Januar er snart over, og barna er for lengst tilbake på skolen. For første gang på mange år er min ungdom ikke lei seg eller har gruet seg til å møte skolekameratene igjen etter juleferien.
Litt bakgrunnshistorie først. Jeg ble uføretrygdet for et par år siden. Har en sykdom som det tok lang tid å utrede skikkelig, så det ble en del år i usikkerhet. Jeg hadde lenge et håp om å treffe en ekspert på feltet som kunne «trylle» meg frisk og arbeidsfør igjen, men dessverre var jeg ikke så heldig, og det endte med uføretrygd.
Vi er kun ungdommen og jeg i husholdningen. Som uføretrygdet sliter jeg hver eneste måned for å få pengene til å strekke til. Jeg vet det er mange som gjør det i disse dager med strømpriser, økte matvarepriser, høye drivstoffpriser og renteøkning. Forskjellen her hos oss er at jeg eier verken bolig eller bil. Så det er ikke der vi har merket ting er blitt trangere.
- Hadde det ikke vært for Helle, hadde jeg ikke vært fotballspiller i dag
Endelig hevet hode
Vi har kjøpt de billigste matvarene i matbutikken i flere år, og vi er vant til å sove påkledd fordi det er kaldt i leiligheten. De fleste av oss på lav trygd har vært forsiktige med strømforbruk i mange år i håp om å kunne unne oss noe i ny og ne.
Vel, tilbake til at ungdommen gikk på skolen med stolthet og hevet hode for første gang på seks år etter jul i år. Må si jeg felte et par tårer da jeg så de lette skritta og det hevede hodet. Normalt ser jeg en person som kikker i bakken og drar bena etter seg , i håp om at hvis det somles lenge nok unngås det som er i vente: Praten om hva man fikk til jul.
Grunnen til at det i år ble gave som ungdommen er stolt av er at jeg klarte sette skrammen over å være uføretrygdet og fattig til side og søke hjelp .
- I dag hentet jeg ned julepynten. For å selge den
Svelget skammen
Jeg søkte hjelp både hos Røde Kors og Omvendt Julenisse. Der fikk vi både julegave til ungdommen og matkasse. Det var med både skam og takknemlighet jeg tok i mot disse tingene. Men, gud hvor glad jeg er for at jeg gjorde det. Som mamma har jeg alltid stilt krav til meg selv om at jeg skal sørge for at barnet mitt har det som trengs, men jeg ser jo at de siste årene har jeg ikke klart det. Og det var på høy tid at jeg svelget min stolthet og søkte hjelp.
Vi er en liten familie, så det kommer ikke gaver og middagsinvitasjoner fra øst og vest. Sykdommen min har også i en årrekke hindret meg i å takke ja til de fleste av de få invitasjonene som er kommet. ( Jeg har ME i ganske hard grad)
Vi var fire personer rundt middagsbordet på julaften, to barn og to voksne. De andre visste hvordan ståa er her, så de hadde pakket opp gaver som var gitt til dem av sin store familie tidligere på dagen, sånn at det ikke skulle bli kleint da vår tur kom og det kun var to pakker til hver av ungene.
Det satt jeg faktisk pris på. Jeg vet at min ungdom bør lære seg å se at andre får mange gaver selv om det ikke er mer enn en eller to som er til oss. Men det er likevel sårt å sitte å se den ene pakka blir åpnet etter den andre. Dette har skjedd i så mange år. Så takk til personen som var smart nok til å foreslå det.
Ble du lei deg, mamma?
Da vi kom hjem på kvelden kom ungdommen inn til meg og lurte på om jeg var lei meg for at jeg ikke fikk gave.
Nei, selvsagt ikke, svarte jeg, og fortsatte:
- Jula er for barna, og gaven min er å se gleden din da du pakka opp din.
Er det ikke sånn vi mammaer svarer? Og vi mener det jo også. Stort sett. Men i år skal jeg innrømme at det gjorde litt vondt. Det traff en nerve i meg som holdt meg våken mesteparten av natta. Jeg prøvde å finne årsaken til disse følelsene. Hva betyr en gave? Er det ikke bare plikt å gi gaver i jula? Jeg prøvde å overbevise meg om det. Men dessverre må jeg innrømme at jeg faktisk endte opp med at jeg føler meg lite verdt, usynlig - ja, jeg var til og med innom tanken om noen er glad i meg eller om jeg bare er hun uføre som vi aldri ser for hun er syk og hjemme.
Etter at jeg ble syk og ufør, har jeg tenkt så mange negative tanker om meg selv. At jeg ikke er samfunnsnyttig og at jeg er ingenting verdt for andre enn et lite knippe venninner - og selvfølgelig for barnet mitt.
- Det var ei helvetes ensom tid
Innerst inne ønsket jeg en gave
For noen år siden ble venninnene mine og jeg enige om at vi ikke skulle kjøpe gaver til hverandre, det var av hensyn til min økonomi som de skjønte var dårlig siden jeg aldri kunne bli med på noe, som for eksempel weekendturer. Men innerst inne hadde jeg satt pris på om ei venninne ga meg en julegave selv om jeg ikke har råd til å kjøpe tilbake.
For meg hadde det nemlig betydd at hun tenkte på meg, noe jeg hadde trengt da jeg mesteparten av tiden føler meg total verdiløs og som en verkebyll i samfunnet.
Jeg vet at mange nå vil tenke at jula ikke handler om gaver, men om å tilbringe tid sammen, samt kose seg med god mat. Men det er vanskelig når man nærmest ikke har verken noen å være sammen med eller råd til god mat. Man må nok ha kjent på fattigdom og ensomhet for å forstå dette helt.
Jeg vil takke Røde kors og Omvendt julenisse for den fantastiske jobben de gjør. Uten dem ville vi verken hatt julemat eller gave til ungdommen i år. Og jeg vet at de redder julen for så utrolig mange. Jeg skulle bare ønske jeg hadde svelget stoltheten og skammen tidligere, så hadde vi fått lettere advent og juletid før.
Med dette ønsker jeg alle et fantastisk 2023. Ta vare på hverandre og om man ikke har noe materielt å gi til en som sliter, så smil til vedkommende. Noen ganger kan et smil og litt anerkjennelse løfte dagen hundre hakk.
Til info: KK kjenner skribentens identitet.
