Kathe Davidsen Nielsen bor i Sandefjord sammen med sin mann og en katt. De bor landlig til, og turløypene i nærområdet brukes flittig. Det var mannen som kjørte Kathe til legevakta en januardag for seks og et halvt år siden. Da hadde hun så sterkt press i skulderen og vondt i magen, at hun ikke kunne overse symptomene lenger.
Selv om både foreldre, søskenbarn, tanter og onkler hadde hatt hjerteinfarkt, var det ingen som nevnte at Kathe burde sjekke seg. Hun tenkte ikke i de baner selv heller, og ble sjokkert da hun fikk diagnosen. Det viser hvor viktig det er at kvinner tar symptomer på alvor, når de kjenner at kroppen sier fra om noe.
– Ring 113, ikke vent og se! Sier Kathe.
– Vi kvinner er så redde for å bli hentet i ambulanse og sendt hjem igjen i taxi. Det er det ingen grunn til. Det er tvert imot bedre å ringe en gang for mye enn en gang for lite.
Eli Kari trodde hun var dødssyk
Begynte med halsbrann
Da Kathe fikk halsbrann i januar 2015, tenkte hun at hun sikkert hadde spist krydret mat eller noe annet som trigget halsbrannen. Dette hadde hun hatt flere ganger tidligere. Symptomene forsvant vanligvis når hun tok syrenøytraliserende tabletter. Det skjedde ikke denne gangen.
– Deretter fikk jeg influensalignende symptomer. Jeg var i full jobb og hadde aktive dager, så jeg hadde i hvert fall ikke tid til å bli syk, sier Kathe, og rister på hodet av seg selv.
Hun fortsatte dagene som før, selv om hun ikke følte seg bra.
– Så fikk jeg vondt i magen, verken øverst eller nederst, men midt i magen. Det ble ikke bedre av at jeg slappet av i helgen. Jeg var kanskje litt urolig da jeg startet på neste uke, og jeg sprang opp trappene på jobben for å bevise for meg selv at ikke noe var galt.
Da Kathe i tillegg fikk vondt nederst i korsryggen, skyldte hun på syklusen. Hun var 49 år og hadde fortsatt menstruasjon. Det stemte allikevel ikke helt.
– Fredag i den andre uken hadde jeg en samtale med min kollega, der jeg ikke klarte å følge med. Jeg husket ikke navn, verken på henne som jeg snakket med eller andre kolleger, og rotet fælt under samtalen, noe jeg merket selv. Kollegaen merket det også, men tenkte at alle kan være slitne, og unnlot å si noe, forteller Kathe.
– I tillegg fikk jeg et mer og mer smertefullt press i skulderen. Lørdag bestemte jeg meg for å se an formen til neste dag. Hvis plagene ikke ga seg, ville jeg kontakte lege. Den telefonen til legevakta er den viktigste telefonen jeg har tatt i hele mitt liv.
Til sykehus med ulende sirener
Kathe forteller at hun fikk snakke med en vennlig dame, som beroliget og trygget henne. Det var ikke antydning til panikk, men kvinnen sa det kanskje var lurt om Kathe kom en tur, så de fikk sjekket henne. Med mannen som sjåfør dro Kathe til legevakta i Sandefjord en søndag midt i januar. Det ble tatt EKG, og legene var ikke fornøyde med det de fant. Plutselig ble Kathe pasient, hun følte seg liten og redd. Nitroglyserin under tunga stabiliserte tilstanden, og ferden gikk videre med ulende sirener og blålys til Tønsberg sykehus.
– Jeg var engstelig, men tenkte ikke på at jeg kunne dø. Det var vanskelig å ta inn alt som ble sagt, jeg forsto at jeg var veldig syk, sier Kathe.
– De dyktige kirurgene på Rikshospitalet satte inn fem stent, det vil si små metallrør som holder blodårene åpne, og dagen etter ble jeg overført til sykehuset i Tønsberg. Fire døgn senere var jeg hjemme. Jeg begynte med en gang på hjerteskolen i Larvik.
Lisbeth var bare 43 år da hun fikk sitt første hjerteinfarkt
Setter mer pris på små gleder
Det viktigste Kathe lærte på hjerteskolen var at hun ikke skal være passiv, hjertet trenger også mosjon. Hun trente hardt, og fikk erfare at det ikke er farlig å trene seg blodsliten. Det var også en del teori, som blant annet tok for seg sex etter hjerteinfarkt, noe som heller ikke er farlig, tvert imot.
– Da jeg fikk et nytt hjerteinfarkt året etter, kjente jeg igjen symptomene med en gang. Dette var et lite infarkt, og det ble satt inn to stent. Til sammen har jeg nå sju, disse merker jeg ikke noe til.
Kathe er en aktiv dame som sykler til og fra jobb hver dag. Hun jobber i et prosjekt om aktiv framtid i regi av Kirkens bymisjon og Nav. I tillegg er hun lotte i Forsvaret og hun er leder i Fjorden Sanitetsforening, der de blant annet har sykkel- og gågrupper, samt trommekorps.
Kathe er med på alt. Med et hus fra begynnelsen av 1800 tallet er det også nok å gjøre. Kathe er i tillegg glad i å sykle, bade og gå turer, og holder seg i aktivitet.
– Vår og sommer er favorittårstidene mine. Jeg er mer observant og setter mer pris på alt det vakre i naturen etter at jeg ble syk. Jeg tar ingenting som en selvfølge lenger.
Er preget av hendelsen
Kathe er redd for å få nye infarkt, og har blitt ekstra oppmerksom på hjerteslagene. Når hun får halsbrann, puster hun lettet ut når hun kjenner at syrenøytraliserende tabletter virker.
– Mannen min er også redd for meg, sykdommen har preget ham også, sier Kathe.
– Men vi lar ikke tanken på nye infarkt innskrenke livskvaliteten vår. Vi reiser like mye som før, og gleder oss til verden blir mer åpen igjen. Jeg har også en fast jentegjeng jeg reiser på tur med.
Kathe forteller om et eksempel, der hun brått tenkte på hvor skjørt livet er. Hun hadde syklet en tur, og ville ta seg et bad underveis. Hun var helt alene. Da hun hadde oppet fra brygga og lå og plasket i vannet, tenkte Kathe:
– Hvis jeg får hjerteinfarkt nå, dør jeg!
Allikevel har hun fortsatt med sine sykkelturer, hun vil ikke være avhengig av å spørre om noen kan bli med. Men hun har fått mye lavere terskel for å ringe 113, der hun vet at hun vil få livsviktig hjelp av hyggelige og vennlige fagfolk, hvis noe skulle skje.
– Det er bra med all støtte fra partner, familie, naboer og venner. Men når det virkelig gjelder, bør også de raskt ringe 113, hvis den syke ikke har gjort det selv, presiserer Kathe.
– Den telefonen kan redde liv.
Stor pågående studie om kvinnehjertet
– Sanitetskvinnene har gjennom hele sin historie, som starter i 1896, arbeidet for å forbedre kvinners helse og livsvilkår i samfunnet, sier Elisabeth T. Swärd. Hun er spesialrådgiver kvinnehelse og forskning i Norske Kvinners Sanitetsforening (N.K.S.).
– Gjennom dette arbeidet har vi sett at det er mange kunnskapshull og manglende oppmerksomhet når det gjelder kvinners helse. Lenge var mannen normen. Man trodde ikke det var så stor forskjell mellom kvinner og menn. Ikke mange år tilbake var det meste av medisinsk basalforskning basert bare på menn, eller inkluderte både kvinner og menn, uten å skille i dataanalysen. Vi jobber for likeverdighet og likestilling i medisin og helsetjeneste.
Elisabeth T. Swärd forteller videre kvinners kjønnshormoners innvirkning på sykdom er annerledes enn menns. Til eksempel kan symptomer på høyt blodtrykk hos kvinner mistolkes av leger, og tolkes som stress eller overgangsalder. Dette kan være symptom på hjertesykdom, som er den vanligste dødsårsaken blant norske kvinner.
N.K.S. har tradisjon for å se det ingen andre ser; sykdommer der kvinner dominerer, sykdommer som bare rammer kvinner og sykdommer der kvinner har andre symptomer enn menn. De forvalter årlig cirka 25 millioner til forskning på kvinner og barns helse. På forskningsagendaen står nå blant annet kvinnehjertet.
Sammen med Bergen Sanitetsforening bidro N.K.S. i 2020 til etablering av Senter for kvinnehjertet forskning, uib.no/med/136808/oppretter-senter-kvinnehjerteforskning. Forskningen foregår på Universitet i Bergen, uib.no/kvinnehjerte. Sanitetskvinnene har bidratt med sju og en halv million, tre forskningsløp.
– Det skal mange fastelavnsris til for å få til et så stort beløp, sier Elisabeth Swärd, og poengterer at det ligger iherdig frivillig innsats bak hvert kronestykke.
