BUNAD: - Dilemmaet mitt da jeg vurderte å skaffe meg bunad, var at min familie ikke har vært en del av en slik storbondetradisjon.  Foto: Yvonne Wilhelmsen
BUNAD: - Dilemmaet mitt da jeg vurderte å skaffe meg bunad, var at min familie ikke har vært en del av en slik storbondetradisjon. Foto: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

Haddy Njie

Fire damer med ulike bunader og historier: - Vi har ikke hatt noen tradisjon for bunad i min familie

Det har vært 17. maier Haddy Njie ikke har feiret. Nå er hun derimot takknemlig for å kunne våkne opp denne dagen, og glede seg!

«Hvem sitt liv er dette?» tenkte hun da hun stod i sin nye Oslobunad, med baby på armen, mens samboeren, Trond Giske, i staslig Sunnmørsbunad, pakket ned barnevogn og stellebag i stasjonsvogna 17. mai i fjor. Det var Haddys Njies første 17. mai som kjernefamilie

– Det hele virket så streit og ordentlig. Veldig på stell. 

Haddy ler, fordi det stemmer jo ikke alltid med virkeligheten. Å skjule seg bak perfekte fasader har hun aldri vært god på eller tilhenger av. 

– Bunad er blitt et statussymbol. Men man kan jo ikke slutte å bruke et plagg man er så glad i på grunn av det. 

LES OGSÅ: Slik kan du spare penger på bunadskjøpet

- Det er lett å føle seg alene

Det har også vært 17. maier hvor Haddy har trukket for gardinene, sagt til seg selv at det bare er en dato, den syttende i måneden, og gått og lagt seg under dyna igjen. Hun har vært åpen om det mørke hun har vært inn og ut av. På selveste nasjonaldagen, da hun skulle ha smilt bredt og skålt med venner på champagnefrokost, ville kontrasten mellom den hun følte inni seg og den hun var utenpå liksom bli for stor. 

– Man snakker mye om ensomhet rundt jula, men 17. mai er også en slik dag, hvor det er lett å føle seg alene hvis man av ulike årsaker ikke er en del av gleden.

LES OGSÅ: Ja, vi elsker bunaden vår!

Det er lenge siden nå. I dag føler hun på en stor takknemlighet for å kjenne på tilhørigheten igjen. 

– Selv om jeg må innrømme at det var et slit i fjor. Hun må igjen smile, for å se komikken i egen hjelpeløshet er ikke vanskelig, særlig ikke i ettertid: Datteren Maria var ikke en gang to måneder gammel, og Haddy måtte legge inn amme-stasjoner gjennom hele det tette 17. mai-programmet. 

– Å amme i bunad er jo helt umulig! Det krever en enorm innsats. Først åpne stakken, av med søljer, opp med skjorta og inn med babyen, tre-fire ganger i løpet av dagen. Det er jo veldig styrete. Til slutt ble jeg sittende med stakken åpen.

– Jeg var veldig sliten da jeg kom hjem, men først og fremst takknemlig over å våkne opp denne dagen, og kjenne at jeg gledet meg – at jeg var en del av den igjen, og ikke utenfor.

HADDY NJIE (37): Haddy bærer stolt Oslobunaden med broderiene av markblomster som vokser langs Akerselva og Oslofjorden.
 Foto: Yvonne Wilhelmsen
HADDY NJIE (37): Haddy bærer stolt Oslobunaden med broderiene av markblomster som vokser langs Akerselva og Oslofjorden. Foto: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

LES OGSÅ: Kristofer Hivju: - Gry er dødsflott når hun tar på seg bunad

Oslobunaden ble et naturlig valg

Oslobunaden kom inn i hennes liv først da hun ledet folkefesten under grunnlovsjubileet i 2014. 

– Vi har ikke hatt noen tradisjon for bunad i min familie. Vi var husmenn som kom fra små kår. Det var ingen som eide noe, ingen som hadde masse sølv på brystet. Jeg er opptatt av røtter, og dilemmaet mitt da jeg vurderte å skaffe meg bunad, var at min familie ikke har vært en del av en slik storbondetradisjon. 

Da hun var liten, danset hun i i Bondeungdomslagets leikarring i Rondastakk med rutaliv hver 17. mai på Folkemuseet, og drømte om å eie en Setesdalsbunad. Men i dag er hun opptatt av tilhørighet, derfor ble Oslobunaden et naturlig valg. 

– Jeg debuterte i Oslobunad under grunnlovsjubileet på direkten. Etter det har det aldri vært noe å lure på.  

LES OGSÅ: Kari Tras bestemor sydde bunaden hennes

Siden da har hun lånt og spart, og i dag er hun en stolt eier av den lyseblå drakten, med de karakteristiske markblomstene som vokser langs Akerselva på skjørtet. 

– Oslobunaden er Norges rauseste bunad. Ingen kan stoppe deg og si at du kan ikke ha på deg den. Du kan bære den uansett når du flyttet du hit. Uansett hvordan du ser ut, hvilken hudfarge eller dialekt du har, så er det lov. Det er det jeg liker så godt med Oslobunaden. Alle får plass. Vel, hvis du har råd.

I år skulle hun også i TV-ruta i Oslobunad på 17. mai. Men hun endte med å trekke seg.

– Jeg hadde gledet meg til å jobbe med NRKs 17.mai-sending igjen, men jeg måtte til slutt innse at det rett og slett ikke gikk opp. 

I sommer skal hun lede ønskekonserten med Kork og Leif Ove Andsnes, hun har også jobbet med animasjonsfilmen «Richard Storken», og til høsten spiller hun Fantine i «Les Miserables» på Folketeateret. Og, ikke minst: Hun har ei lita jente som fort nok blir barnehagebarn.

– Man må erkjenne at man ikke får til alt. Man tror alle andre klarer det. Og det ville sikkert gått, men det ville kostet for mye. Jeg vil ikke gi slipp på tiden med Maria.  

Haddy er beinhard på å beskytte disse dyrebare øyeblikkene, teller timene, slik at hun får minimum to timer om morgenen og tre timer om ettermiddagen sammen med datteren. 

– Hvis ikke spises timene bare opp. Hun blir så fort stor, og har allerede begynt å gå. Rettere sagt løpe. Det blir spennende å se hvordan vi klarer å holde følge med henne 17. mai i år, for vogna føler hun seg helt ferdig med.

LES OGSÅ: Slik gjør du bunaden klar til 17. mai

MARI MAURSTAD (60): Mari Maurstad har ti bunader(!), men Setesdalsbunaden var den hun vokste opp i.  Foto: All Over Press
MARI MAURSTAD (60): Mari Maurstad har ti bunader(!), men Setesdalsbunaden var den hun vokste opp i. Foto: All Over Press Vis mer

Samler på bunader

Når man har bunad, slipper man å tenke på hva man skal ha på seg 17. mai. Så sant du ikke har ti stykker, slik som Mari Maurstad.

– Jeg kan i alle fall ikke åpne klesskapet 17. mai og si at jeg ikke har noe å ha på meg. I fjor brukte jeg vinterdrakten fra Hardanger, den synes jeg er veldig vakker, jeg har vekslet litt mellom den og beltestakken som jeg også er veldig glad i. Men de som kommer fra Nordfjord, der min familie opprinnelig er fra, er litt lei seg for at jeg ikke bruker den 17. mai, så i år lurer jeg på om det rett og slett er Nordfjordbunadens tur.

Mari Maurstad driver høyttenkning. Kanskje hun rett og slett skal gå for to bunader i år, og legge inn et skift? Det har hun ikke gjort før, men en gang må bli den første.

Men ingen av bunadene skal føle seg oversett, så det er sagt. De stues ikke bort i et skap, de henger framme året rundt, på byster, i Maris stue. Nå har hun ikke plass til flere. 

– Det har etter hvert blitt en hobby, men nå tror jeg at jeg har fått sydd meg min aller siste bunad. Det er Grafferdrakten fra Gudbrandsdalen, med masse nydelige broderier nedover skjørtet. Den er også en del av min historie, og spesiell, føler jeg, fordi jeg i så mange år var med i Peer Gynt-spelet på Gålå. 

LES OGSÅ: 40 fantastiske vår- og sommerkjoler som er helt perfekte til 17. mai 

Hun har også kjøpt mange gamle og brukte bunader og er fascinert av historiene. Det blir nesten som å samle på antikviteter. Men bunaden hun vokste opp med var Setesdalsbunaden, den hun danset i hver 17. mai med Folkemuseets barneleikarring på Bygdøy. 

– Alle i dansegruppa bruker Setesdalsbunaden, og de er veldig morsomme å danse med fordi det korte skjørtet svinger så fint omkring. 

På Folkemuseet fikk hun som voksen også kjøpt en 100 år gammel utgave.

– Ulempen med Setesdalsbunaden min er at den er i ren vadmel, og blytung. Det er som en treningsøkt med åtte kilos vekter å gå med den 17. mai. Du må dessuten brette den lagvis over fanget når du setter deg ned. Alle bunader har sitt. For ikke å snakke om alle klø-punktene. Mellom strømper og linninger. Det skal koste å være pen.

Likevel er Setesdalsbunaden en av Maris favoritter.

– De fleste synes jo at den fineste bunaden er den som representerer stedet de kommer fra. Slik foreldre synes deres egne barn er søtest. Og det er jo bra, slik at alle ikke går rundt i for eksempel Telemarksbunad.

Å gå med bunad bringer også folk sammen, mener Mari. 

– De som har samme bunad hilser man gjerne på. Sånn sett burde man gå med bunad langt oftere.

I fjor var det første gang på 20 år at Mari tok turen ned til byen 17. mai. I mange år holdt hun hageselskap for vennene sine på nasjonaldagen. 

– Det var utrolig hyggelig å kunne samle så mange venner hjemme 17. mai, men jeg orket aldri reise ned til byen når selskapet var over. Jeg ble stående med oppvasken, og etterpå hadde jeg bare lyst til å sitte med beina høyt. Det var spesielt å kjenne på stemningen i Oslo sentrum igjen. Det fristet til gjentagelse!

THEA THERESE VINGMARK NÆSS (32): Det er ingenting bunad ikke passer til. Kickboksing, for eksempel! Foto: Yvonne Wilhelmsen
THEA THERESE VINGMARK NÆSS (32): Det er ingenting bunad ikke passer til. Kickboksing, for eksempel! Foto: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

LES OGSÅ: Hvilken side skal 17. mai sløyfen sitte på?

Ga lakris-båter til kongen

17. mai-antrekket for Thea Therese Vingmark Næss har ofte vært kroppsnært. Det norske flagget klistret på en sports-BH. Regjerende verdensmester, europamester og norgesmester i kickboksing, i både amatør- og proffklassen, får sjelden feiret nasjonaldagen, som vanligvis krasjer med et worldcupstevne i Ungarn. 

– Men i fjor kjente jeg på det, da jeg var på vei til lesesalen på Høgskolen i Oslo 17. mai.

Ved siden av intens trening og trenerjobb på Wang Toppidrett, tok hun en bachelor i samfunnsernæring. Og selv ikke nasjonaldagen slapp unna de siste skippertakene før eksamen. 

– Det var litt trist og rart å gå gjennom sentrum med kaffekoppen og jeans på vei til lesesalen, mens det krydde av festkledde og feststemte folk i gatene. 

Men i år blir det en luke i treningsprogrammet. I år bytter Thea ut sponsorene på brystet med blomsterbroderier. 

– Når det ikke er 17. mai hvert år, blir det ekstra stas å få på seg bunaden, smiler Thea. 

FÅ MED DEG: Tre lekre 17. maifletter alle kan få til

Familien på morssiden kommer opprinnelig fra Salten i Nordland, og Nordlandsbunaden arvet hun fra oldemor for noen år siden. Selv har Thea vokst opp i Asker. 

– Jeg synes det er flott med bunad, og det føles godt at den har gått i arv, og kjenne på at den bærer vår historie i tillegg. Den er jo nesten 100 år gammel. 

Når man setter opp en hestehale og trekker på seg hettejakken rundt 360 dager i året, er det stas å pynte seg. 

– Derfor bruker jeg ekstra mye tid når jeg først får anledningen. En av de første gangene jeg brukte bunaden, hadde jeg forberedt meg godt, trodde jeg, satt av masse tid til å flette håret, med border og rotflette, men likevel fikk jeg det travelt og måtte kaste på meg bunaden for å rekke toget inn til Asker sentrum hvor jeg skulle treffe slekta.

Da hun kom til stasjonen og kikket rundt seg, oppdaget hun flere med Nordlandsbunad på  perrongen.

– Men de så så annerledes ut. De likner, tenkte jeg, men det er noe som ikke stemmer her ... Jeg kikket ned på min egen bunad, og det var da det gikk opp for meg: Jeg hadde glemt både forkleet og sjalet. Det var lite å gjøre med, så slik gikk jeg rundt 17. mai det året. Jeg husker jeg følte meg litt naken. Og nederst på rangstigen, ler Thea. 

Thea har alltid elsket 17 mai. Og et av høydepunktene som barn var selvsagt når toget stoppet opp på Skaugum. 

– Jeg husker jeg var veldig opptatt av kongen. 

Et år tegnet hun en tegning og kjøpte en pose med lakrisbåter til ham, for det hadde bestemoren lest i et ukeblad at han var så glad i.

– Jeg husker jeg sto der og var veldig spent på om jeg fikk lov til å overrekke ham gaven. Men så fikk jeg et blunk fra en av vaktene om at det var greit.

På skolen uken etter fikk hun takkebrev fra kongen som kontordamen høytidelig hadde båret på en pute. 

Det hun som barn likte aller best med 17. mai, var friheten. Til å spise så mye is hun orket, springe rundt, leke fritt. Og ikke minst alle de organiserte 17. mai-lekene på skolen på ettermiddagen. Konkurranseinstinktet har alltid vært fremtredende, potetløp og kasting på blikkboks intet unntak. For Thea handlet det om å vinne. Men det handler også om lekenhet. Den har hun fremdeles i seg. 

– I dag feirer jeg 17. mai med venner, og jeg sørger alltid for at vi legger inn noen uhøytidelige leker og konkurranser i frokosten. Gjerne femkamp, smiler hun.  

Det var de samme egenskapene som gjorde at hun ikke kunne si nei da hun ble spurt om å være med i «71 grader nord – Norges tøffeste kjendis» denne sesongen. Oa apropos nasjonalromantikk. Thea har nylig vært på innspilling i Sunnmørsalpene.

– Jeg fikk knapt puste fordi det var så vakkert. De mørke, spisse fjellene så ut som istapper. Jeg måtte klype meg i armen flere ganger.

LIVE NELVIK (33): Live føler at bunadene tar henne tilbake til barndommens somre på Sunndalsøra. 
 Foto: Yvonne Wilhelmsen
LIVE NELVIK (33): Live føler at bunadene tar henne tilbake til barndommens somre på Sunndalsøra. Foto: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

- Som voksen synes jeg at jeg har verdens fineste bunad 

Første gang Live Nelvik hadde på seg Nordmørsbunaden ble hun nærmest tvunget inn i den.

Hun skulle konfirmeres, var pubertal og i protest, og klarte ikke å sette pris på bunaden hun skulle få arve av farmor. Hun ville bare ha noe nytt og kult og kort fra JC (Jeans and clothes). (Psst: – Jeg var ganske stygg og usikker)

I dag betyr bunaden mye for henne. Den tilhørte en farmor hun var svært nær, representerer røtter hun er stolt av, og sender henne tilbake til hennes barndoms somre hos besteforeldrene på Sunndalsøra. Alt dette fremkalles når hun får på seg dette tunge, varme, men staslige plagget med liv i rød ulldamask, svart stakk og linskjorte med labbsømbroderier. 

– Det fulgte også med en spiss hatt – et av de rareste hodeplagg jeg har sett. Jeg har mye selvironi, men likevel ikke nok til å gå med den, forklarer Live.

– Som voksen synes jeg at jeg har verdens fineste bunad, fordi den har den historien den har. 

Nå ser hun verdien av bunaden, i dobbel forstand, og ønsker at de kommende generasjoner skal vite bedre: 

Mine to råd til ungdommen er at du må ønske deg bunad til konfirmasjonen. Og du må ta lappen når du fyller atten

– Niesen min skal konfirmeres til våren, og jeg holdt nylig en leksjon for henne og venninnen: Ønsk dere bunad til konfirmasjon! Det er som med lappen, tar du ikke lappen som 18-åring, kommer du aldri til hoste opp penger til det senere i livet. Å melde deg på teorikurs når du er 28? Never gonna happen. Det samme gjelder bunaden. Så mine to råd til ungdommen er at du MÅ ønske deg bunad til konfirmasjonen. Og du MÅ ta lappen når du fyller atten, understreker den bedrevitende tanten. 

– Det gikk faktisk inn, niesen min ønsker seg bunad. 

LES OGSÅ: 17. maisminke som holder hele dagen

- Det finnes ingen tydeligere «walk of shame» på 18. mai

Men det var først ti år etter nederlaget på konfirmasjonsdagen, og ikke minst konfirmasjonsbildet, at hun selv tok den fram igjen. 

– Som ung og singel kan det være vågalt å gå for bunad 17. mai. Det finnes ingen tydeligere «walk of shame» på 18. mai, enn å traske hjem i bunad.

Som barn var det grått foldeskjørt og rød uniformsjakke hun drømte om å ha på seg på nasjonaldagen. Slik som venninnen Hanne, som var så heldig å få spille i skolekorpset, stå opp klokken seks og marsjere i gatene hele dagen. 

– Jeg fikk ikke spille i korps og var skikkelig misunnelig, sukker Live. 

Moren hadde satt foten ned. Live drev med så mye annet – teaterskole, basket, rytmisk sportsgymnastikk, piano og turn. Skulle hun begynne i korps, fikk hun slutte med noe annet. 

– Jeg tror hun egentlig ikke var så interessert i å være en sånn korps-mor. Det er mye jobb. 

Live Nelvik blir blank i øynene bare av å snakke om korpsmusikk. Hun har sørget for at begeistringen går i arv. I mai i fjor fotfulgte hun og fireåringen, Liv, det lokale korpset, Hasle skolekorps, når de øvde i gatene.  

– Korps er fortsatt noe av det fineste jeg vet om. Det er ikke slik at jeg laster ned spillelister med korps på Spotify, men jeg elsker korps!

Alt fra voksne janitsjarkorps til små, marsjerende musikanter som tar ekstra byks for å holde takten. Alle disse barna som har øvd iherdig igjennom hele året på hver sin kant, som mer eller mindre samstemt spiller de samme marsjene på nasjonaldagen, treffer henne rett i hjertet. 

– Vi kan høre at hun på klarinett ikke har øvd like mye som han med kornett, men vi hører hva de spiller. Det er så sjarmerende. Så sånn sett er 17. mai virkelig min dag.

17. mai var også dagen da Live la inn avgjørende aksjer for å få mannen, Tore Sagen, interessert, for snart sju år siden.

– Det var en prinsessekake. Du vet, den kringleaktige kaka med vaniljekrem inni. Tores favorittkake. Passe maskulin. 

Det var fest på takterrassen på Marienlyst, begge hadde hatt radiosending den dagen. Hun i P3-morgen, han i Radioresepsjonen. Hun hadde bestemt seg for å sjarmere ham med en slik kake, men oddsene var mot henne: Hun hadde aldri fått til gjærbakst. 

– Derfor ble det mamma som måtte bake den, smiler Live fornøyd.

Moren tok det på alvor, hun hadde til og med prøvebakt prinsessekaken kvelden før, for så å lage en ny om morgenen, som hun kom opp til Marienlyst med, rykende fersk. Hun visste det var viktig, nå eller aldri. 

– Slik fikk jeg vist mye på en gang: Se her – kul svigermor. Hun kan bake prinsessekake. Og, ikke minst: Jeg husket din favorittkake. Det ligger i detaljene.

– Så du tok ikke bare på deg Nordmørsbunaden, for å gjøre inntrykk?

– Nei. Tore synes nok ikke bunad er det fineste jeg har på meg. Men jeg har begynt å ha «stay ups» under bunaden istedet for bunadstrømper, som en slags «surprise» under stakken. Det blir han glad av å tenke på. 

redaksjonen@kk.no Denne saken står også i KK nr 19, 2017. Hår og makeup: Jens Wiker og Pia Ruud.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: