Det var i 2010 Ingrid Marie og mannen Benjamin dro for å se på et naturhus i Sverige. En bolig bygd i miljøvennlige materialer inne i et drivhus – med komplett biologisk kretsløp, der alt vann som brukes i huset, gjenbrukes til å vanne og nære spiselige planter.
Som naturelskere og over snittet miljøbevisste var det opplagt at huset Ingrid Marie og Benjamin Hjertefølger skulle bygge, måtte være giftfritt og mest mulig bærekraftig. «Vi vil vite om det er rett for oss eller ikke når vi ser det», sa de til hverandre før de dro.
Da de kom fram, ble Ingrid Marie nærmest slått i bakken av det hun så.
– Og da vi kom inn, visste jeg med hundre prosent sikkerhet at et sånt hus ville jeg ha. Vi gikk inn i en egen klimasone, med druer som hang fra taket og lukten fra krydderplanter. Så var det helt stille der inne. Det blåser aldri i et drivhus.
Betaler for drømmebryllupet med panteflasker
12 år er gått siden en sentral brikke falt på plass i livet. Da vi møter Ingrid Marie til skjermintervju, sitter hun på kjøkkenet i huset hun selv har vært med på å forme med sine egne hender, av leire, sand og halm.
Det var en såkalt dome hun og mannen falt pladask for den gangen. Det vil si et naturhus bygd inne i et kuppelformet drivhus. Selve drivhuset, eller glasskuppelen om du vil, er 7,5 meter på det høyeste i midten og 15 meter i diameter. Den gir varme til både huset og plantene de dyrker.
Vinteren har ennå ikke helt sluppet taket på Sandhornøya sør for Bodø da vi ses i begynnelsen av mai. Ute har det snødd hver dag den siste uken, men inne i domen spirer og gror det.
– Vi er som i en egen boble midt i den arktiske, ville verdenen. Særlig nå som det ennå er vinter ute, mens alt inne står i full blomst. Det er en enorm kontrast.
Ingrid Marie vet om flere i Norge som bor inne i drivhus, men etter det hun kjenner til, er hennes familie den eneste som bor i et naturhus med eget kretsløpssystem. All kloakk blir gjort om til gjødsel for planter. Vann fra dusjing gjenbrukes i drivhuset, som har automatisk vanning. Store solfangere varmer vann til tappevann og til gulvvarme.
– Du må få med at det ikke blir fuktig her – det spør alle om, sier Ingrid Marie, og forklarer utførlig om hvordan de sikrer frisk luft inn og et tørt klima i drivhuset.
På toppen av domer har de blant annet luker de åpner, samt at de har gravd ned to lange, resirkulerte rør som henter luft fra havet 45 meter unna.
I tillegg spiser hele familien vegansk. De dyrker egne grønnsaker, kjøper brukt og kjører elbil.
– Hva er de viktigste grunnene til at du lever miljøvennlig?
I et lite øyeblikk kan det se ut som om Ingrid Marie nesten ikke forstår spørsmålet. For henne er svaret så selvsagt.
– Det er utenkelig ikke å ta vare på hjemmet vårt som er grunnlaget for vår egen eksistens. Å ta vare på jorda er å ta vare på oss selv.
– Hva er forsakelsene og belønningene ved å leve som du gjør?
– Jeg opplever ikke at jeg forsaker noen ting. Å kjøre elbil istedenfor bensinbil er ikke forsakelse. Å spise egendyrket mat oppleves som en belønning og luksus. Og for meg er det mer behagelig å bruke menskopp enn tampong.
Om du har stusset litt over etternavnet, kan vi bekrefte at Hjertefølger ikke er et gammelt slektsnavn. Da de hadde fått tomten de ønsket å bygge på, bestemte de seg for å ta et nytt etternavn, for å markere en ny start for hele familien.
– Vi hadde et ønske om å skape vårt eget navn, og plutselig kom navnet Hjertefølger til min mann, Benjamin. Det traff meg umiddelbart. Vi var og er opptatt av å følge hjertet. Å følge hjertet og å lytte til intuisjonen er for meg det samme. Vi tror at intuisjonen er universets måte å veilede oss på.
Å følge hjertet har kostet – om ikke blod, så i hvert fall svette og tårer. Da de kom hjem etter den omveltende helgen i Sverige, begynte de umiddelbart å lete etter norske leverandører av selve glasskuppelen. Det viste seg å bli vanskeligere enn de hadde forestilt seg.
Først da de fant selskapet Solardome i England, løsnet det. De hadde 40 års erfaring med å lage domer. Riktignok hadde de aldri før laget en i den størrelsen familien Hjertefølger ønsket seg, eller for arktiske forhold, men nå gikk de i gang med å lage den største glasskuppelen de noen gang hadde gjort, tilpasset de krevende værforholdene i Nordland, med mye snø og vind vinterstid.
Å bygge et hus av leire og sand og halm var heller ingen «walk in the park». Cob kalles denne blandingen av naturmaterialer som de trengte 200 tonn av.
– Den følelsen – når du bærer én og én bøtte med leire og sand og vet du må ha flere hundre tonn … Jeg måtte fortelle meg selv mange ganger at dette er en dråpe i havet, men det blir hus til slutt. Av og til måtte jeg bare sette meg ned og gråte en skvett, sier hun og legger til:
– Men vi koste oss også veldig med byggeprosessen. Det var en gledelig og kreativt utfoldende prosess.
Det hører med til sagaen om domen at både Ingrid Marie og mannen var i full jobb da selve byggeprosessen startet, at hun også fullførte en bachelor i sykepleie på den tiden, samtidig som tre barn skulle ha sitt og mat skulle lages til dugnadsgjengen. Både venner og vilt fremmede som var nysgjerrige og ville være med på byggingen, bidro til at det ble hus til slutt.
– I starten var det helt surrealistisk at vi faktisk var ferdige. At vi hadde flyttet inn, og at vi klarte det. Uansett hva slags del av huset jeg ser på, husker jeg følelsene jeg hadde og hva jeg gjorde da jeg lagde det. Det ligger så mange minner i veggene.
Hun kaster et blikk ut i rommet før hun fortsetter.
– Det handler jo mye om at vi liker å gjøre disse tingene. Det er vår stil. Vi liker at det ser hjemmelaget ut.
Alle møblene er bygd av forskjellige restmaterialer. Stuebordet er bygd av gulvet fra et naust en storm blåste med seg. Føttene på stuebordet er fra bryggen oldefaren hennes en gang bygde. Spisestuebordet er laget av drivved fra Russland som svigerfaren samlet sammen, kjøkkenet i lerk er fra rester som over tid er samlet fra andre byggeprosjekter.
Ingrid Marie legger hånda på hjertet.
– Jeg elsker det. Det er så mange minner overalt. Det er ikke for alle denne stilen, men vi liker det. Vi har ikke kjøpt et eneste møbel.
Hun ler.
– Bortsett fra toalettet, som er kjøpt brukt.
- Vi vil leve for de to barna vi har
Benjamin er altmuligmann. Det han ikke har gjort før, har han en egen evne til å finne ut av hvordan han skal gjøre likevel, forteller hun.
– Dere virker så samkjørte?
– Det tror jeg man må være. Vi har vært veldig involverte begge to. Det kreves to, kanskje flere. Man må være to som har lyst til det samme.
Hun jobber som miljøterapeut innen psykisk helse, mannen er driftstekniker. I tillegg holder de også kurs i vegansk matlaging og har arrangert retreater med meditasjon og yoga i domen.
De første årene i domen opplevde de å få henvendelser hver eneste dag fra folk som gjerne ville komme og se.Etter hvert har de tatt seg betalt for å slippe små og større grupper inn i huset, med et lite foredrag om det helt spesielle huset og en guidet tur.
Ulempene ved å bo i en dome? Det er at når det først begynner å gro i den høypotente og næringsrike jorda, må alt annet legges til side. Når druerankene vokser en meter i uka, gjelder det å beskjære før det vokser helt ut av proporsjoner og å høste inn for harde livet, hvis ikke råtner frukten og må kastes i komposten.
– Man må ha selvdisiplin gjennom hele vekstsesongen på sommeren og høsten. Heldigvis liker både jeg og mannen min å grave i jorda. Det er mye jobb å bo i et naturhus.
De lever tett på naturens egen rytme inne i domen. Allerede i februar begynner Ingrid Marie å plante sesongens første frø som skal bli til tomater, agurk og squash. Disse settes så ut i domen etter hvert som det blir varmere utover våren. Da klargjøres også bedene utenfor, gjødsles med tang og sås med frø av gulrøtter, rødbeter og kål. I tillegg setter de poteter.
Fra juni og helt fram til oktober, når det blir frost i domen, har familien tilgang på ferske egendyrkede grønnsaker. I juli er frukten moden, plommene kommer først. Siden kan de også høste epler, aprikoser og kirsebær.
De fire barna i alderen 6–17 år er ofte med på alt dette. Fra en av lærerne deres har Ingrid Marie fått høre at de viser stor forståelse for mat og matproduksjon på skolekjøkkenet.
Hun smiler.
– Jeg hadde aldri tenkt over det før, men de har nok fått med seg mye hjemmefra. De pleide bare å gå i gang med å lage mat på slump, og det er jo slik jeg gjør det her hjemme.
Når vinteren kommer, setter Ingrid Marie pris på den på en annen måte enn før.
– Vi får så mye tid når ingenting vokser. Tid til å ta pauser, se serier og spille kort med god samvittighet.
– Jeg kommer aldri til å gå inn i noe langvarig forhold igjen
Selv om hele familien lever svært miljøvennlig, er Ingrid Marie opptatt av det ikke skal bikke over i det fanatiske.
– Det må ikke bli religion. Vi skal leve livet vårt og slappe av, ikke være besatt av å være miljøvennlige. Jeg tenker aldri over at det er et annerledes liv. For meg er det et vanlig liv. Det handler mye om at det blir en vane.
– Hva synes du nå om valget dere tok om å bygge et naturhus – hva har det betydd for deg?
– Det har vært en veldig «empowering» prosess. Vi har fått erfare at det er mulig å følge en drøm og gjøre noe annerledes. Det fantes ingen eksperter som kunne hjelpe oss, vi måtte samle alle trådene selv.
Hun smiler og fortsetter.
– Mange trodde ikke vi mente alvor. Det har gitt meg mye å gjøre, noe jeg nesten ikke trodde var mulig. Jeg trives så godt med det. Jeg har skapt det livet jeg hadde lyst på, og det gir meg mye glede og mening. Jeg har fått det livet jeg ville ha.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
- Hun begynte å skjelve og vi fikk ikke kontakt med henne
