Alt så ut til å gå ganske smooth for DD - eller Donny Davidsson, som er hans fulle navn. Han jobber for Nöjesguiden i Stockholm, har en kul leilighet og nok festekompiser til å få dagene til å gå. Han er en ensom ulv etter eget ønske, og har et noget spesielt forhold til kvinner: For å unngå utgifter til drinker og oppvarting, memorerer han utseendet på vakre kvinner han møter, og henter dem fram når han kommer hjem til en date med frøken høyre... Billigere og mer effektivt, synes DD.

Ellers er han ikke opptatt av så mye. Han snorter kokain med sjefen, drikker gratis på by'n, og avviser en nevrotisk lillebror med jevne mellomrom. Bekymringsløst, altså. Helt til Lova hiver seg inn i drosjen hans en sen natt. Lova er blodig og forfulgt, og snart er DD dratt inn i et marerittaktig spill hvor han etterhvert innser at han er den alle jager. Han forstår at for å redde livet må han foreta en reise tilbake til en mørk fortid - det blir alt annet enn hyggelig. Mens stormen overflommer stockholmsgatene, får Donny sitt eget indre uvær å stri med.

Åpningen er dyster og brutal - Lova jages av en gjeng skumle menn med sterke sadistiske tendenser. Volden gir assosiasjoner til skrekkdataspill som Silent Hill og Resident Evil, og det er en tanke som melder seg også senere i filmen. Regissørene Måns Mårlind og Björn Stein er tydelig også sterkt influert av tegneserier av den mørkere sorten, og bygger opp et dystert, apokalyptisk bilde av den verdenen DD beveger seg i.

Filmspråket er eksplosivt og suggererende som en musikkvideo i Michel Gondry-klassen (innimellom tenker man også på Gondrys spillefilm Evig solskinn i et plettfritt sinn). Når DD vender tilbake til barndomshjemmet i spøkelsesbyaktige Vänersborg, dukker minnene opp, som i et surrealistisk, livskitskremmende lysbildeshow for DDs indre blikk. Hovedrolleinnehaverne er gode, Eric Ericson og Eva Röse er uttrykksfulle og formidlende - i tillegg vil jeg spesielt trekke fram Jonas Karlsson som med sin djevelse figur skremmer vannet av oss og minner om en ond utgave av Edward Norton.

Kampen om Donnys sjel utkjempes med alle midler. Det gjør at Storm tidvis er en gysende affære, med et svært høyt spenningsnivå. Legger du til noen svært hjerteskjærende scener fra stockholmshipsterens oppvekst, er resultatet en god thriller fra nabolandet.

Kan vi bli hele mennesker hvis vi fortrenger deler av våre opplevelser? Er det bedre å være følelseskald enn å ta realitetene innover seg? Disse spørsmålene besvares i Storm, dog ikke med den største originalitet. Litt mye kvasifilosofi ved reisens slutt trekker noe ned, men ikke mer enn at jeg absolutt vil anbefale Storm til deg som ønsker en annerledes og kraftig filmopplevelse.