Ida Sunniva Skjelbakken

– Fengsel er det beste som har hendt meg

Ida stjal en annen persons identitet og drev skyteskole. Likevel ble hun sjokkert da et dusin bevæpnede agenter kom for å arrestere henne.

– Fengsel er det beste som har hendt meg
Publisert
Sist oppdatert

Det startet med sjokk og vantro og endte med takknemlighet. Et fengselsopphold måtte til for at Ida Sunniva Skjelbakken (34) skulle finne indre ro.

– At jeg ble arrestert, var fortjent, sier Ida i dag.

Fra 2005 til 2011 bodde hun i USA uten oppholdstillatelse og under falsk identitet. Hun håndterte daglig våpen på en skyteskole hun drev med mannen sin. Likevel, da et dusin føderale agenter sto på døren, forsto hun faktisk ikke hva de ville. Dette er kortversjonen.

Den lange versjonen er denne: Ida fra Tangen i Stange vokste opp i landlige omgivelser, med storebror Trygve, mamma Laila og pappa Roald. Hun minnes en lykkelig barndom med blomsterenger, flotte turer på hesteryggen og arbeidsomme foreldre som drev økologisk jordbruk. Deres antroposofiske tilnærming til livet passet Ida perfekt.

<strong>LYKKELIG BARNDOM:</strong> Foreldrene drev økologisk jordbruk, og Ida minnes tiden som ren idyll.
LYKKELIG BARNDOM: Foreldrene drev økologisk jordbruk, og Ida minnes tiden som ren idyll. Vis mer

– Jeg gikk på Steinerskolen. Det var kreativt, og var med på å forme den jeg er, sier Ida, som alltid har vært glad i å tegne og male.

Malertrangen førte 18-årige Ida til Villa Faraldi i Italia, der hun lærte malerkunst av Inger Sitter og bildehogging av Fritz Røed. Før det hadde hun vært lærling hos en hestehvisker i Sverige, samt loffet rundt i Europa – tom for penger, men full av pågangsmot. Hun havnet etter hvert i Sør-Italia, som turistguide på ­slottet til en baron. Ida opplevde også italiensk mafia:

– Jeg så mye kriminalitet. Jeg var ung og fikk et skjevt syn på livet, sier hun.


Illusjonene om livet ble ytterligere skjeve da hun fikk jobb som barnepasser hos en styrtrik familie i USA. De eide en privat flyplass og drev diamanthandel.

– Alt var så mye verre enn i Sør-Italia. Det var så «shady» og kynisk. Jeg fikk en følelse av at alt går an.

Idas turistvisum var i ferd med å gå ut. Noen foreslo at hun kunne lage en ny identitet, det var verken komplisert eller uvanlig, sa de.

– Den minst usympatiske metoden er å ta navnet til en som er død, sier Ida, som iverksatte nødvendige tiltak. 

På et bibliotek pløyde hun mikrofilmer med gamle dødsannonser, og fant sitt nye jeg: Amanda.
– Vi var født samme år, men hun døde to år etter, sier Ida.

Ida greide å få utstedt kopi av Amandas fødselsattest, og fikk ­personnummeret, ID-kort og andre papirer.

Samtidig begynte Ida å trene karate, og rastløsheten vant nok en gang. Snart var ID-prosjektet lagt på hylla, og Ida reiste på turistvisum til Okinawa i Japan for å trene. Etter dette havnet hun i Tyskland, der hun bodde sammen med kunstnere og sirkusartister i gamle togvogner på en nedlagt strekning. Litt senere var hun tilbake i Napoli. Hun tok utdannelse som livvakt, og jobbet etter hvert for et privat etterforsk­ningsbyrå.

– Om jeg ikke var kynisk fra før, så var det lett å bli det nå, forteller Ida, som jaktet mange utro ekte­feller.

På en ferie i Miami møtte hun Julio, en kubaner med lang militær karriere i det amerikanske forsvaret. Han besøkte henne i Italia. Da hun skulle besøke ham igjen, fikk hun ikke komme inn i landet. På et tidligere USA-besøk ble hun for lenge på turistvisum. Det var da hun begynte å tenke på ID-papirene igjen.

– Jeg hadde jo fått til alt før i livet, så hvorfor ikke dette? Jeg var absolutt naiv, sier hun.
I juni 2005 reiste hun til Canada som Ida, og krysset USAs grense som Amanda. Hun skulle bare besøke Julio, og så reise hjem. Men forholdet ble alvorlig, Ida ble litt til og litt til. Snart hadde hun også pass og førerkort som Amanda.

<strong>SKYTESKOLEN:</strong> Ida håndterte daglig ulike typer skytevåpen.
SKYTESKOLEN: Ida håndterte daglig ulike typer skytevåpen. Vis mer

– Jeg tenkte ikke på konsekvensene, sier Ida.

Hun og Julio startet en skyteskole, med elever fra blant annet politiet og militæret. Han var skyteinstruktør for retts- og politivesen, hun var tidligere konkurranse­skytter.

Året etter giftet de seg – ikke Julio og Ida, men Julio og Amanda.

<strong>HJEMME I MIAMI:</strong> Ida ble pågrepet da føderale agenter kom på døren.
HJEMME I MIAMI: Ida ble pågrepet da føderale agenter kom på døren. Vis mer

Som Amanda begynte rastløsheten å gi slipp. Hun trivdes i Miami, og så for seg et godt liv. At hun etter hvert var under etterforskning, ante hun selvfølgelig ikke. Mange skaffer seg falsk ID i USA. Derfor gjør det føderale politiet stikkprøver, og ­sjekker gamle personnumre. Hos «Amanda» ble det napp.

Søndag morgen 7. august 2011 står et dusin føderale agenter med våpen og skuddsikre vester på døra hos «Amanda». De kaller henne Ida, setter håndjern på henne og leser rettighetene.

Ida kjøres til en massiv, 20-etasjers bygning. Hun blir avkledd og ransaket. Det er iskaldt, men hun får nye klær: stor, flekkete underbukse, sports-bh med svettemerker, utvasket T-skjorte, en liten og en stor tennissokk og grønn, kortermet kjeledress med altfor korte bein.

Ellers får hun ingen informasjon, men havner i en iskald ventecelle sammen med flere jenter. Grytidlig neste morgen lenkes de sammen, for å vandre gjennom en underjordisk gang til et rettslokale på andre siden av gaten. Fotlenkene gnager henne til blods.

Etter mange kalde timer med venting får hun snakke med advokat Lawrence S. Katz, eller Larry, venn og elev på skyteskolen.

<strong>HUNDEVENN:</strong> Bullterrieren Grappa var hjemme den dagen Ida ble hentet.
HUNDEVENN: Bullterrieren Grappa var hjemme den dagen Ida ble hentet. Vis mer

– Jeg trodde det bare gjaldt ID-saken, at de bare skulle deportere meg. Men Larry sa de ikke var interessert i ID-saken, som alene kunne gi meg ti år.

Hennes våpenbruk på skyteskolen var utfordringen, kombinert med hennes
 falske identitet. Det talte til hennes fordel at hun var tidligere ustraffet og at
våpnene ikke var brukt for å utføre kriminelle handlinger, men for å trene
politifolk og føderale agenter. Var hun riktig heldig, mente Larry hun kunne
komme ut om to år.

– Amandas mor lever fremdeles, hva tenkte du om henne?

CELLE NR. 17: Ida delte den med en medfange.
CELLE NR. 17: Ida delte den med en medfange. Vis mer

– Jeg tenkte ikke at hun kom til å vite om det. Da jeg skjønte etterforskerne hadde snakket med henne, tenkte jeg: «Herregud! Alle forbrytelser har et offer.» Jeg var egoistisk, jeg gjorde det bare fordi jeg kunne.

Idas nye hverdag i varetektsfengsel starter. Hun er én av rundt 3000 fanger, lei seg og fullstendig vantro. Cellen er nitrist, maten elendig, fengselsvaktene ufordragelige. Et infernalsk kjøleanlegg sørger for at alle fryser. Interne gjenger regjerer. Privatliv finnes ikke, selv ikke på do.

– Fengselsforholdene i USA er ikke noe man tenker på før man ­sitter der selv, sier Ida.

Så hvordan overlever man et amerikansk fengsel? Ida legger merke til noe. I motsetning til de som vet de skal ut igjen, er ikke livstidsfangene aggressive. Hun ser de har faste rutiner: De står opp tidlig, gjør aktiviteter og sitter ikke og stirrer. 

<strong>FENGSELS-ID:</strong> Ida blir aldri mer Amanda.
FENGSELS-ID: Ida blir aldri mer Amanda. Vis mer

– De ble forbilder, og jeg prøvde å gjøre som dem. Her kunne jeg bli på ubestemt tid, så jeg måtte lære å slå meg til ro.

Hun står opp tidlig, leser en bok, trener, skriver brev, gir yogaundervisning, tegner. Hjemme var Ida i ferd med å skrive en romanserie for norske Schibsted forlag. Da hun finner en nedstøvet skrivemaskin på datarommet, fortsetter hun skrivingen i fengselet. Det er ikke lov å skrive med kommersielle hensikter i amerikansk fengsel. Derfor starter hun arket med «Kjære Julio» og avslutter med «Hilsen fra Ida».

<strong>KREATIV I FENGSEL:</strong> Hva gjør en maler som ikke får malersaker? Jo, væter M & M-sjokolade så fargen renner av, og bruker tannkrem til snø.
KREATIV I FENGSEL: Hva gjør en maler som ikke får malersaker? Jo, væter M & M-sjokolade så fargen renner av, og bruker tannkrem til snø. Vis mer

I tillegg tegner hun portretter av sine medfanger. De elsker det, og gir små gaver som kaffe og nøtter. Etter hvert blir dagene fulle av aktiviteter, og Ida trives.

Hun lærer seg fengselstriks, som å stenge ute den verste trekken ved å dytte oppmyket såpe inn i de små hullene i lufteanlegget. Det er ikke lov å ta med frukt fra frokosten, men hun gjemmer den i sammenrullede sokker. Og tenk at smørjen av pulverkaffe og vann kan bli ­maskara!

Hele tiden venter hun på retts­saken sin. Hun hører bare dårlige historier om medfanger som får urimelig streng dom for små forbrytelser. Da venninnen Casablanca på 80 år får 7 år for å ha skrevet ut falske sjekker, mister Ida troen.

– Jeg tenkte: «Herregud, løpet er kjørt.» Jeg så for meg minst ti år, sier Ida.

Det underlige er erkjennelsen av at soning er «helt fint».

– Det var trist å tenke på at jeg kom til å bli for gammel til å kunne føde mine egne barn, men ellers slo jeg meg til ro med tilværelsen.

Etter fire måneder er det Idas tur til å dømmes. I forveien skrev hun brev til dommeren, om angeren og om sorgen hun hadde påført sine nærmeste.

Dommeren overrasker positivt: «Time served.»

– Dommeren trodde jeg gjorde mer nytte i samfunnet enn i fengsel, sier Ida, som regner med å sendes til Norge så snart som mulig.

De holder henne i tre dager, før hun settes på en fangetransport. Ida får bange anelser da hun skjønner de ikke kjører henne til flyplassen. I stedet venter et kretsfengsel, i påvente av hjemsending.

– Det var en utrolig nedtur, sier hun.

Forholdene er mye verre enn i det føderale fengselet: Rundt femti fanger er stuet sammen i ett stort rom. Det er mer aggressivitet, mer kulde, og enda verre mat. Ida har heldigvis lært noe i det forrige fengselet: Kunsten å overleve.

Da det begynner å lysne tirsdag 3. januar 2012, blir hun vekket av en fengselsbetjent: «Time to go.»

<strong>ENDELIG HJEMME:</strong> Da Ida ble kastet ut av USA, reiste hun rett til Ungarn via Norge. Der bor nemlig pappa Roald, bror Trygve og mamma Laila.
ENDELIG HJEMME: Da Ida ble kastet ut av USA, reiste hun rett til Ungarn via Norge. Der bor nemlig pappa Roald, bror Trygve og mamma Laila. Vis mer

Ida har sittet inne 150 døgn. Hun flyr til Norge samme kveld, og videre til Ungarn, der hennes foreldre bor.

«Det har gått opp for meg at man ikke oppdager hvem man er, før man har mistet den man trodde man var,» skriver Ida i sin nye bok.

– Hvem var du?

– Jeg var rotløs, og har før tenkt å gå i kloster. Jeg var litt ute av gjenge, en rastløs, søkende person, sier Ida.

For Ida ble fengselet redningen.

– I ettertid ser jeg at jeg trengte en slik opplevelse. Jeg trengte bare å ha ansvar for meg selv og finne min indre ro. Alternativet til klosteret fant jeg i fengsel, sier Ida.

– Du satt inne i fem måneder. Kanskje hadde du tenkt annerledes etter fem år?

<strong>HELT FRI:</strong> Fengselsoppholdet lærte Ida mye om seg selv. Nå kjenner hun seg selv og føler seg virkelig fri.
HELT FRI: Fengselsoppholdet lærte Ida mye om seg selv. Nå kjenner hun seg selv og føler seg virkelig fri. Vis mer

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg forventet jo å sitte lenger, og tenkte «det kommer til å bli helt fint, dette klarer jeg». Det blir en egen verden når man får sin egen «familie» der, sier Ida, som fremdeles har kontakt med noen av kvinnene hun ble kjent med.

Forholdet til Julio varte ikke. Etter sju år skiltes de som venner. I fjor vår var Ida i Oslo på et møte i forlaget. Der møtte hun illustratør Kjetil Nystuen.

– Da jeg så ham, visste jeg at det ville bli oss for resten av livet.

Kjetil smiler, for han var solgt ved første øyekast:

– Jeg tenkte «det hadde vært fint, men slikt skjer ikke i virkeligheten», sier han.

Men det skjedde, og i dag bor paret i Cambridge. Hun skriver ­serieromanen «Krøniken om Ylva Alm» og illustrerer selv, han jobber som illustratør på flere områder.

– Vi har snakket om barn, sier hun, og Kjetil nikker.

Rastløse Ida er i ferd med å finne roen.

– Å leve i nuet er litt oppskrytt. For meg handler livet om å skape nye minner man kan kose seg med senere, og å glede seg til nye ting, sier Ida.

<strong>KJÆRESTER:</strong> I fjor møtte Ida illustratør Kjetil Nystuen. Siden har det vært dem.
KJÆRESTER: I fjor møtte Ida illustratør Kjetil Nystuen. Siden har det vært dem. Vis mer
<strong>BOKAKTUELL:</strong> Ida sendte brev hjem til foreldrene, nærmest i dagbokform. Dette ble grunnlaget for boken hun gir ut denne uken.
BOKAKTUELL: Ida sendte brev hjem til foreldrene, nærmest i dagbokform. Dette ble grunnlaget for boken hun gir ut denne uken. Vis mer

Etter fengselstiden har hun en forsterket evne til å glede seg over de små tingene. Det var da hun innså dette at hun virkelig ble fri.

 

 

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer