Julia Lahme (42) er forfatter og etnolog. Hun bor i Danmark med sine to sønner, mens hennes eneste gjenlevende forelder, faren, bor i Zambia. FOTO: Carsten Seidel
Julia Lahme (42) er forfatter og etnolog. Hun bor i Danmark med sine to sønner, mens hennes eneste gjenlevende forelder, faren, bor i Zambia. FOTO: Carsten Seidel Vis mer

Julia Lahme:

- Familie er noe du gjør, ikke noe du har

Da Julias far fikk ny kjæreste og flyttet til Afrika, mistet ikke bare hun en barnevakt og sønnene en bestefar i hjemlandet. Hun fikk også noe nytt: en ny oppfatning av hva en familie egentlig er.

Det har ikke alltid vært lett, og slett ingen dans på roser, men de siste par årene har jeg lært noe nytt om å være familie. Kanskje er det fordi jeg er del av en generasjon som har fått puter sydd under armene, kanskje er det bare fordi jeg har tillatt meg å ha et fastgrodd bilde av hva en familie er. For hvordan er det egentlig når faren din, morfaren til dine barn, heller vil være på et annet kontinent enn det du selv bor på? For det første blir det ikke noe barnevakt å få, og for det andre må du parkere alt det du tror du vet om familie.

Jeg er 42 år, og jeg er mor til to gutter, Elias på elleve og Sofus på sju. Jeg er gift med ham jeg er forelsket i, og jeg har bygd opp en virksomhet der det å møte mine kolleger og være en del av et lag og jobbe med spennende kunder ikke føles som en jobb, men som et annet hjem. I den virksomheten jobber jeg sammen med både min mann og min søster, så du kan trygt si at jeg i alle deler av mitt liv i bunn og grunn er et familiemenneske. Og det faktisk i så stor grad at det overrasker meg. Jeg føler av og til at jeg først ble meg da jeg fikk min egen familie – da jeg fikk min eldste sønn.

Julia med Anne, farens nye kjæreste og prinsesse i Lozi-stammen. FOTO: Carsten Seidel
Julia med Anne, farens nye kjæreste og prinsesse i Lozi-stammen. FOTO: Carsten Seidel Vis mer

I tillegg til det vanlige kaoset kom et helvete av et kaos

Før det hadde jeg gått igjennom det sedvanlige og nesten obligatoriske kaoset i 20-årene, det kaoset som de fleste skal igjennom, og det kaoset som gjør at ingen ville betale meg nok for at jeg skulle si ja til å være 27 år igjen. Noensinne.

Men i tillegg til det vanlige kaoset kom et helvete av et kaos. Min mor fikk en sjelden variant av kreft i skjelettet. Hun holdt hodet høyt hevet, kjempet seg igjennom et sykdomsforløp som var så utmattende at jeg ikke fatter hvordan hun klarte det. Eller hvordan vi andre gjorde det. Hun døde etter et par års sykdom, og deretter gjorde vi hva vi kunne for å samle stumpene. De stumpene lå overalt, og nå, 15 år senere, er jeg faktisk ikke sikker på om vi har funnet dem alle sammen. Det at hun forlot oss, skapte en ny verdensorden, et nytt system vi skulle finne fram i. Som når du går i en mørk trapp og det plutselig mangler et trinn og du neste snubler over et hull som du ikke vet om er virkelig eller innbilt. Sånn var det hele tiden. Hver dag i årevis. Jeg vet ikke hvem av oss – min søster, min far eller jeg – som var hardest rammet. Jeg tror vi alle mener at vi hver især var den som hadde det verst.

Litt etter begynte min far å arbeide igjen. Jobben hans har hele tiden trukket ham ut i verden. Han har reist på de fleste kontinenter, og etter min mors død var ankeret til Danmark nesten borte. En dag ringte han hjem og fortalte at han var blitt forelsket. Sånn ordentlig forelsket. Jeg ventet mitt første barn, var totalt forvirret – både innvendig og utenpå – og jeg forsøkte å forstå hva det ville bety. Familien var i ferd med å utvide seg alle steder og på alle kontinenter, for kvinnen som min far hadde forelsket seg i, bodde i Afrika.

Anne, som min fars nye kjærlighet heter, er en klok kvinne. Hun er høyt utdannet og har en høy sosial status. Faktisk er hun prinsesse i lozi-stammen, siden den regjerende kongen er hennes fetter. Hun snakker nesten 20 språk, har et enormt ansvar i sin stamme, et nettverk som når inn i mange afrikanske land, og hun har tre mobiler i gang hele tiden for å holde styr på alt som foregår. Og min far er så forelsket i henne at han kun kommer hjem til Danmark når han må. Og jeg raser. Jeg gjør det. For vi er hans familie, vi, hans barn og barnebarn. Det er langt til Afrika. Billettene koster masse, og før jeg får snakket meg varm, går det også opp for meg at det er mitt egoistiske behov det handler om: besteforeldre til mitt barn. Vi har kun én som kan fortelle de historiene videre som følger med den genmassen mine barn har fra min side. Og helt egoistisk: en som av og til kan være barnevakt.

Victoria Falls er verdens største og kanskje vakreste vannfall. Det ligger cirka fem kilometer fra Julias fars bolig. FOTO: Carsten Seidel
Victoria Falls er verdens største og kanskje vakreste vannfall. Det ligger cirka fem kilometer fra Julias fars bolig. FOTO: Carsten Seidel Vis mer

Alt var annerledes

Og det er her familiebegrepene begynner å bevege på seg. For to år siden dro jeg til Zambia for første gang for å besøke min far. Hans Anne hadde ofte vært med ham til Danmark, og nå var det min tur. Det var bare min eldste sønn Elias og jeg som reiste. En ting var den store gleden ved å være alene på et eventyr med min eldste sønn, noe helt annet var det å se ham ta inn det at hans bestefar hadde et nytt liv. Det var lettere for Elias enn for meg. Som Elias sa: «Han er mye gladere når han er her enn når han er hjemme.»

Men alt var annerledes: Du kan ikke leke alle steder i hagen, for det ligger ofte giftslanger på lur. Det blir gjort rent ustanselig. Alt blir vasket, bonet, tørket av, skrubbet og vasket igjen i en neste umulig turnus. Strømmen kommer når den kommer. Vannet er kaldt i springen til solen har varmet det opp. Og folk velter inn og ut av huset til far og Anne hele tiden. Noen trenger hjelp, noen stikker innom for å høre hvordan det står til, andre kommer fordi de trenger et sted å føde (!) og noen skal bare låne en saks, og så er de ute igjen. Annes familie er enorm. Faren hennes tok seg av mange barn når de manglet et sted å være, og søsknene hennes er nå over hele verden.

Hvem som er hennes genetiske søstre eller brødre, forsvinner for meg i en tåke av manglende definisjoner, og hvem som er hennes egentlige tante eller som bare nyter godt av tittelen «auntie», forstår jeg heller ikke. Annes sønn, min nye bror, kaller meg søster og presenterer meg som sin søster overalt, Elias er hans nevø. Ingen synes det er rart at det står to deighvite, svettende mennesker og blir presentert som søster, nevø eller datter. Armene er åpne, varme og imøtekommende. På markedet kommer Anne fram og skjenner på en selger som vil ta «white prices», altså ekstra høye priser, som man gjør overfor hvite mennesker i det fattige Zambia. Jeg vet det og synes at det er rimelig nok, jeg kan fint unnvære en femmer, men Anne slår indignert i bordet og hveser lavt: «This is my firstborn daughter from another mother!» Altså: Dette er min førstefødte datter fra en annen mor. Og så er det avgjort. Så da er jeg jo innfødt, og Anne er min … hva? Stemor? Tante? I hvert fall noe annet og mer enn min fars kjæreste.

Etter sitt besøk i Zambia startet Julia prosjektet Musali, som betyr «kvinne» på språket lozi. Dette er et kvinne-til-kvinne-prosjekt der zambiske kvinner lager smykker etter zambiske håndverkstradisjoner. Alle kvinnene er aleneforsørgere for mange barn. FOTO: Carsten Seidel
Etter sitt besøk i Zambia startet Julia prosjektet Musali, som betyr «kvinne» på språket lozi. Dette er et kvinne-til-kvinne-prosjekt der zambiske kvinner lager smykker etter zambiske håndverkstradisjoner. Alle kvinnene er aleneforsørgere for mange barn. FOTO: Carsten Seidel Vis mer

Vi hører til i det store kaoset

Og så står jeg der. Med alle mine begreper om familie og mine ønsker om den velsmurte kjernefamilien gjort til skamme og må bare åpne opp, så jeg kan lære. For det jeg lærer, er at familie er noe man gjør, ikke noe man har. Overalt hvor jeg kommer i Zambia, lærer jeg at det ikke er noen som egentlig interesserer seg for hvem det er som har gener til felles med hvem, men at de som har hjerterom, har svært store familier. Det er over én million foreldreløse barn i Zambia, og det er kvinnene som tar seg av dem. Et ekstra barn eller to i en flokk betyr ikke noe. All min danske middelmådighet, hverdagsstress og mine forventninger til at alle kan klare seg selv, er uten verdi i det landet som er så fattig at det en voksen kvinne mest av alt ønsker seg, er et par sko. Elias har ikke vanskelig for å forstå vår nye familie. For ham er det tydelig at alle hører til, og at vi hører til i det store kaoset. Når jeg spør ham om det ikke er vanskelig å forstå, sier han: «Men månen henger jo også omvendt her.» Og det gjør den jo.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: