SOFIE GRÅBØL: – Jeg har en datter på 15 år, og min angst for at det skal skje noe med henne, påfører jeg av og til 
 henne, sier Sofie Gråbøl. FOTO: Carsten Seidel
SOFIE GRÅBØL: – Jeg har en datter på 15 år, og min angst for at det skal skje noe med henne, påfører jeg av og til henne, sier Sofie Gråbøl. FOTO: Carsten Seidel Vis mer

Sofie Gråbøl:

Får kritikk for ny rolle

Alle elsket Sofie Gråbøl da hun spilte Sarah Lund i tv-serien «Forbrytelsen». Nå er hun blitt omdiskutert fordi hun spiller en ekstremt overvektig kvinne, hun som ikke er overvektig selv.

Publisert

Sofie Gråbøl (51)

Skuespiller.
Mor til Bror (18) og Gudrun (15), som hun har med eksmannen Jacob Thuesen.
Bor i København.
Aktuell med filmen «Harpiks», der hun spiller den overvektige kvinnen Maria som har isolert seg fra omverdenen med sin mann og datter.

Når det med jevne mellomrom dukker opp historier i mediene om barn som er blitt utsatt for omsorgssvikt på den ene eller andre måten, er vår naturlige reaksjon å bli sjokkert og sint: «Stakkars barn! Hva feiler det de menneskene?»

Men hva hvis vi fikk historien fortalt fra innsiden? Hvis vi visste hva som rørte seg i de menneskene, ville vi da ha fått et annet syn på dem? Kanskje til og med forstått dem?

- Jeg er klar over mine mangler og utilstrekkeligheter

I sin prisbelønte roman «Harpiks» tar forfatter Ane Riel oss i hånden og planter oss midt i en av de dysfunksjonelle familiene som fullstendig har mistet grepet om virkeligheten, og som i sin uforstand har gjort et barn fortred. Boken er nå blitt filmatisert av regissør Daniel Borgman, og Sofie Gråbøl er totalt ugjenkjennelig som moren Maria, som er så stor at hun ikke klarer å komme seg opp av senga.

– Det er en litt annerledes rolle du spiller her – hva fikk deg til å si ja?

– Jeg ble svært grepet av boken, som er helt fantastisk. Det er en vidunderlig fortelling om et tema vi alle kjenner fra mediene – disse tragiske sakene der vi kan stå utenfor og kikke på dem og tenke: «Dette er jo helt forferdelig! Hvordan kan det gå så galt?» Det Ane Riel lykkes så godt med, er nettopp å se det innenfra: Hvordan ser livet og kjærligheten ut i denne familien? For selvfølgelig er det kjærlighet. Massevis av kjærlighet. Disse menneskene beskytter sine barn så mye at de svikter dem, men det er ikke av vond vilje. De gir det de er i stand til å gi.

– Det som berører meg ved karakteren Maria, er at hun er en begavet og kjærlig kvinne som ser sine manglende evner mens hun utøver dem. Det er rett og slett så vondt, og det er nok mange foreldre som kjenner det fra sitt eget liv. På en måte er den største smerten alt det man er klar over at man ikke kan. Alle foreldre kjenner jo på at man vil alt det beste, samtidig som man ser alt man ikke er i stand til å gi. Slik har jeg det også. Jeg er klar over mine mangler og utilstrekkeligheter.

– Det som knytter faren Jens og Maria sammen, er – i tillegg til en stor kjærlighet – også en dyp angst for verden. Derfor forskanser de seg på hver sin måte. Han er en «hoarder» (en person med tvangspreget samlermani, red.anm.), og hun forskanser seg på sin måte i kroppen sin og er blitt så stor at hun ikke lenger er mobil. Det er helt tydelig at den måten de lever på ved å isolere seg selv, og dermed sin datter fra omverdenen, ikke er holdbar, men Maria er ikke i stand til å reise seg opp og ta datteren i hånden og bryte ut av isolasjonen. Forfatteren går solidarisk og fordomsfri inn og ser på disse menneskenes premisser innenfra og prøver å forstå deres motiver for å handle som de gjør, forteller Sofie Gråbøl.

– Jeg merket hvor stor lengsel det hadde vært etter en figur som Sarah Lund, sier Sofie om rollefiguren hun spilte i tv­ serien «Forbrytelsen». FOTO: Carsten Seidel
– Jeg merket hvor stor lengsel det hadde vært etter en figur som Sarah Lund, sier Sofie om rollefiguren hun spilte i tv­ serien «Forbrytelsen». FOTO: Carsten Seidel Vis mer

- Kjærlighet er sjelden uselvisk

«Er kjærligheten alltid god», er det underliggende spørsmålet i filmen. For det er ingen tvil om at Jens og Maria elsker datteren sin høyt, samtidig som de skader henne dypt.

Kjærlighet er sjelden uselvisk, for vi har jo alle et selv, og det er det vi elsker med, med alle de feil og mangler det har. Jeg har en datter på 15 år, og min angst for at det skal skje noe med henne, påfører jeg av og til henne. Det er fordi jeg elsker henne, at jeg kan komme til å bekymre meg så mye at jeg begrenser og kanskje smitter henne med denne angsten. Og det er jo ikke særlig kjærlig eller gunstig for henne.

– Hun har mange ganger helt korrekt påpekt at jeg forholder meg annerledes til henne enn til broren hennes, som er tre år eldre. Og det er ikke fordi han er eldre, det er fordi han er en gutt. Det gjør vondt å innrømme at hun har rett. Men det er noe av den bagasjen jeg drar rundt på. Noe av det er mitt eget, noe er mye eldre: mønstre og oppfatninger som er hundrevis av år gamle. Så kan du si at kjærlighet er å sette fri og ha tillit, men man elsker jo sine barn – med alle de nevroser og erfaringer man har, sier hun og fortsetter:

– Jeg må si – og det skuffer meg faktisk veldig – at jeg opplever å være like mye preget av disse mekanismene i dag som da jeg var yngre. Og det selv om jeg er bevisst dem. Da jeg var ung, hadde jeg en idé om at man ville oppløse disse mønstrene når man ble eldre, klok og moden, men jeg synes ikke det går så bra, hehe. Og når jeg ser meg rundt, synes jeg heller ikke at andre bærer spesielt preg av å ha brutt ut av disse mønstrene. Det er selvfølgelig områder der man blir klokere, men jeg føler at summen av manglende evner er konstant. Man blir bare flinkere til å manøvrere i situasjonene. En av de gode tingene ved å bli eldre er at man etter hvert får et hyllesystem der man vet at dét hører hjemme på den hyllen og dét kommer derfra. Man blir flinkere til å katalogisere sine mønstre, og dermed også flinkere til ikke å la seg styre bevisstløst av dem.

Kritikk

Allerede da traileren til «Harpiks» ble offentliggjort, var det kritiske røster som påpekte at rollen som Maria burde spilles av en tjukk skuespiller. Debatten har også oppstått i forbindelse med filmer der roller for transkjønnede ikke blir spilt av mennesker som er transkjønnede selv, fordi flere mener det ikke blir ekte da. Men skal en skuespiller erstattes av en tjukk person, en transkjønnet, en homoseksuell og så videre bare fordi de er det i virkeligheten? Nei, mener noen. Ja, mener andre.

– Jeg forstår og anerkjenner alle argumentene. Og jeg synes at det er fullstendig påkrevet, berettiget og tiltrengt at dørene blir åpnet på alle måter i vår oppfattelse av kjønn, seksualitet, hudfarge, alder, kroppsideal – alle de identitetspolitiske dagsordener. En ting er det enkelte menneskes liv, der vi alle er opptatt av vår egen historie, men jeg blir mer og mer opptatt av det vi kaller tidsånden: at tiden også har en fortelling som vi er underfortellinger i, og at man ikke kan separere dem. For kan man overhodet løsrive det enkelte menneskes motiver og oppfatninger fra den tiden vi lever i og er omgitt av? spør Sofie Gråbøl. Hun legger til:

Jeg merker selv hvor innarbeidet mange av mine tankemønstre er, og dette blir enda tydeligere når det kommer en ny generasjon og sier: «Hva pokker er det dere holder på med?» Da stopper man jo opp og ser på det på en ny måte. Det kan selvsagt provosere, og av og til steiler jeg, men så må jeg spørre meg selv om jeg steiler fordi jeg er imot det, eller fordi selve forandringen utfordrer mitt fastgrodde verdensbilde. Den diskusjonen tror jeg det er viktig å ha med seg selv kontinuerlig. For helt grunnleggende er det sunt og nødvendig at jorden blir «snudd og luftet» jevnlig.

Men det hun synes er et problem, er når forandringene kommer rullende med så voldsomme bevegelser at man kan føle at alle de fine, små nyansene blir overkjørt.

– Og der hvor jeg føler at det kolliderer når det kommer til dette, er når vi snakker om selve essensen av faget mitt – skuespillerfaget. For meg er skuespilleren en representant, en representant for hva som helst. Det styggeste og minst elskverdige, det mest fantastiske, det som byr oss imot eller det vi beundrer og drømmer om – vi legemliggjør alt. Fiksjonen får oss til å se på oss selv fra alle vinkler og gjør oss forhåpentlig litt klokere på hvem vi er. Så parallelt med egne refleksjoner over livet vårt kan kunsten kalles vår kollektive refleksjon.

– Om det er transseksuelle, tjukke mennesker, fargede mennesker, kvinner – alle mennesker som har følt at de har fått begrenset sine muligheter på grunn av kjønn, hudfarge, seksuell orientering, kropp – vi er i vår fulle rett til å kreve synlighet og representasjon. Og jeg vet at de i nettopp dette tilfellet gjerne ville ha en tjukk kvinne til å spille rollen. De testet flere amatører, for det finnes ikke profesjonelle skuespillere på den størrelsen i Danmark, men de klarte ikke å finne noen de syntes kunne bekle rollen. For det ER en rolle. Og jeg kan bli litt støtt over at man utelukkende ser Maria som en tjukk kvinne. For det mener jeg at man gjør når man sier: «Dette er bare en tjukk kvinne, så det må være en tjukk kvinne som skal spille henne», sier Sofie, som ikke mener at det er Marias vekt som gjør henne til en interessant karakter.

– Vekten hennes er bare et vilkår. Og hvis man insisterer på at hun skal spilles av en tjukk kvinne, som ene og alene er kvalifisert fordi hun ser ut på en bestemt måte, så reduserer man rollen til en stereotypi. En kroppsvekt. En skuespillers arbeid med en rolle er først og fremst en fortolkningsjobb.

– Jeg er jo ikke rollene mine. Jeg representerer. Fortolker. Det synes jeg er det aller fineste ved faget mitt, sier Sofie Gråbøl. FOTO: Carsten Seidel
– Jeg er jo ikke rollene mine. Jeg representerer. Fortolker. Det synes jeg er det aller fineste ved faget mitt, sier Sofie Gråbøl. FOTO: Carsten Seidel Vis mer

– Det var vanskelig og superhardt rent fysisk

Hvis jeg ikke hadde visst at det var Sofie Gråbøl som spilte den overvektige Maria, ville jeg ikke ha gjenkjent henne på grunn av den ekstreme kroppsmasken, den såkalte fatsuiten hun har i filmen. Hun måtte stå opp grytidlig hver morgen for å kle på seg hele denne drakten.

– Hvordan var det å arbeide med den på?

– Det var vanskelig og superhardt rent fysisk, og den var ulidelig varm å ha på seg. Det tok flere timer å få den på seg. Først fikk jeg ansikt og hode, så torsoen, som skulle tas på akkurat som en badedrakt. Og dette klarte jeg å bevege meg i. Men når vi kom opp på soverommet, som de hadde bygd så lite at vi knapt klarte å være der, fikk jeg beina festet på, og det var så tungt at jeg ikke klarte å gå lenger. Og til slutt armer og hender.

– Fikk du en følelse av hvordan det er å være så stor?

– Jeg opplevde hvordan det er å være så fysisk hemmet av sin kroppsvekt som Maria er, ja. Hun er så stor at hun ikke klarer å gå. Hver gang man spiller en rolle, prøver man å finne en dør man kan gå inn igjennom, slik at man kommer til et punkt der man føler at man kan se personen innenfra. Og døren inn til Maria var blant annet fysisk å kjenne på følelsen av å være lukket inne i den store kroppen og lenket til sengen. Den fysiske fornemmelsen ga meg mye, på samme måte man som skuespiller kan oppleve det når man for eksempel spiller periodedrama og korsettet blir strammet og man får den tidsriktige frisyren og skoene på. Da kommer også ofte den indre følelsen for rollen.

«Sju år, Niels!» Mange husker nok det ikoniske sitatet fra filmen «Den eneste ene», der Sofie Gråbøl spiller den noe velpolstrede psykologistudenten Mulle som hadde kastet sine øyne på søsterens mann. Det ville ikke gått i dag, mener Sofie Gråbøl, som et eksempel på at tidsånden har endret seg i forhold til kroppsidealer.

– I «Den eneste ene» spilte jeg også en tjukk kvinne, men da var det tenkt som et komisk trekk ved karakteren: «Hvordan kan vi gjøre henne så mislykket og klønete som mulig? Vi gjør henne tjukk!» Det ville vi aldri gjort i dag, og det er bra at ting har forandret seg. Hvis noen hadde foreslått at Mulle skulle være tjukk i dag, ville jeg aldri sagt ja. For vi er blitt klar over at det er ufølsomt overfor dem som er tjukke. Paprika Steen var den dumme blondinen, og den rollen ville man kanskje heller ikke framstilt så endimensjonal i dag. Den gang falt det oss bare ikke inn å reflektere over det. Mulles vekt ble brukt som et billig virkemiddel, men hun ville vært like morsom selv om hun ikke var tjukk.

Dette er et tema som opptar Sofie Gråbøl.

– Det er ikke kun de tjukke menneskenes kamp at tjukke mennesker skal respekteres og ikke diskrimineres. Det er ikke kun kvinners kamp å oppnå likestilling, det er ikke kun fargedes kamp at vi alle skal ha like muligheter. Ingen skal diskrimineres på bakgrunn av kjønn, rase, seksualitet, kropp – noe som helst. Men det er hvordan vi kommer dit, vi gjerne kan snakke om, mener jeg. Og jeg kjenner at jeg blir litt forskrekket når middelet blir at man i mitt fag skal begrenses til å være det gode eksempelet.

– Jeg hadde det litt på samme måte da jeg spilte Sarah Lund, som av mange ble sett som en feministisk heltefigur. Det syntes jeg var fantastisk. Jeg merket hvor stor lengsel det hadde vært etter en figur som henne. Det var befriende at det for en gangs skyld ikke handlet noe særlig om en kvinnelig hovedpersons privatliv, for man savner jo heller ikke å vite hvordan Clint Eastwood har det på hjemmebane eller om han er lei av det akkurat denne dagen. Men der hvor trøyen begynte å klø, om jeg skal si det sånn, var da det plutselig ble sett som et statement om hvordan kvinner i det hele tatt skulle framstilles. Folk roste meg for å velge sterke kvinneroller, og jeg måtte mange ganger gjenta at det slett ikke var mitt kriterium. Jeg ville like gjerne spilt en «enkel» person hvis det var en interessant karakter. For jeg er jo ikke rollene mine. Jeg representerer. Fortolker. Det synes jeg er det aller fineste ved faget mitt.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer