Justin Timberlake: Futuresex/Lovesounds
Karakter: kkkkkk
I'm bringing sexy back, synger Justin Timberlake, og som The Guardians anmelder lakonisk bemerket - vi var ikke klar over at sexy hadde vært borte. Hvor har det vært? Hvor skal det? Har sexy kommet for å bli, er det det nye svart? Og så videre. Men nok om det.
Justin Timberlake ble utropt til popprins da han rev seg løs fra boyband-lenkene og slapp solodebuten Justified i 2002. Platen var fin, men noe ujevn. Like fullt - med dansegulvvinnere som Senorita og Like I Love You og den tårefremkallende Cry Me A River var suksessen sikret, og selv om det var vanskelig for mange av oss å legge Justins mørke boybandfortid bak oss, måtte vi langsomt innse at vi elsket ham.
Og tenk - nå er han mange hakk bedre. Futuresex/Lovesounds er en glitrende plate, mindre glætt enn forgjengeren, og med et høyere kvalitetsnivå jevnt over. Produsentteamet The Neptunes er byttet ut med Timbaland i denne omgang, noe som har resultert i en tyngre, tøffere plate, mer elektronikagodbiter og større innslag av rap. Timbalands kontante rap passer utmerket til Justins gutteaktige falsett.
Rytmene på Futuresex/Lovesounds er helt fantastiske, synthbeats som vi kjenner fra Timbalands tidligere produksjoner bygger opp, ruller over oss, overrasker og får oss til å danse. Singelen Sexyback har strenge rytmer og et minimalistisk lydbilde og versets repetitive "Yeah!" er uimotståelig kjepphøyt.
Låta som surret mest hos meg i helgen, var What goes around ... Comes around - som i grunnen minner litt for mye om Cry Me a River, men det gir vi blaffen i når det låter så vakkert. Denne kommer ungpikene med knuste hjerter til å elske, og sannelig om han ikke treffer oss eldre kynikere også. LoveStoned begynner som danseoppfordrende popkunst, før den vris over til å bli en strykerdominert midtempoflørt som er 100 prosent avhengighetsskapende. Man får nye favoritter for hver gjennomlhøring.
Jeg liker spesielt at platen stadig overrasker. Låter som starter som tristfine ballader av tradisjonelt popmerke, hiver seg brått rundt og ender som synthfantasier som glir umerkelig over i neste spor. Og vakre My Love spinnes ut akkompagnert av synthrytmer vi sist hørte på en trancesamler på tampen av nittitallet - flott og suggererende. At Justin opptil flere ganger sprenger radiosingelformatet (poplåter tikker som regel inn på 3 minutter og 30 sekunder), skal han også ha honnør. Vakker pop kan svært gjerne vare i 6-7 minutter.
Det ene sporet glir over i det andre med elegante overganger, og plata formelig roper «overskuddsprosjekt!». Her er et vell av briljante ideer skrudd sammen til perfekt pop.
MER MUSIKK:
