Det burde egentlig ikke komme som en overraskelse, men gjør det likevel. PJ Harvey er indierockens førstedame, og har gitt ut en rekke sterke album. «White Chalk» er hennes syvende, og muligens hennes aller beste. Etter et par album som skuffet oss litt, er dette et musikalsk bakholdsangrep som slår oss rett i bakken. Et fantastisk album, annerledes enn alt Polly Jean har laget tidligere.

Mørkets hjerte
Platen åpner nesten sakralt med «The Devil». Det begynner sorgmuntert med hamrende piano og spøkelseshussang, PJ synger «The devil wanders into my soul», før det bygger seg opp til et insisterende refreng: «Come! Come! Come here at once» sunget med den kjærlighetssykes desperasjon. En knallåpning, som nagler øret ditt fast til høyttalerne. Pollys vokal er ikke lav og guttural som den noen ganger er, men hun har fulgt prinsippet sitt med å gjøre alt anneredes enn sist gang, og synger nesten hele platen i skjør, gjennomsiktig falsett. Det får deg til å skru opp, lytte, og få frysninger.

Dystert og rystende
Der PJ Harvey tidligere har lent seg på gitaren, er det pianoet som spiller hovedrollen på «White Chalk». Harveys slektskap til Tori Amos og Kate Bush er sterkere enn noensinne. Men hun er mørkere, dystrere, svartere enn dem begge. Jeg tenker på den unge kastratsangeren i Peter Greenaways fantastiske, groteske film «Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker». På mange måter framstår Harveys som hans desperate, skitne, dypt ulykkelige storesøster. Det er heavy greier, dette.

Blottstiller sorgen
«White Chalk» er en plate proppfull av høydepunkter. Og samtidig en plate jeg ikke vil anbefale til de skjøreste blomstene blant oss. Dette er nemlig et av de desidert tristeste albumene jeg noensinne har hørt. Jeg skal ikke en gang forsøke å referere de mange poetiske tekstlinjene her, men det må understrekes at det er lenge siden jeg har hørt gjennom en plate med sterkere tekster. La meg bare si at den som ikke får tårer i øynene av å høre PJ Harvey blottstille alt og synge «In my own heart every tree is broken. The first tree will not blossom, the second will not grow, the third is almost fallen since you betrayed me so», har et steinhjerte. Mer uforstilt har jeg sjelden hørt sorg tonesatt.

Uovertruffent
Etter to plater som ikke har satt de dypeste spor etter seg, er «White Chalk» en uovertruffen maktdemonstrasjon. Denne plata kan holde deg våken om nettene, den hjemsøker deg, gjør deg avhengig og får deg til å kjenne godt etter på alt som er vondt og vanskelig. Du blir lykkelig på en ekstremt trist måte. Og du hører neppe noe vakrere på en lang, lang stund.