KRISTOFFER JONER: Kristoffer Joner (44) er aktuell i ny film. Der spiller han en adoptivfar som ikke tror han ønsker eller evner å være far.  Foto: Geir Dokken
KRISTOFFER JONER: Kristoffer Joner (44) er aktuell i ny film. Der spiller han en adoptivfar som ikke tror han ønsker eller evner å være far. Foto: Geir DokkenVis mer

Kristoffer Joner

Filmaktuelle Kristoffer Joner åpner opp om rollen i den nye filmen «Hjertestart»

Filmen han er aktuell i nå, har tung tematikk. - Selv om man skjems og det gjør vondt, så er det det jeg må ta fram i denne filmkarakteren.

Tøff? Når han føler seg tøff? Kristoffer Joner (44) humrer litt. Som om bare tanken er absurd.

– Nei, jeg er ingen tøffing, altså. Det er jeg bare ikke.

Han klør seg i skjegget, drar raskt i det, mens han tenker litt over dette med tøffhet. 

– På jobben, svarer han så. 

Der kan han føle seg om ikke akkurat tøff, så kan han noen ganger kjenne at han har kontrollen, at han vet mer om en ting enn andre, at han kan si ting med tyngde.

– Da har jeg en slags selvtillit, og det liker jeg. Man liker jo de øyeblikkene.

Men utenom det … Nei.

Klokka er ni, og skuespilleren har startet dagen med kaffe og cola. Nå har han satt seg i det innerste hjørnet av hotellvestibylen, der han har ryggen fri.

– Men det må være kjedelig å være en sånn tøffing hele tida. Det er jo utfordringene som er eventyret. Være litt på glattisen. Han smiler litt over uttrykket. 

– Det synes jeg er mer spennende enn å være en fyr som føler at han har kontroll på alt. Det må være boring shit.

LES OGSÅ: Aksel Hennie: - Jeg trives med det livet jeg har nå

- Det var deilig å få skrike ut

– Følte du deg tøff eller på glattisen da du postet det innlegget på Facebook?

Kristoffer Joner er altså tilbake i landet etter et opphold i Canada, der han befinner seg mye for tida. Det er snakk om pilotinnspilling av en amerikanske tv-serie, kan vi lese i pressen, men nå er han altså hjemme for å promotere den siste norske filmen, «Hjertestart», som han er med i. Her spiller han en far som egentlig ikke vil være far, og Joner er igjen en mester på dette såre, nevrotiske og angstfylte uttrykket han er så ettertraktet for.

LES OGSÅ: Jacob Oftebro vil gjerne være «Flink pike»

Kanskje det var derfor det føltes litt uvant det som skjedde rett før jul i fjor. Da Kristoffer Joner tok på seg boksehanskene og gikk i Facebookringen mot innvandringsminister Sylvi Listhaug – og startet pengeinnsamling til NOAS, til rettshjelp for asylsøkere. 

– Jeg husker den kvelden.

Han hadde tenkt at det var en viktig sak. 

– Rettssikkerhet for alle i dette landet er en ting Norge alltid må stå for. Så det var jeg hard på, sier han og påpeker at måten det ble gjort på, var diskutert og gjennomtenkt. 

– Men jeg visste ikke hvor kraftig Facebook var.

– Hadde du ikke vært der før?

– Jeg hadde vært inne en liten stund, men jeg ble liksom litt avhengig av å sitte og se. 

Han snurrer på skjeggstubbene igjen.

– Da tenkte jeg: «Du kan ikke bruke tid på dette pisset, Kristoffer.»

De hadde sittet der, kompisen og han. Tatt et glass vin, sms-et åtte–ti venner og spurt om de, hvis de var enig i budskapet, kunne tenke seg å dele det?

– Så tar vi oss en røyk etter ti minutter, og så sjekker kompisen min mobilen og, whatthefuck, to tusen delinger!

Han slenger det ene beinet entusiastisk over det andre.

Det tok av. Telefonen ringte i ett: Agenten lurte på hva f... han hadde gjort nå? Stavanger Aftenblad ville ha kommentar på en Facebook-storm de knapt hadde sett maken til. Kristoffers statusoppdatering hadde fullstendig trumfet ut nyheten om tsunami i Japan.

– Den kvelden der var morsom. Det var deilig bare å få skrike ut. 

Han smiler.

– Men ja … så kom jo motsvaret.

Først det lille sverdslaget fra Listhaug, som skrev «hylekor». Så var det overskriftene om at han hadde samarbeidet med et reklamebyrå. At utbruddet for NOAS var en regissert kampanje. Flaut av media, synes Kristoffer. Litt verre var det da noen begynte å spørre om troverdigheten hans.

– Det var en av de tingene som gjorde litt vondt. Jeg tror det var noen på Dagsrevyen som sa noe sånt som at «det er litt synd at Kristoffer som er ærlighetens mann, skal bli tatt i løgn». Men jeg løy jo ikke. 

– Sitter det lenger inne for deg å gjøre noe sånt igjen?

– Nei, nei, protesterer han.

Hvis du tar bort slike rettigheter, er det så lett å ta neste svake gruppe

– Jeg står hundre prosent for det, og jeg vet at det var verdt det. Hvis du tar bort slike rettigheter, er det så lett å ta neste svake gruppe. Hvor ender vi da? Jeg har lyst til å kjempe for disse flotte tingene som jeg synes er så viktig. Vi aner ikke hvor heldige vi er.

Han kan få litt sånne svulmende følelser for landet sitt, forklarer han.

LES OGSÅ: Emma Stone (28) til KK.no: - Vi respekterer hverandre og jeg elsker å jobbe med ham

- Det er et klemme-land, noe jeg ble litt påvirket av

Da de filmet «Hjertestart» i Colombia i fjor, ble en av scenene tatt opp på en barneskole. Et palass av et bygg, med høye vegger og murer vendt ut mot en million mennesker boende i skur. 

– Jeg skulle ta en røyk og gikk utenfor skoleporten. Der sto politiet og sa: «Gå inn igjen. Disse veggene er beskyttelse for barna. De er trygge innenfor skolen, men ikke utenfor.»

Han stopper opp.

– Det er på en måte et veldig trist land. Men på en annen måte er det et klemme-land. Alle smiler og klemmer deg. Jeg ble litt påvirket av det. 

Smilet blir bredere. Han forteller om hvordan regissøren Aril Andresen kom og sa at han ikke hadde sett ham så glad før. At han hadde spurt: «Sang du i dusjen i dag?»

Kristoffer ler. 

– Men da protesterte jeg selvfølgelig på det sterkeste.

KLOVNEN: Kristoffer flyttet mye i barndommen. – Man finner fort løsninger. Enten blir man stille, eller man blir klovn, og jeg ble nok den der klovnen. Foto: Geir Dokken
KLOVNEN: Kristoffer flyttet mye i barndommen. – Man finner fort løsninger. Enten blir man stille, eller man blir klovn, og jeg ble nok den der klovnen. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Nicolai Cleve Broch: - Jeg klarer ikke å involvere andre i mitt arbeid

Om farsrollen

Et par adopterer. Mor dør, og tilbake står en adoptivfar som ikke tror han ønsker eller evner å være far. Filmen Kristoffer er aktuell i nå, har tung tematikk.

– Jeg tror vi mennesker er ganske like. Vi har ulovlige tanker, vi har tabutanker. Hvis jeg skal være dønn ærlig, så vet jeg at jeg, som har barn selv, har vært inne på tanker om hvordan livet hadde vært uten barn. Selv om man skjems etterpå og det gjør vondt, så er det det jeg må ta fram i denne filmkarakteren. 

Som regel kan han hente fram de tankene, leke med dem i rollen, og så gå ut av leken etterpå. Men en gang gikk det ikke.

I filmen «Kompani Orheim», basert på barndomskompis Tore Renbergs bok om Jarle Klepp, spilte Kristoffer i 2012 den alkoholiserte farskarakteren, som er inspirert av Renbergs egen far. Også Kristoffer har vært åpen om at sin fars alkoholavhengighet.

– Da var det litt for mange ting som kom for nær meg. Min egen far, min barndom sammen med Tore Renberg …

Han drar hendene hardt gjennom håret. 

– Det er til og med en scene i filmen der en ung mann kommer inn og spør om han kan få rulle en røyk av faren. Det var meg ... da jeg var 14–15. 

Han blir stille.

Nå i ettertid kan han tenke at det var for mye som skjedde for fort. At hjernen kanskje ikke helt klarte å skille mellom lek og alvor. 

Jeg hadde helt irrasjonelle tanker om at kanskje jeg burde gi meg som far, at jeg burde holde meg borte, at jeg var til skade

– Jeg ble litt dark der en stund og tenkte at det kanskje var bedre at jeg ikke involverte meg i mitt barns liv, litt som karakteren i «Hjertestart». Hadde helt irrasjonelle tanker om at kanskje jeg burde gi meg som far, at jeg burde holde meg borte, at jeg var til skade. Den stilen. Men det varte ikke lenge. 

Han smiler litt forsiktig, som for å ta brodden av de vonde ordene.

Kanskje var det et slags oppgjør han ikke hadde tatt tidligere, som handlet om alkohol og hva det kan gjøre med en familierelasjon.

– Men du vet, barn er rare. Uansett hva foreldrene gjør, så er disse barna så glad i deg. De har evnen til å tilgi. Det er først når vi er voksne at vi begynner å skylde på andre for de personene vi er blitt. Og delvis med rett kanskje, men, hei, det er de foreldrene vi har fått delt ut. Han smiler fort.

Han hadde tenkt at han selv skulle ha den fine familien, huset og hele pakka. Det ble slik, en stund.

– Det er jo det vi tenker. Vi har disse drømmene, med en gang vi treffer noen, men så vet vi jo ikke hva som skjer om ett eller tre år. Det er jo til og med forventet, når vi gifter oss, at vi gir et løfte, noe som er helt idiotisk – fordi det er et løfte du egentlig ikke KAN gi.

- Så jeg synes alt det der skulle bli snudd om til heller: Har dere lyst til å gi et godt forsøk? Og hvis det ikke går så bra, så kan vi heller bare si at vi prøvde, prøvde å få til noe fint.

I 2010 måtte han selv erkjenne tapt forsøk med henne han har datteren Téa med.

– Jeg ble alenefar, hun ble skilsmissebarn akkurat som jeg var et skilsmissebarn, og da ble jeg litt sånn, aaargh!

Han slår neven i håndflaten.

– Men jeg har bestemt meg for å prøve å gjøre slutt på den skamfølelsen. 

For visst stikker det, de gangene han må dra langt og bli lenge borte. Når han går glipp av bursdager, opptredener, når den dårlige samvittigheten banker på.

– Men da prøver jeg heller å tenke at den tiden jeg har med datteren min, da har vi det veldig fint. Så, nei, jeg tror ikke jeg er en dårlig pappa. Alt kunne vært bedre, men … Det er ganske bra som det er òg. Det er bare at det er annerledes.

Han blir stille og ser litt ut i lufta med et lite smil. 

– Hun er tretten, ikke sant, så … hun er blitt så stor nå. 

– Er det en fase du føler du har kontroll på?

– Nei, det er rart, hun blir en ung kvinne.

– Sa han med frykt og beven?

– Nei, ikke med frykt. Det er mer en sånn ego-ting, hun vil ikke sitte på fanget lenger. Nå er det heller sånn: «Gi meg 100 kroner!»

Kristoffer har egentlig sluttet å røyke, men ... – Røykere er de kuleste folka som finnes. Når man står der sammen, kan man komme inn på alt mulig.  Foto: Geir Dokken
Kristoffer har egentlig sluttet å røyke, men ... – Røykere er de kuleste folka som finnes. Når man står der sammen, kan man komme inn på alt mulig. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Tuva Novotny: - Jeg driter i om jeg er kvinne eller mann

- Jeg ble nok klovnen 

Han husker sin egen barndom som en tid med mye flytting. Stadige bytter av skoler rundt i Stavanger. 

– Man finner fort løsninger. Enten blir man stille, eller man blir klovn, og jeg ble nok den der klovnen.

Han husker traktorstjeling, gleden ved å sprenge ting, tryggheten ved å gå i flokk bortover skumle drabantbygater, forbi politibiler, gjennom portrom. Redde alene, men fryktløse sammen.

– Vi var vel som gutter flest. Jeg husker det var en del slåssing.

Han husker også at han prøvde seg på fotball, som de andre.

– Men jeg hadde veldig sterk astma, så jeg klarte det jo ikke. Jeg var mye på sykehuset, og hadde ofte dårlige netter. Så du kan si det sånn: Heldigvis kom videokassettene.

James Bond, Tarzan, western. Dager, kvelder og netter satt han der og studerte heltene sine. Han minnes at han kunne skru på en film og legge seg til å sove med lyden på. Husker hvor beroligende det var.

– Lærte du deg replikker og sånt?

– Ja, det gled aldri av meg, jeg var sånn helt til jeg var tretti. Jeg ble en skikkelig nerd, og så hadde jeg venner som også kom og så, og når filmen var slutt, så spilte vi ut scenene.

– Hvem spilte James Bond?

– Nei, nei, da var vi eldre, da var det mer «Haisommer», «Godfather» og sånt.

– «Just when you're think your out …

– … they pull you back in.» He-he.

– Har det noen gang fungert som sjekketriks?

– Du, der … 

Han ser beklemt ut. Skal vi der nå?

– Jeg prøvde meg på å sjekke opp en dame en gang, og etter det har jeg aldri gjort det igjen.

– Det hørtes illevarslende ut.

– Ja, det … jeg gikk bort, og så klarte jeg ikke å gjøre noe annet enn å spørre om jeg kunne få en slurk av ølen hennes. Hun sa nei, så da sa jeg bare «ok, fuck det», og så gikk jeg. 

LES OGSÅ: Bertine Zetlitz' møte med familiehistorien ble vond og sjokkerende: - Å bli fratatt barna er utenfor min fatteevne

Han var fjorten da han fant sin andre store lidenskap 

Han retter seg opp som for å bevare verdigheten, men så slipper han i stedet ut i en hjertelig latter. Regnet utenfor har stilnet. Han tar tak i jakken sin:

– Du, om du kan være med ut og ta en røyk?

– Jeg trodde du hadde sluttet?

– Ja, selvfølgelig har jeg sluttet. 

Han gliser og forteller om den gangen han skulle slutte på røykeslutt-pillen Zyban, egentlig en lykkepille light, men i stedet ble så galen og illsint at han nesten kunne gått til fysisk angrep på noen. Om at han fikk vondt i lungene i tillegg til denne astmaen og heller sluttet på dagen. At det egentlig var ganske lett.

Ute tenner han en røyk som han ikke holder med fingertuppene, men langt inne mellom pekefingeren og langfingeren. Akkurat sånn de kule gjør det.

– Røykere er de kuleste folka som finnes. Når man står der sammen, kan man komme inn på alt mulig, mørke emner og …

Det liker han.

Han liker også å sitte i klipperommet å se en film bli laget. Han liker å spille backgammon med kompiser. Sannsynlighetsberegne andres trekk, ta en øl, vente på at de andre tar flere og blir lettere å slå. På sitt beste var han ranket som nummer elleve i Norge. Da han på et tidspunkt bodde i New York, oppsøkte han en litt sånn shady, privat leilighet, med toveisspeil og vakt, og der det magiske ordet var «backgammon» for at døren skulle åpne seg. 

– Da spiller de liksom om ... du skal i hvert fall ha en halv million i lommen, sier han nærmest framoverlent på stolen, før han blir var at han kanskje er i overkant ivrig.

– Ja ja, uansett, det er et fantastisk spill.

– Så det oppsøker du hvis du er ute og reiser?

– Ja. Det er en stor lidenskap.

Han var fjorten da han fant sin andre store lidenskap, på scenen på barne- og ungdomsteatret. 

– Det tror jeg er noe av den lykkeligste tida jeg har opplevd. For da ble jeg litt populær hos jentene. Selvtilliten min vokste veldig, jeg gikk på fester, prøvde alkohol …

Han smiler. Det ser ut som han tenker på noe fint.

– Plutselig var jeg voksen og sa til meg selv: Jeg tror nok aldri jeg kommer til å forandre meg etter dette. Jeg blir den jeg er nå. 

– Du har justert på den?

Han ler.

– Ja, nå er jeg fullt klar over at hvis jeg lever om ti år, kommer jeg til å se tilbake på meg selv som den jeg er nå, som en teit drittunge som satt der og var så åpen i intervjuer.

redaksjonen@kk.no Dette intervjuet står også i KK nr 8, 2017

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: