godt og vondt - og med seg på laget har hun fått med seg blant andre helse- og omsorgsminister Bent Høie (49), aktivist Kadra Yusuf (40) og sin egen far sogneprest Runar Helge Olsen (56).
Det er gjennom sitt virke som prosjektleder i organisasjonen Menneskeverd, at podkasten er blitt til.
I sesong 2, har Ingrid en nær og intim samtale med sin egen mor Hilde Vatnar Olsen (52). For aller første gang åpner moren opp i detalj om spontanaborten hun opplevde en februardag i 1994.
Skrev minneord til farens begravelse - mens han ennå er i live
- Et svært ønsket barn
Da hadde ekteparet vært gift i fem år, og hadde lenge hatt et sterkt ønske om å bli foreldre. Men 14 uker inn i svangerskapet ble glede snudd om til fortvilelse og sorg.
Til KK forteller Hilde at hun i utgangspunktet ikke hadde spesielt lyst til å bli med datteren Ingrid inn i podkaststudio for å snakke om spontanaborten, men at engasjementet for økt fokus på kvinnehelse gjorde at hun til slutt sa ja.
- Jeg syntes vi burde snakke mer og høyere om kvinnehelse! sier hun engasjert.
- Det er mange som opplever en spontanabort, men likevel er det fortsatt tabu å snakke om dette. En spontanabort er ikke noe å skamme seg over! Jeg har alltid vært åpen om at jeg mistet dette barnet i magen, og å snakke med Ingrid om dette var egentlig helt naturlig.
Men til tross for at det føles helt naturlig å gjøre det, da praten var i gang, forteller Ingrid til KK at det er først nå hun og moren snakker såpass detaljert om hendelsen.
- Det er første gang hun deler så utdypende om spontanaborten. Jeg har alltid visst at hun var gravid før hun fikk meg, det har ikke vært noen hemmelighet. For meg var det viktig å få vite hva som faktisk skjedde den dagen, sier Ingrid.
- Håper det utfordrer oss alle til å snakke mer om spontanabort
Hun har ønsket å vite mer om hvordan moren ble behandlet, og hva hun gjorde med alle de vonde følelsene og tankene i etterkant.
- Jeg ser veldig opp til mamma fordi hun våger å være dønn ærlig om livet. Hun tør å sette ord på en inngripende opplevelse i hennes liv, og jeg håper det utfordrer oss alle til å snakke mer om spontanabort, legger Ingrid til.
Selv om spontanaborten skjedde for snart tre tiår siden, er det noe firebarnsmoren Hilde aldri kan få ut av erindringen.
- Jeg forberedte meg ikke til intervjuet, og måtte grave litt for å hente hendelsen frem igjen da jeg satt i studio. Det er jo 26 år siden det hendte, men likevel er en slik opplevelse noe du aldri glemmer.
«Jeg husker at vi måtte vente en stund på sykehuset før vi fikk hjelp. Jeg hadde veldig vondt. Vi satt i en gang og ventet. Så ble jeg undersøkt. Vi var inne på et rom med en mannlig ... kanskje han var gynekolog, jeg vet ikke ... som undersøkte meg. Han sa bare at det ikke var noe liv. Jeg husker at jeg gråt veldig. Jeg følte da vi kom inn dit at vi bare var til bryderi. Vi måtte vente så lenge. Vi passet liksom ikke inn i dagsskjemaet deres» forklarer Hilde til datteren i podkasten.
Mona har gått gjennom mer enn 16 spontanaborter: - Jeg fikk bare beskjed om å prøve igjen
- Like før jeg ble borte husker jeg lyden av en bøtte
Da hun endelig kom inn på et rom på sykehuset, før operasjon, ble hun lagt sammen med en kvinne som skulle få utført en frivillig abort. Denne kvinnen viste Hilde omsorg ved å tilkalle hjelp da hun hadde store smerter.
«Jeg tenkte på at hun hadde et levende liv inni magen, og det som var i min mage var dødt. Det var veldig vanskelig. Jeg ville jo at at det ikke skulle være dødt, men det var det. Det var ikke noe liv der.».
Noe av det som står sterkest i Hildes erindring er også noe hun ble så plaget over, at hun følte seg nødt til å ta tak i det - for fremtidige kvinner i samme situasjon; tanken på det utskrapede fosteret i en sinkbøtte.
«Like før jeg ble borte husker jeg lyden av en bøtte. Jeg tror det var en bøtte. I hvert fall er det sånn oppi hodet mitt. En sinkbøtte. Det var det som var lyden. Den ble dratt under meg. Det er det siste jeg husker. Etterpå fikk jeg vite at fosteret mitt ble kastet oppi den bøtta, og siden kastet i søpla. Det ble veldig vanskelig for meg i etterkant.».
Hilde ble så engasjert, at hun i 1997 bidro til å endre loven om hvordan man håndterer aborterte fostre. Sosial- og helsedepartementet oppnevnte nemlig en arbeidsgruppe for å utrede etiske, medisinske og juridiske spørsmål i saken.
- Denne arbeidsgruppa besto både av politikere, medisinsk personell og ansatte fra Den norske kirke. Oppgaven var å lage retningslinjer som sikret respektfull og likeartet behandling av aborterte fostre, forklarer Hilde til KK.
I Stortingsmeldingen nr. 16 (1995-96) ble det blant annet skrevet:
«Sykehuset sørger for at aborterte fostre tas hånd om på en respektfull måte. Dette innebærer at fostret enten nedsettes på kirkegård/minnelund eller behandles etter retningslinjene for biologisk materiale. Kvinnen bestemmer hvilken håndtering som skal velges. Når svangerskapet har vart mindre enn 12 uker, vil fosteret bli nedsatt på kirkegård/minnelund».
Les mer om håndteringen av aborterte fostre på Helsedirektoratet.
- Jeg husker at det var mye rabalder og avisoppslag da stortingsmeldingen kom. Men i dag er det altså slik at ved abort etter utgangen av 12. uke, settes fosteret ned anonymisert på en kirkegård hvis ikke kvinnen selv ønsker det annerledes, sier Hilde videre.
- Det var ikke greit for meg at barnet mitt bare ble kastet i søpla
For henne ble denne kampen en måte å bearbeide sorgen på.
- Det ble så viktig for meg at respekten for menneskeverdet ble løftet opp. Både for kvinnene, som er i en sårbar situasjon, og for viktigheten av at aborterte fostre skulle behandles på en respektfull og verdig måte. Det var ikke greit for meg at barnet mitt bare ble kastet i søpla.
Hilde trekker frem betydningen av ritualer i en sorgbearbeidelse.
- Plutselig skulle jeg ikke bli mamma likevel, og det ble på mange måter ikke gitt rom for meg til å sørge over dette. Barnet jeg hadde i magen var så veldig ønsket. Jeg gledet meg så enormt til å få dette barnet, og jeg hadde jo knyttet meg til det. Da er det jo også naturlig at jeg hadde en tapsreaksjon.
- Det er svært vanlig å ha opplevd en spontanabort
- Mammas historie har virkelig gjort noe med meg
Ingrid sier til KK at hun er stolt av hva moren har fått til, og at hun har stått i bresjen for å sette kvinnehelse på dagsorden. Dersom hun selv kommer til å oppleve noe lignende i fremtiden, møter hun det med større forståelse og at det ikke er tilknyttet skam.
- Mammas historie har virkelig gjort noe med meg. Hun utfordrer meg til å være bevisst på at jeg som kvinne fortjener å bli tatt på alvor, og at kvinnehelse må kjempes for. Uansett hva jeg opplever skal jeg aldri gjemme meg bort eller skamme meg, sier hun og legger til:
- Det er trygt å vite at hvis jeg noen gang opplever det samme, så finnes det noen jeg kan snakke med og som forstår meg. Jeg er ikke redd for å oppleve en spontanabort, det vil uansett aldri være mulig å forberede seg på noe slikt. Men dessverre er det sånn at mange kvinner opplever det i løpet av livet.
Hun er takknemlig for at moren Hilde har snudde om på den vonde opplevelsen.
- Mamma kunne gravd seg ned i sorgen, men det gjorde hun ikke. Hun brukte den vonde opplevelsen og den urettferdigheten hun opplevde til noe skikkelig bra. Vi trenger å kjempe for kvinners rett til å bli sett og hørt. God kvinnehelse kommer ikke av seg selv! sier Ingrid engasjert.
Det er fortsatt myter og tabuer knyttet til abort
Mener det burde vært bedre oppfølging av kvinner som har spontanabortert
Etter at podkast-episoden ble sendt, har Hilde fått mange positive tilbakemeldinger på åpenheten. Hun sier til KK at hun synes det er utrolig sterkt å få så mange hendvendelser og meldinger i innboksen min etter at folk har hørt på historien hennes.
- Flere forteller at de kjenner seg igjen, og de takker oss for at dette blir snakket om. Noen kvinner skriver at leger og helsepersonell har bagatellisert det de har opplevd. At de har blitt møtt med lite empati og forståelse. De sier at den medisinske oppfølgingen er god, men at det ikke er noe system på den psykiske oppfølgingen, forklarer Hilde.
Mange kvinner føler at de blir overlatt til seg selv, og at kvinnen selv føler at hun må ta kontakt med helsevesenet for å be om hjelp.
- Jeg mener det burde være bedre oppfølging av kvinner som har spontanabortert. De burde automatisk få tilbud om en samtale.
- Hva er det viktigste budskapet du har til andre kvinner som har vært, er eller kommer til å havne i samme situasjon som du var i den gangen?
- Det jeg vil si til kvinner som opplever dette er det samme som Ingrid presiserer i podkasten: «Dette er ikke din feil, og du har ikke gjort noe feil i svangerskapet!». En spontanabort er ikke noe å skamme seg over. Vær åpen, og snakk om det! Be om hjelp hvis du trenger noen å snakke med, oppfordrer Hilde.
- Jeg er forelsket i en kvinne som er ett år eldre enn datteren min
Grensen for utroskap flytter seg med årene: - Ikke rart å bli tiltrukket av en annen
