Marianne Holbæk-Hanssen (29) ble født med en arvelig sykdom, kalt Retinitis Pigmentosa, som påvirker synet. Da hun ble født så hun bra nok til å klare seg uten hjelpemidler, men synet har gradvis blitt dårligere.

- Medisinsk sett er jeg blind. Jeg har kun fem prosent syn igjen på det ene øyet, forteller hun, når jeg møter henne på en kafé rett ved Ski storsenter.

Om jeg ikke på forhånd visste at Marianne så å si er blind, hadde det vært vanskelig å forstå, for det er ikke mulig å se det på henne. Bortsett fra brillene med farget glass.

- Det eneste jeg ser er lyst og mørkt, og av og til farger på det ene øyet. Det er som å se inn i et lite hull. Jeg kan bruke telefon, men jeg blir fort sliten i hodet av det. Jeg er også veldig følsom på lys, alt lys blir veldig sterkt, og da klarer jeg ikke å se. Jeg har heller ikke mørkesyn, så ved skumring blir alt mørkt.

Både moren og broren til Marianne har den samme sykdommen. Hun forteller at de fleste mister synet først i voksen alder – moren hennes ble diagnostisert samtidig som Marianne og broren, i 2000.

- Hun jobbet som sykepleier og kjørte bil, noe som gikk helt fint frem til hun kjørte på noen – først da ble det oppdaget at hun hadde en sykdom.

Dette er «skilsmissegrunn nummer én». Kristin og Helge har funnet løsningen

Tunnelsyn

Marianne forklarer at noe av det som er vanskelig med sykdommen, er at hun ikke selv forstår hvor dårlig hun ser.

- Jeg ser kun rett frem – skikkelig tunnelsyn. Jeg kan se en nål på gulvet, men så krasjer jeg i stolen som står foran, sier hun med en latter.

For 10 år siden brukte ikke Marianne stokk engang, men nå er hun avhengig av det, og ikke minst førerhunden Khan. At synet gradvis forsvinner, har vært vanskelig.

- Det har gått, på et vis, men det er klart det begrenser meg mye.

For to og et halvt år siden kjøpte Marianne sin første leilighet sammen med mannen sin, og hun forteller at det tok tre måneder før hun klarte å finne søppelbøtta selv.

- Det var veldig spesielt. Jeg har alltid vært veldig selvstendig, så det ble en smell for min del. Plutselig klarte jeg ikke å finne noe selv – jeg klarte ikke å lufte hunden selv engang.

Hatt førerhund i seks år

Marianne fikk sin første førerhund for seks år siden, Okami, og han er onkelen til hennes nåværende førerhund, Khan, som snart er to år. Hun har vokst opp med førerhunder, da moren hennes har hatt flere.

Onkelen til Khan ble pensjoner i høst, etter litt over fem år som førerhund, da han fikk noen helseproblemer. Nå nyter han pensjonisttilværelsen hos Marianne, sammen med moren hennes sin gamle førerhund, og en liten «maskot» som snart er 13 år gammel.

- Valget falt på hvit sveitsisk gjeterhund av litt ulike grunner. Jeg trenger en rase som kan holde følge med meg, da jeg er ganske lang, og går mye. En labrador blir for treig, sier hun med en latter.

Ved siden av Marianne sitter Synne, som jobber som førerhundetrener. Ved føttene hennes ligger det en labrador, som trenes opp til å bli førerhund. Det var hun som trente opp Khan, men da hadde Marianne allerede lagt et godt grunnlag. Treningen begynner allerede fra valpen er åtte uker gammel, før den ordentlige treningen starter når de er rundt halvannet år gamle.

- Man må være mye ute i miljø, og trene på ro. Noen hunder har mye energi, men det betyr ikke at de ikke kan bli førerhunder. Men det går ikke om de blir kjempestressa i miljø, da er det ikke trygt. Men de aller fleste hundene blir godkjent – i alle fall 70-80 prosent av dem, forklarer Synne.

Foretrekker «enmannshunder»

Det tar som regel seks-åtte måneder før en førerhund blir godkjent. Khan ble godkjent allerede da han var ett og et halvt år, noe som er sjeldent.

- Jeg fikk han under corona, så det ble veldig mye utekafé. Han var også med mannen min på jobb, slik at han skulle bli vant til andre miljøer. Rasen er utsatt for separasjonsangst, så vi måtte også trene på at han skulle være alene, sier Marianne, og ser ned på Khan, som ligger nesten sammenklemt under stolen hennes og slapper av.

- Han kunne ha ligget ute på gulvet der, men han holder seg i nærheten av meg hele tiden. Han er en «enmannshund». Går jeg på do, ligger han rett utenfor døren. Det er ikke sånn at han blir stresset, men får han valget, vil han alltid være med.

Marianne forklarer hvorfor hun foretrekker enmannshunder:

- Om vi går i en folkemengde, bryr han seg ikke om noen andre enn meg. En labrador ville alltid valgt personen som har en godbit i hånda, sier hun, og ler.

Ingrid (26) slet med en sjelden diagnose som ga henne utvekster i skjelettet

Blir forstyrret hele tiden

For noen uker siden postet Marianne et innlegg i Facebook-gruppen «Hund på Facebook». Hun uttrykte frustrasjon over at folk ikke lar henne og Khan gå i fred.

Folk kommer ofte bort og sier «åh, jeg vet at jeg ikke skal forstyrre dere, men han er jo så fin!»

- Den er veldig typisk. De klarer ikke å dy seg, selv om de vet at det er feil. Jeg blir utrolig lei, og veldig oppgitt, sier Marianne, tydelig frustrert.

Førerhunder tar man sjelden feil av, da de er tydelig merket. De har på seg sele, og en gul refleksvest med tydelig skrift på.

- Khan er ikke interessert i folk han ikke kjenner, derfor blir han ikke bare forstyrret når de kommer bort, han blir også irritert. I verste fall kan han komme med en brå lyd eller bevegelse. Det er en «pratete» rase, og han gir tydelig beskjed. Noe som kan være ubehagelig om man står midt på et kjøpesenter eller i en matbutikk.

Solveig-Marie (26) mistet synet da hun var seks år: - Alt var tåkete, og jeg ble redd

Kan få store konsekvenser

- Hvor ofte kommer folk bort og forstyrrer?

- Hver dag. Det går ikke én dag uten at noen stopper oss, sier Marianne.

29-åringen forteller at flere av venninnene hennes har lagt merke til at folk kommer bakfra for å ta på Khan, når de er ute og går. Og det hender at de blir sinte fordi Marianne sier at de ikke får klappe han.

- Det som er skummelt, er at Khan kan bli pushet så langt, at han kanskje sier ifra ved å glefse. Da blir han kuttet som førerhund, og jeg blir stående uten – dette til tross for at han er verdens snilleste hund. Da er årene med arbeid helt bortkastet, bare fordi folk ikke klarer å dy seg.

Marianne forteller om en annen episode som fant sted nå nylig. Hun ventet på skyss, og det kom en mor og et barn mot dem: Ungen roper «hund!», hvorpå mor sier «ja, se den fine hunden!», og nærmest dytter ungen mot dem. Marianne sier at Khan ikke liker å bli klappet av fremmede, og moren svarer på vegne av barnet: «Ja, men han er så glad i hunder skjønner du!»

Det har gått så langt, at Marianne har sett seg nødt til å bruke munnkurv på Khan. Og det er ikke fordi han er farlig, men for at han skal se farlig ut.

- Det funker! Første tur på butikken med munnkurv, spratt folk unna, og det har aldri skjedd før. Det var veldig deilig, sier Marianne med et smil.

Hun understeker at det var en tilvenningsprosess – for Khan skal det være lystbetont å ha på seg munnkurv, og han synes det er helt i orden å gå med den.

- Det er jo fælt at det må til, men jeg er så redd for at noen skal beskylde han for å bite om han blir terget og gjør en brå bevegelse. Det var en barnehageansatt som ropte at han bet bare fordi han stakk snuta mot et barn som gikk rett ved siden av oss. Det er ikke så mye som skal til.

Maries sønn er femte generasjon med øyesykdommen kolobom

Mister selvstendigheten

Om Khan blir forstyrret når han jobber, vil han prøve å komme forbi hindringen, og da kan det hende at Marianne går på en stolpe, eller i verste fall går ut i veien hvor det kommer biler. Det er så lite som skal til.

- Jeg kjenner mer og mer på at jeg ikke tør å være så selvstendig som jeg ønsker å være, fordi det er en reell fare for at uhell kan skje. Og ettersom synet mitt bare blir dårligere, blir jeg enda mer avhengig av Khan. Jeg kan ikke gå utendørs uten han.

Desto flere ganger Khan blir stoppet opp og forstyrret, jo mer usikker blir han. Marianne forteller at han kan fryse til når barn kommer løpende mot han, fordi han forventer at de skal løpe på han, noe som dessverre har skjedd flere ganger allerede.

- Det er ikke noe hyggelig i det hele tatt. Khan elsker å jobbe, og han vil bare jobbe i fred, sier hun, før Synne skyter inn:

- Mange tenker at førerhunder er trent på å bli forstyrret, men bak selen er det en vanlig hund, og hunder har instinkter. Jeg håper at folk kan la andres hunder være i fred – servicehund eller ei.

- Eller i det minste spørre eieren først. Jeg har ikke noe imot å få spørsmålet, men svaret blir jo uansett nei – fordi Khan ikke er interessert i det, sier Marianne.

Både Marianne og Synne mener at mange folk har urealistiske forventinger til en førerhund.

- Ja, de er trent på forstyrrelser, men om det skjer flere ganger om dagen, over tid, blir treningen etter hvert ødelagt. Det har skjedd at førerhunder har blitt kuttet fra jobben på grunn av dette, sier Marianne.

Blinde Mollys maskara-triks sett av millioner

Går ut av døra med en klump i magen

- Hender det at du dropper å gå ut, på grunn av dette?

- Ja, det hender at jeg ikke går på butikken fordi jeg vet at det kommer til å bli slitsomt. Ofte tenker jeg at jeg kan sende en assistent på butikken istedenfor, men da bruker jeg assistent på ting jeg kunne ha brukt til noe annet. Sånn skal det jo ikke være, og jeg prøver å velge hunden hver gang – selv om jeg går ut av døra med en klump i magen.

En førerhund blir som oftest pensjonert i en alder av åtte-ti år. Etter fylte 10, må hunden få en spesiell erklæring for å kunne fortsette.

- Khan er den beste førerhunden jeg har hatt. Han elsker dette – hver gang vi skal ut og jobbe blir han helt i ekstase, og hopper opp og ned som en kenguru. Jeg vil ikke miste han, jeg vil at han skal få jobbe til han blir gammel og grå, sier Marianne.