Det er viktig for meg at det ikke blir et «stakkars meg»-portrett eller «sureMerete».
E-posten kommer fra Merete Mørk Lingjærde morgenen etter at vi har intervjuet henne. Møtet viste en sprudlende Merete, langt fra streng dansedommer med tendens til å gi folk tre poeng. Likevel: Jeg er nok aller mest veldig livsglad, forsikrer Merete i e-posten.
La oss spole tilbake, til Drammen i 1962. Aprildagen var middels grå, middels kald, med middels skyer, og ikke engang nok vind til at det var verdt å nevne på værmeldinga. Men den vesle jenta som ble født, skulle bli alt annet enn middels.
– Jeg har alltid vært en propell og hatt maur i rumpa. Jeg har alltid vært litt slitsom for folk rundt meg, med mye energi, sier Merete Mørk Lingjærde (61).
Vi sitter i sofaen i Asker, i leiligheten hun deler med mannen Anders. Merete byr på kjeks? Kaffe? Te? som den flyvertinna hun en gang hadde tenkt hun kunne bli. Eller sykepleier som moren. Sånn skulle det ikke gå. Det vet alle som har stilt på danseaudition på jazzlinja på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), eller som har ringt Merete gråtende dagen etter audition og spurt hvorfor det ble «Nei». Eller som har fulgt henne som dommer i programmer som Dansefeber og Skal vi danse. Eller i arbeidet med Oslo Danse Ensemble som hun tok initiativet til å starte, og som ga Merete Dansekritikerprisen, Danseinformasjonens Ærespris, og for ikke å glemme Oslo Bys Kunstnerpris og Kongens fortjenestemedalje.
– Det var jo litt flaks at jeg begynte med ballet som femåring, så jeg fikk ut litt energi, sier Merete.
– Det ble redningen, for dem rundt deg?
Hun nikker og forteller om den gang hun var ti år, og det faktisk holdt på å ende med luftfart eller sykepleie:
– Søsteren min og jeg gikk på ballett i Lillestrøm. En dag glemte mamma å hente oss, eller kom litt sent, som hun har forklart. Ballettskolen var på Folkets Hus i Lillestrøm, og da mamma ikke sto der etter trening begynte vi å gå og gikk oss bort. Da hun endelig fant oss var jeg redd og sint, og sluttet å danse.
– På grunn av det?
– Ja, jeg husker det sånn.
Trebarnsmor: - Jeg er stresset hele tiden og vet ikke hvor mye mer jeg har å gi
– Hadde store pupper
Hjemme på Lørenskog var pappa overlege på A-hus, og foreldrene oppmuntret til fysisk aktivitet. Kanskje datteren kunne prøve svømming? Etter noen år bestemte Merete seg for å gi dansen en ny sjanse. Hver dag etter skolen satt hun på bussen til Oslo, til «Randi Frønsdals Dance Studio» i Storgata, et loftsstudio, akkurat som i filmene fra New York.
– Fra da av var jeg solgt. Jeg begynte på jazzdans og var hjemme klokken elleve hver kveld. Jeg hadde ikke tid til lekser i ukedagene og måtte skulke når jeg hadde prøver, for å lese meg opp.
Merete var et talent. Fra hun var 17 underviste hun egne partier, og med 159 cm på strømpelesten var hun nett. Nett på den måten Degas ville malt en ballerina. Men noe var begynt å skje. Mens tidens danseideal var atletisk, nærmest androgynt, som hentet fra Jamie Lee Curtis og Jane Fondas treningsvideoer, begynte Merete å fylle ut foran.
– Jeg er jo ikke så høy og hadde i tillegg store pupper, og så ut som en Samantha Fox-type. På min lille kropp fikk brystene meg til å se litt lubben ut, selv om jeg ikke veide mye. Jeg fikk kommentarer på kroppen og på slanking da jeg søkte Statens Ballettshøgskole. Selv ville jeg jo ha A-cup, ikke D. Men ingen i dag vil vel skjønne det.
«Gjør meg så flat som mulig»
Bysten skulle komme til å volde henne problemer. Selv mener Merete puppene var noe av grunnen til at hun fikk avslag på Statens balletthøgskole. Tre ganger.
– Da jeg var 19 år tok jeg en brystreduksjon, forteller Merete, og utdyper at det var en reportasje i nettopp KK som ble avgjørende:
– En kvinne sto frem i KK og fortalte om søkk i skuldrene og problem med holdningen, og at hun hadde tatt en brystreduksjon. Jeg viste bladet til mamma og pappa, og de støttet meg. Jeg fikk innvilget operasjon og sa til legen: «Jeg vil bli så flat som mulig». Legen fjernet halvannet kilo til sammen.
Merete legger hendene på brystet og maler et solfylt bilde:
– Etter det kastet jeg meg ut i alt, fikk en helt annen selvtillit, særlig i dansen. Puppene hadde fått meg til å føle meg litt uformelig i forhold til dansens estetikk.
– Hadde du tatt operasjonen selv om du ikke danset?
– Ja, sier Merete.
– Det plaget meg å være «hun lille lyse med de store puppene.
Avslører: - Inngrepet jeg angrer på
Fikk kommentarer på kroppen
Etter operasjonen søkte Merete Statens Balletthøgskole på nytt, nå for fjerde gang. Merete husker det slik:
– Denne gangen, etter operasjonen, fikk jeg høre: «NÅ ser du bra ut!». Og jeg kom inn, neppe bare på grunn av det, men kropp ble kommentert og det er ikke bra!
Hun snakker om sin egen arbeidsplass, som i dag heter KHiO, og beskriver et system hun først var en del av, som student. Hun husker at det ikke var uvanlig å komme tilbake etter ferien å få høre: «Jenter, nå er dere blitt tykke!». Merete forsikrer at institusjonen i dag tar inn på helt andre premisser, og har studenter i alle former og fasonger:
– Når jeg sitter i juryen, tenker jeg aldri på utseende eller kropp, men på mennesket foran meg, med kvalifikasjoner som blant annet formidlingsevne, musikalitet og talent. Å ta inn studenter er noe av det viktigste vi gjør, og det er høytidelig og alvorlig. Vi forvalter skjebnen deres og knuser nok også noen drømmer, og da betyr det mye hvordan de blir behandlet på audition. Selv brukte jeg fire år på å komme inn, så jeg vet hvordan det er å få nei.
Apropos det, hvordan var det å få avslag tre ganger, og krumme nakken og gå på igjen år etter år? Hvor hentet hun motet fra?
– Det var psykisk utmattende, innrømmer Merete. Med et sukk.
– I ettertid vet jeg at jeg ikke var god nok i begynnelsen. Det første avslaget var greit, og jeg jobbet videre. Det andre avslaget var også greit. Men det tredje, det var tøft. Mamma og pappa har alltid vært der for meg. De har aldri sagt: «Du er best!», men etter det tredje avslaget sa de: «Er du helt sikker på at det er dette du vil?».
Han var 16, hun 40
– Føler meg varm og blid
Da Merete var liten fikk hun ofte spøkefulle kommentaren fra faren om at hun var nebbete. Selv mente Merete hun var morsom, og skjønte først senere at ikke alle forsto humoren. Kanskje var det derfor hun fikk seg en vekker da hun så seg selv på TV første gang? Jo da, å få hele ansiktet blåst opp i HD var spesielt nok. Men var hun virkelig så … streng? Ja, kanskje så streng som studentenes førsteinntrykk av henne?
– Selv føler jeg meg jo både varm og blid, men da jeg fikk se meg selv skjønte jeg litt hva de mente. Jeg så jo faen snyte meg sint ut, selv om jeg ikke var det!
Merete ler.
– Det har hendt at produsentene har forsøkte å lokke frem et smil og en mildere stemme, men jeg har jo et litt alvorlig uttrykk og sinnarynke mellom øynene. Men det er passion og engasjement.
Hun forsikrer at hun aldri ville gjort et inngrep som forandrer utseendet eller trekkene. Enkelte behandlinger har hun imidlertid tydd til. Som for eksempel en sporadisk fuktighetsbehandling, som hun kaller «super mot min eksem og tørre hud». Og så Botoxen, mot furen mellom øynene. Men utover det:
– Jeg har mine rynker, og de står jeg for. Jeg synes det er leit at folk ødelegger trekkene sine med fillers.
Hun retter pekefingeren mot influencerne, og påvirkningskraften de har:
– Nå får jeg nok hele bransjen mot meg, men bare ordet påvirker? For meg er en influencer en person med et budskap tuftet på gode verdier og et godt syn på menneskeheten. En som står for noe som er viktig langt utenfor sin egen nesetipp. Og hvordan kan de selv kalle seg påvirker? Er ikke det veldig selvopptatt? De fleste fremstår kun som levende reklameplakater.
Hun forteller om en influencer i 20-årene hun kom i snakk med, og som hadde tatt både fillers og Botox.
– Jeg spurte: «Hvorfor begynte du med det? Kan du ikke heller gå foran å vise at du er fin nok som du er?». Men svaret var: «Jeg er jo influenser og må jo gjøre som de andre». Da har man jo misforstått helt. Skulle ønske flere av disse såkalte influencerne kunne gå sammen mot det enorme trykket som er på svært unge jenter og gutter i dag. Gi de unge tro på at de er bra nok og at vi alle er unike akkurat sånn som vi er.
– Selv har du tatt en brystoperasjon?
– Ja, men jeg opplever at det er annerledes, når det gjøres den veien, og jeg var lut i ryggen og hadde groper i skuldrene, 19 år gammel. Om du vil være en påvirker for unge mennesker, må du ha aksept for ulikheter. En tannlege spurte meg en gang om jeg ville jevne ut hoggtennene.
Hun peker på hjørnetennene.
– Jeg svarte: «Nei! Det vil jeg ikke!».
– Dårlig samvittighet for barna
Merete var tretti da hun ble mor. I løpet av fire år fikk hun og hennes daværende mann, som også var danser, en sønn og en datter. Hvordan var det å kombinere småbarn med danselivet?
– Stakkars barna mine, sier Merete med et oppgitt smil.
– Jeg har ofte tenkt at jeg var en dårlig mor. Jeg ville ikke gå i barselgrupper og snakke om bleier, men prioriterte å komme fort tilbake i jobb. I ettertid har jeg tenkt at det kanskje var egoistisk. Men det var viktig for meg å satse på jobben.
Med eldstedatteren Nicole var hun hjemme i «tre-fire måneder», og omtrent det samme med sønnen. Før brystoperasjonen hadde legen advart at hun nok ikke kunne amme, noe hun mener gjorde henne friere.
– Min eks tok gjerne barna med på teateret, og de var ofte med meg i dansestudioet og lå på matte foran ved speilet. Jeg ville gjerne jobbe, hadde mye energi og vet at jeg ikke hadde blitt en god mamma om jeg var hjemmeværende.
Hun forsikrer, med kjærlighet i stemmen:
– Jeg forguder virkelig barna mine, men det er mange måter å være mamma på. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet overfor dem, men jeg tror ikke det har gått ut over barna at jeg tok vare på karrieren.
Ni ting gynekologen skulle ønske at vi husket på
Lå rett ut i jula
Frem til 1996 drev Merete Dansestudioet, Oslo Danse Ensemble, og var i tillegg i femti prosent stilling som lærer på Statens Balletthøgskole. Da hun fikk sønnen Sebastian i 1996, la hun ned Dansestudioet, fortsatte med Oslo Danse Ensemble og gikk etter hvert inn i full stilling på KHiO. I 2006 begynte hun i TV, og siden har hun vært fast gjest i ruta, i ymse programmer og dommerpaneler.
– I mange år har jeg ligget rett ut i jula etter stort arbeidspress, og i dag føler jeg at jeg ikke jobber noe i forhold. Jeg har hatt ekstremt mye energi og trodde det skulle bli et tomrom da vi la ned Oslo Danse Ensemble i 2019, men jeg savner det ikke nå.
- Jeg kom jo fra bibelbeltet og så skulle jeg dele sexlivet vårt med en annen jente
«Skal jeg dø alene?»
Etter seks år som singel hadde Merete egentlig ikke tenkt at ekteskap var noe for henne. Hun husker vendepunktet. Faren som lå for døden i 2019, og moren som satt ved av. Tre dager ble til tre uker. Selv satt Merete hos faren, da det nærmet seg slutten.
– Uansett hvor dårlig han var så jeg kjærligheten til mamma i øynene hans. Han kalte henne kjæresten sin til det siste. Hver gang han åpnet øynene lette han med blikket og ropte etter henne. Jeg tenkte på tosomheten de delte, og spurte meg selv: «Skal jeg leve alene? Skal jeg dø alene?». Nyttårsforsettet mitt ble å lage meg en datingprofil.
Og i dag, et feilsveip på Tinder og tre år senere, er Merete og Anders gift. Ja, allerede etter tre uker begynte de å snakke om bryllup. Anders er konsulent i næringslivet. Planen er å kjøpe noe sammen, kanskje en leilighet. I helgene elsker de å dra på hytta, med sine til sammen tre barn og kjærestene deres.
– På hver sending av Skal vi danse sitter Anders i publikum, og gjetter på hva jeg kommer til å gi i karakter. Han treffer blink nesten hver gang, sier Merete.
Hun kan ikke få fullrost mannen:
– Om jeg hadde ramlet sammen, hadde Anders holdt meg oppe bare med psyken sin. Han er utrolig snill, og når jeg kommer hjem har han ofte middag og et glass vin på bordet. Han er verdens beste lytter – og jeg er verdens verste skravler! Jeg jobber med at han skal ta litt mer plass: «Jeg føler akkurat nå at det blir litt mye fokus på meg og trivielle ting som kjolevalg til TV; du må bare si fra at nå er det nok». Men det er han ikke så glad i.
Merete og ektemannen Anders starter hver morgen i sengen med dette
– Mer rundt midjen
Hjemme går Merete går gjerne i joggebukse. På TV elsker hun å kle seg i paljetter, og hun har sin faste sminkør.
– Jeg har det bra med meg selv, selv om kroppen endrer seg. Etter at jeg fylte 60 har jeg fått mer rundt midjen, det er jo ikke uvanlig.
– Hvordan møter du det, du som har hatt speilbildet som arbeidsplass?
– På den ene siden er det jo litt irriterende, men på den andre siden er det viktigere å være lykkelig og frisk! Og 60-åringer er jo ikke gamle, selv om jeg sikkert syntes det da jeg var 40. 60 er det nye 40. Haha.
Hun forteller om kneet som brakk for to år siden, da hun og Anders var i løypa. Til alt hell ble det ikke store varige skader, men kneet funker veldig dårlig i dans.
– Ortopeden sa: «Om jeg ikke visste noe om deg ville jeg trodd det kneet ditt tilhørte en på 30 år». Dans er jo fantastisk trening, og man jobber med alt av småmuskler, så det reddet meg.
– Han stirret på meg, og tårene silte
– Ikke påføre studentene skader
Tynne ballerinaer på rekke og rad, slik man tradisjonelt har sett dem. Hvordan møter egentlig dansekunsten det nye mangfoldet? Er det plass til dem som ikke passer inn i et Degas-maleri, i form, farge – eller kjønn? Merete forsikrer at skolen har stort fokus på det.
– Men vi har en vei å gå for å tiltrekke oss enda større bredde i mangfold. Men her er det flere som må dra lasset. De må jo begynne å danse lenge før de søker hos oss. Vi forsøker å se på menneskene, talentene, ikke hvor de kommer fra eller hvordan de ser ut. Men samtidig, for å kunne bli en toppdanser må det ligge noen forutsetninger i bunn. Også for at vi ikke skal påføre studentene skader.
Hun demonstrerer vridningen i hoftene, såkalt turn out.
– Dansere må ha en fysikk som tåler det de skal gjennom. Vi har fortsatt mye å gå på når det gjelder mangfold. Men det er heldigvis ikke sånn lenger at vi utdanner «Chorus Line» dansere som ser helt like ut.
Overså Øyunn Krogh
Det har en pris å stikke seg frem, mener Merete. Hun forteller om kritikken i fagbladet, da hun begynte som TV-dommer. Beskyldninger om å hegne om dem hun kjente fra før.
– Det er en egen kompetanse å sitte i en jury. Jeg skal ikke ha på meg at jeg plukker ut venner og bekjente! Jeg tror jeg har et skarpt blikk for å finne talenter. Ulempen er at jeg gang på gang har måttet si «nei» til folk jeg liker og kjenner godt
– Har det hendt at du har oversett et talent? At du har måttet spise hatten din?
Hun nikker, en smule beskjemmet, og forteller om «24 stjerners julekalender», der hun var gjestedommer. En av deltakerne skulle sendes hjem, så på mange måter var det litt som en audition, med samme fallhøyde:
– Øyunn Krogh var en av deltakerne, hun skilte seg ut og danset veldig bra, forteller Merete.
– Jeg sa til henne: «Hadde du søkt hos meg, hadde du kommet inn». Da så hun på meg og sa: «Jeg har søkt hos deg på KHiO tre ganger, og fikk nei alle gangene!». Jeg husket virkelig ikke at hun hadde søkt, men vi har svært mange søkere!
Fansen raser mot Kendall Jenners fjes i ny chatbot
– Gråter aldri offentlig
Noen må ut, andre får være med videre, sånn er det på audition. Merete forteller at hun forsøker å løse opp spenninger hos de håpefulle med vennlighet. Men hvordan reagerer hun når hun selv har trukket det korteste strået, eller har det vanskelig i livets egen danseskole?
– Jeg gråter aldri offentlig. Jeg skulle ønske jeg kunne, men når jeg har andres blikk på meg, blir jeg hun harde, og tårekanalen snører seg. Jeg kan gå som en trykkoker en hel dag på jobben, men så setter jeg meg i bilen, og slusene åpner seg. Eller i det øyeblikket jeg kommer inn døra hjemme, da senker jeg guarden.
Hun smiler megetsigende.
– Anders, han ser nok litt tårer fra meg. Selv er han veldig lettrørt, og gråter for et godt ord. Egentlig er jeg like lettrørt og svært sårbar, men det vises bare ikke.
– Dette har jeg angret på i 10 år
– Ikke jobbe mange år til
Det nærmer seg finalen av Skal vi danse. Kanskje har den allerede vært når du leser dette. Bak dommerbordet sitter Merete, med poengskiva lagelig til. Og i publikum Anders, med bettingen klar, og gir henne tommelen opp i pausen. I morgen skal de begynne dagen som de alltid gjør, sammen i senga, med kaffe, aviser og Meretes tanker om hvorvidt hun ga riktig poengsum.
– Tenk å våkne hver dag og få kjenne den kjærligheten. Å få oppleve det som voksen? sier Merete og blir myk i blikket.
– Alt er selvsagt ikke roserødt hele tiden, men vi skrur oss til etter hvert. Vi har samme puls og rytme og vil oftest det samme. Vi er like late og like ivrige, og går veldig i takt.
Hun himler med øynene:
– Og det er sikkert litt irriterende for folk rundt oss. For mine venninner har jeg nok vist meg som veldig selvstendig, og en igangsetter i vennegjengen. Nå kan noen andre ta stafettpinnen og invitere. Jeg kommer gjerne, men har sluttet å dra lasset. Mye av min tid går til å prioritere Anders. Men får vi invitasjoner sier vi nesten alltid ja!
Merete lemper to paljettkjoler over armen, klar til fotopptaket for KK. Etterpå er det dansepremiere i Operaen, i publikum denne gang:
– Jeg kommer nok ikke til å jobbe i så mange år til. Da vi møttes sa Anders at han ville jobbe til han var 70.
Hun smiler.
– Men i dag sier han at han vil slutte samtidig med meg. Vi gleder oss til å være pensjonister sammen.
– Etter bare to uker begynte vi å snakke om å gifte oss
