I perioden 1825 til 1920 utvandret 900 000 nordmenn til USA og Canada i håp om å starte et nytt og bedre liv over dammen. Ifølge nettstedet All verdens historie var årsaken til emigrasjonen at Norge var preget av overbefolkning og mangel på jord, og at det var gode muligheter for upløyd land dit de kom.
De fleste av de som emigrerte brukte skip for å komme seg over til det nye landet, og RMS Titanic var et av mange passasjerskip som fraktet nye landsmenn - og kvinner - over til Amerika.
Det var totalt 31 nordmenn om bord på RMS Titanic da skipet la ut på sin jomfrutur 10. april 1912 fra Southampton i England i retning New York. Til sammen var det 2224 passasjerer, og av de 31 nordmennene om bord skulle bare 10 av dem få oppleve å ankomme New York.
Fire av nordmennene var kvinner. Karen Marie Abelseth (16) fra Ørskog på Sunnmøre, Anna Kristine Salkjelsvik (22) fra Skodje på Sunnmøre, Lena Jakobsen Solvang (62) fra Haugesund og 13 år gamle Helene Ragnhild Østby født Amerika med av far fra Kristiania og mor fra Massachusetts.
I boken Titanic - 31 norske skjebner (1998) skrevet av forfatter Per Kristian Sebak får vi et unikt innblikk i hvordan livet for de 31 nordmennene var om bord og hva de hadde gjort i årene før de emigrerte, og ikke minst hvordan livene for de som overlevde det fatale skipsforliset ble.
LES OGSÅ: Dette fikk passasjerene servert om bord på Titanic
Natt til 15. april traff «skipet som ikke kunne synke» et isfjell
Karen Marie og Anna Kristine endte opp med å dele lugar på tredje klasse sammen med noen svenske jenter. Med seg i reisefølget hadde de to jentene også Olaus Abelseth (født 1886) fra nabogården til Karen Marie, Adolf Humblen (født 1869) som hadde fått i ansvar å passe på Anna Kristine, Peter Søholt (født 1892) som var nevøen til Olaus, og Sigurd Moen (født 1885) som var svogeren til Olaus.
Helene Østby reiste sammen med sin far, gullsmed Engelhart Cornelius Østby (født 1847). Engelhart var en velstående mann som allerede i 1869 hadde emigrert til Providence, Rhode Island, hvor han sammen med makker Nathan B. Barton startet gullsmedfabrikken Ostby & Barton, som ble en av verdens største produsenter av gullringer. Da hans kone Lizzie Macy Webster døde i 1899, bare 45 år gammel, fikk han aleneansvaret for datteren Helene og de fire andre barna. Han tok med seg yngstejenta Helene på forretningsreiser i Europa, og det var nettopp på en slik tur de to hadde vært før de skulle vende snuten tilbake til Amerika med RMS Titanic. Far og datter sjekket inn på første klasse, hvor de hadde hver sin suite.
Lena Jakobsen Solvang hadde også allerede emigrert til Amerika med ektemannen Rasmus Rasmussen og deres fire barn. Et av barna valgte å flytte tilbake til Haugesund med sin familie, og da Lena ble enke gjorde hun det samme. I 1912 bestemte hun seg for å flytte over Atlanteren igjen for å bo hos en av døtrene, og det var nettopp denne beslutningen som gjorde at hun booket tredjeklassebillett til RMS Titianic. Hun fikk selskap av sin tidligere leietaker Bernt Johannessen (født i 1882).
Litt over midnatt natt til mandag 15. april 1912 traff «skipet som ikke kunne synke» et isfjell i Nord-Atlanteren, og krisen var et faktum.
Da passasjerene etter hvert forsto hva som hadde skjedd begynte organiseringen med å komme seg om bord i livbåtene. En gyllen regel var at kvinner og barn hadde førsteprioritet.
Bernt tenkte med en gang på Lena Jakobsen Solvang, som han hadde lovet å ta seg av på turen. Han orienterte den eldre damen om instruksene fra broen, og hun kledde seg raskt. Lena var bekymret for sølvtøyet og pengene i kofferten sin, men Bernt forsikret henne om at de ikke var i fare.
Olaus Abelseth, Adolf Humblen, Sigurd Moen og Peter Søholt gikk også akterover. De måtte varsle sitt kvinnelige reisefølge. Karen Abelseth, som delte lugar med Anna Salkjelsvik, ble forbløffet av å se Adolf stå ved sengekanten. Hun hadde ikke lagt merke til noe uvanlig. Begge pikene gjorde som de ble bedt om, så alle seks gikk sammen opp til brønndekket. De la merke til mange fortvilte mennesker, og enkelte drasset på digre kofferter. På brønndekket akterut ventet sunnmøringene på videre instrukser. Sekstenårige Karen ble så trøtt og sliten at Sigurd måtte støtte henne. (Utdrag fra boken Titanic - 31 norske skjebner.)
LES OGSÅ: Millvina Dean var den yngste passasjeren om bord på Titanic - og den siste som gikk bort
13 år gamle Helene så aldri sin far igjen
Etter hvert som RMS Titanic begynte å ta inn mer og mer vann, og skipet begynte å helle, ble tiden knapp for å komme seg i livbåtene. Dette førte til at Karen Marie og Anna Kristine ble skilt fra hverandre. Karen Marie var den siste passasjeren som fikk plass om bord i livbåt nummer 16, mens Anna Kristine nærmest ble hevet om bort i klappbåt C.
Bernt Johannessen hadde sørget for at sin tidligere utleier Lena Jakobsen Solvang hadde kommet seg til en av livbåtene, men han så henne aldri gå om bord i en, ettersom han måtte ned til lugaren sin for å hente en frakk.
13 år gamle Helene sto sammen med sin far på styrbord side, og ventet på at livbåt 5 skulle plukke dem opp. I mellomtiden gikk hennes far, gullsmed Engelhart Cornelius Østby, ned til lugaren på første klasse for å hente varme klær til seg og sin datter. Det skulle bli det siste de to så til hverandre.
I båt seksten stirret unge Karen Abelseth på Titanic mens havet lukket seg over skipet. Å høre alle de hjelpeløse skrikene, var det verste hun noen gang hadde opplevd. Tenåringen var så skjelven at hun måtte holde godt fast i damen ved siden av. Ellers ville hun ha falt overbord. (Utdrag fra boken Titanic - 31 norske skjebner.)
Av de norske kvinnene som hadde reist med RMS Titanic var det tre som overlevde forliset. Karen Marie, Anne Kristine og Helene kom omsider til New York. 62 år gamle Lena Jakobsen Solvang omkom. Det er uvisst hva som er grunnen til at hun aldri kom seg om bord i livbåten Bernt Johannesen hadde fulgt henne til, men man kan spekulere i om hun av en eller annen grunn gikk tilbake til lugaren sin for å hente verdisakene sine. Kroppen ble aldri funnet.
LES OGSÅ: Ny forskning viser at en brann kan ha svekket Titanic før avgang
Slet med traumer etter det de hadde opplevd
Blant kvinnenes reisefølge overlevde Bernt Johannessen, som ble i New York i tre måneder etter skipsforliset. Han flyttet siden tilbake til Norge og ble værende her til sin død i 1962. Han ble 80 år. Olaus Abelseth var den eneste av Karen Marie og Anna Kristines reisefølge som overlevde. Han levde med skyldfølelse hele livet for at han overlevde og ikke nevøen Peter Søholt eller svogeren Sigurd Moen. Også Adolf Humblen, som skulle sørge for Anna Kristine på turen over Atlanteren, omkom.
I Amerika slo Karen Marie seg ned hos storesøsteren Anne Marie i California. Hun flyttet siden litt rundt og slo seg ned i Nevada, hvor hun møtte sin kommende ektemann Harry Sylvester Little. De giftet seg i 1916 og fikk til sammen fem barn. Karen Marie så aldri hjemlandet Norge igjen. På 60-tallet møtte hun sin tidligere nabo Olaus Abelseth igjen. Da hadde de ikke sett hverandre siden den skjebnesvangre april-dagen i 1912. Karen Marie døde 27. juli 1969. Hun ble 73 år gammel.
Også Anna Kristine hadde en søster som allerede hadde emigrert til Amerika, så hun bosatte seg i Minnesota sammen med henne. Hun begynte å jobbe på et hotell som lå i tilknytning til jernbaneverket, og på den måten møtte hun sin kommende ektemann William Larsen, som hadde emigrert fra Lofoten tre år før Titanic-forliset. De fikk tre barn.
Anna Kristine slet i mange år med traumer etter det hun hadde opplevd, og det var ikke før på sine eldre dager at hun begynte å snakke om hendelsen til lokal-pressen. Hun besøkte aldri Norge igjen. Anna Kristine døde 21. februar 1977. Hun ble 86 år.
For førsteklassepassasjer Helene Østby ble det en tung start på det nye livet i Amerika. Savnet etter faren var stort. Hun og en av brødrene ble deleier i farens gullsmedfirma Ostby & Barton, og dette førte til at hun på nytt la ut på reise i Europa. Hun var innom Tyskland på forretningsreise og ble værende da første verdenskrig brøt ut. Hun klare å flykte via England til Rhode Island igjen. Da krigen var over dro blant annet til Paris og Brussel, og ble værende i Brussel i noen år. Da andre verdenskrig brøt ut flyktet hun via Portugal tilbake til Amerika. Hun ble boende i Providence til sin død 15. mai 1978. Hun ble 88 år gammel, og forble ugift og fikk ingen barn.
LES OGSÅ: Trump-familiens tragiske familiehistorie
Derfor emigrerte så få kvinner sammenlignet med menn
Ifølge den britiske havarikommisjonens statistikk etter forliset var det totalt 425 kvinnelige passasjerer om bord på RMS Titanic av i alt 2224 passasjerer. Av de 908 som utgjorde skipsbesetningen var det totalt 23 kvinner. Det var også 109 barn om bord.
Vi har snakket med Gunnar Tore Nerheim som er professor i historie ved Universitetet i Stavanger. Han forteller at normen i samfunnet på den tiden var slik at det var flest ungkarsmenn som reiste over til Amerika for å søke jobb. Våren var høysesong for emigrasjon, og de kvinnene som etter hvert bestemte seg for å dra dro som regel om høsten.
- Da den norske emigrasjonsbølgen startet på 1850-tallet var det i hovedsak hele familier som reiste over, og de hadde i utgangspunktet ingen planer om å komme tilbake. Etter hver dro flere unge menn ut, og de hadde allerede slektninger i Amerika som de kunne reise til. Mennene tok arbeid innen jordbruk, mens de kvinnene som dro over som regel fikk jobb i storbyene som hushjelp eller lignende. De hadde jo ikke så mye erfaring med jordbruksarbeid, forklarer Nerheim.
Sammenlignet med tilsvarende arbeid i Norge fikk de som reiste til Amerika bedre betalt. Nerheim forteller at mange av de som dro ut på 1900-tallet ønsket å tjene opp raske penger før de så dro tilbake til familien i Norge. Dette kan jo også være en forklaring på hvorfor det var flere menn enn kvinner som dro ut - kvinnene var hjemme med eventuelle barn og tok vare på eldre foreldre. Dessuten fikk kvinnene dårligere betalt enn mennene, og var mer utsatte for å støte på ubehageligheter i det nye landet.
- Kvinnene hadde halvparten av lønna sammenlignet med det mennene tjente. Men kost og losji inngikk som regel i hushjelparbeidet, og til sammen utgjorde dette derfor en bedre lønn enn den de ville ha fått hjemme. Det var også mulig å skaffe seg en utdannelse, som for eksempel å bli sykesøster, så med sin bakgrunn gjorde de det bedre i USA enn de ville ha gjort i Norge, sier Nerheim.
Ifølge Norsk Utvandringsstatistikk fra 1921, gjengitt av Statistisk Sentralbyrå (SSB), kommer det frem at Norge i perioden 1866 til 1915 «Gjennemsnittlig har altså i disse 50 år næsten 59 pct. av samtlige utvandrere vært av mannkjønn. Det er særlig i de 15 år fra 1896—1910, at den mannlige del av utvandrerne har vært overveiende. Før 1896 har kun i en enkelt femårsperiode - 1876—1880 — procenten av menn oversteget gjennemsnittet. I det hele tatt har forholdet ned igjennem tiden vært forholdsvis jevnt».
De norske jentene Karen Marie, Anna Kristine og Helene, som på mirakuløst vis klarte å komme seg over Atlanteren til tross for skipsforlis, har på hver sin kant vært med på å danne tre helt unike historier som illustrerer hvordan datidens samfunn var påvirket av den store emigrasjonsbølgen. Karen Marie ble husmor, Anna Kristine fikk jobb på hotell, mens rikmannsdatteren Helene fortsatte i farens gullsmed-virksomhet. Felles for de tre er at de aldri dro tilbake til Norge.
Øvrige kilder: Boken Titanic - 31 norske skjebner (1998) skrevet av Per Kristian Sebak, boken The Loss of the Titanic, 1912 av Lord John Charles Bigham (1999), nettstedet Encyclopedia-titanica.org og nettstedet All verdens historie.
