Som eneste nordiske filmskaper ble finske Aki Kaurismäki tatt ut til hovedprogrammet i årets Cannes-festival, med filmen Lys i skumringen. Den er dyster og vakker, men ikke hans beste verk.

Som ofte tidligere handler det i Lys i skumringen om mennesker i samfunnets randsone. De som ikke lever som «de andre», men som kjemper mot ensomhet, alkoholisme, isolasjon. Vekteren Koistinen er en ensom outsider som øyner håp når en vakker blondine dukker opp i livet hans.

Lite aner han om at den vakre kvinnen skal forverre tingenes tilstand, ikke forbedre dem. Koistinen er venneløs og respekteres ikke av noen, og griper derfor muligheten til selskap med begge hender. Det viser seg at kvinnen kun er en lokkedue for en skurk som vil utnytte Kositinen under et smykketyveri - vår venn går naturligvis rett på limpinnen.

Dette er ikke en film for alle. Den er ikke handlingsdrevet, nær blottet for dialog, og preget av lange tagninger og sparsom mimikk. Tidvis tipper den farlig nær det kjedelige i sin stillstand, men all den tid Kaurismäki er en av vår tids fremste estetikere, begeistres vi likevel. Dog på stillferdig vis.

Kaurismäki lager kvelende tristesse i framstillingen av Koistinens traurige liv. Man kan knapt forestille seg hvordan det er å leve i slik ensomhet, og Kaurismäki er stilisten som fanger ensomheten perfekt. Jeg kunne ønsket meg mer svart humor for å bryte langsomheten, da hadde resultatet blitt enda bedre.

---

LES OGSÅ:

Urovekkende Uro

Alt om film finner du her

---