SKOLEVEGRING: Forfatter Gro Dahle, som selv har erfaring med skolevegring, håper hennes nye bok vil hjelpe barn som sliter i skolehverdagen. FOTO: Maja Hattvang
SKOLEVEGRING: Forfatter Gro Dahle, som selv har erfaring med skolevegring, håper hennes nye bok vil hjelpe barn som sliter i skolehverdagen. FOTO: Maja Hattvang Vis mer

Skolevegring:

For Gro handlet ferier og helger kun om å grue seg til skolen

Datteren hennes vegret også mot normal skolegang. Nå har de sammen gitt ut bok for å hjelpe andre.

– På en måte er boka for sånne som meg og for sånne som barna mine, sier forfatter Gro Dahle, som i disse dager er aktuell med bildeboken «Grevlingdager», hvor hun tar opp temaet skolevegring.

Boken føyer seg inn i rekken av barnebøker hvor forfatteren tar opp vonde, vanskelige og til dels tabuiserte temaer, som vold i hjemmet, incest og pornografi.

Dahle har imidlertid denne gangen en personlig grunn for å skrive om dette temaet. Hun beskriver nemlig seg selv som en skolevegrer i barndommen.

Det vil si, hun tilbrakte tid på skolen men mistrivdes sterkt. I friminuttene kunne hun rømme og gjemme seg i et skogholt bak skolen, hvor hun sittende til hun ble hentet.

Ferier og helger handlet kun om å grue seg til å begynne på skolen igjen.

Men i stedet for å fortelle foreldrene sine om hvordan hun egentlig hadde det, fortalte hun om magesmerter. Noe hun etter hvert også fikk, fordi magen knøt seg bare av tanken på skolen.

Resulterte i feber og magesmerter

Dahle forteller at også datteren hennes har slitt med skolevegring. Hun, Kaia Dahle Nyhus, som har illustrert Grevlingdager og mange av morens øvrige bøker, slet med en sterk generell angst i skolesituasjonen.

– Hun hadde klassisk vegring med hodepine og magevondt. Hun strittet imot og ville ikke på skolen, forteller Dahle.

– Vi prøvde ut ulike tilrettelegginger og løsninger som eget rom, assistent, halve dager og egne fordypningsoppgaver, men det fungerte ikke. Til slutt skiftet vi til en liten grendeskole, noe som fungerte frem til hun skulle begynne på ungdomsskolen og måtte bytte skole igjen.

– Etter dette begynte vi med hjemmeskole, noe som fungerte veldig fint. Vi gjorde pensum og fulgte skolens progresjon én dag i uka og det holdt. Vi hadde prosjekter utover det, leste mye og gikk turer.

Ble bedre av hjemmeundervisning

Som frilansere jobbet Dahle og ektemannen, tegneren Svein Nyhus, hjemmefra. De hadde derfor friheten til å kunne legge opp dagene slik at det passet inn med datterens skolearbeid.

– Vi hadde et visst samarbeid med skolen og brukte skolens bøker. Vi hadde også prøver som de gjorde hjemme og som jeg hentet og leverte til skolen. Sånn sett var vi ikke en frittstående hjemmeskole, men en hjemmeskole knyttet opp mot skolen, og vi hadde et godt samarbeid mellom skole og hjem.

– Hjemmeskole fungerer ofte svært bra, men det er veldig vanskelig å få lov til å ha hjemmeskole. Vi begynte derfor for seint og skolevegrings-perioden ble for lang og traumatisk, sier hun.

Får fysiske symptomer

I boken Grevlingdager får vi høre historien om den lille grevlingen Pim som syntes alt var bedre før. Han likte å gå på skolen og dagene var lyse og fulle av glede. Men plutselig er det ikke greit lenger og Pim vil ikke gå på skolen. Verken mamma eller Pim vet hvorfor og det blir vanskeligere for hver dag som går.

Hovedpersonen tenker grevlingtanker, er grevlingsliten i hele kroppen og opplever at det klør i pelsen etter å rømme.

Dahle forsøker å forklare skolevegring utfra hva barn selv sier og forteller om sin situasjon. Hun peker på at fysiske symptomer som hodepine, mageknip, feber og vansker med å puste, ofte er lettere å beskrive enn angst, tvang, utbrenthet og indre stress.

– Mange har motivasjon for å lære og de liker læreren og medelevene. Men fordi det blir for mye, for slitsomt, krevende sosialt, høyt støynivå, for stor uforutsigbarhet eller for mye av et eller annet som disse barna reagerer på, så blir de slitne. De får et høyt indre stressnivå og da går de fort i lås eller de kan få en angstreaksjon eller en psykosomatisk reaksjon, sier hun.

– Skolevegring er noe som blir sett på med et lattermildt snøft, som noe tøys, og blir ikke alltid tatt på alvor av foreldrene, skolen og PP-kontorene. Dette kan oppleves som veldig vanskelig for barna og ungdommene selv, og det er noe av det jeg ønsker å belyse med boken.

Skolen må ikke støte barn vekk

Dahle ønsker også å få i gang en diskusjon rundt skolens rolle. Hun stiller spørsmål om skolen faktisk skyver de sensitive barna ut og om skolen klarer å ivareta disse barna.

– Skolen slik jeg opplever den er ikke en skole for grevlinger og det er ikke lett for grevlinger å passe inn hvis lærer og skoleledelse ikke forstår seg på grevlinger. Men det er ikke så rart kanskje, for det skal ofte en grevling til for å forstå en annen grevling.

– For det er ikke bare elevene som er vanskelige eller som har slått seg vrange, det er også skolen som kan være feil på flere felt. Jeg opplever det som skolens ansvar å ikke støte barnet vekk, ikke skyve barnet ut, ikke spytte barnet ut. For det er dette som skjer, ikke bare at barnet ikke vil, men at skolen ikke passer for barnet.

Ønsker egentlig å gå på skolen

Trude Havik er førsteamanuensis ved Læringsmiljøsenteret på Universitetet i Stavanger og har blant annet skrevet doktorgrad om skolevegring.

Hun forklarer at skolevegring ikke er en diagnose, men en type skolefravær som beskriver de elevene som vil gå på skolen, men som ikke klarer å gå grunn av følelsesmessig ubehag, frykt eller angst for noe eller noen i skolen.

– Foreldrene vet som oftest at barnet ikke går til skolen, og barna mangler sjelden motivasjon eller vilje til å gå, men det er noe som gjør at de ikke klarer å gå dit. Derfor unngår de det som er ubehagelig ved å være hjemme fra skolen, som gjør at de slipper å kjenne på det ubehaget som de får når de er på skolen.

KOMMER GRADVIS: Men ifølge Trude Havik oppstår skolevegring ofte i overganger, for eksempel i overgangen fra barneskolen til ungdomsskolen. FOTO: Jeanette Larsen
KOMMER GRADVIS: Men ifølge Trude Havik oppstår skolevegring ofte i overganger, for eksempel i overgangen fra barneskolen til ungdomsskolen. FOTO: Jeanette Larsen Vis mer

– De første tegnene på skolevegring vises ofte hjemme, der den unge klager på kvalme, vondt i magen eller i hodet før de skal på skolen, og de ber om å få være hjemme.

– Derfor kan det være vanskelig å skille disse symptomene fra starten på vanlig sykdom. Men dersom det er symptomer som går over så fort de får slippe å gå, bør en kontakte skolen for å be om et møte for å høre om de har observert endringer hos barnet, sier hun.

Oppstår ofte i overganger

Ifølge Havik oppstår skolevegring oftest i overganger, for eksempel ved oppstart til første klasse, overgangen til ungdomsskolen eller etter ferie eller langvarig sykdom.

De fleste utvikler skolevegring gradvis over tid. For eksempel at de gradvis er vekke fra enkelte aktiviteter og fag som kroppsøving og mer uorganiserte aktiviteter som aktivitetsdager i skolen. Dette kan ifølge Havik eskalere til mer omfattende vegring.

– Men det kan også komme mer akutt, som kan skyldes vanskelige situasjoner i skolen som mobbing, en ny lærer de kjenner dårlig eller at det har hendt noe hjemme som sykdom, dødsfall eller skilsmisse.

– Selv om tegn til skolevegring oppstår i barneskolen, er henvisninger for etablert skolevegring mer vanlig blant ungdom, kanskje fordi skolevegring i ungdomsskolen er mer alvorlig og kompleks. De første to årene på ungdomsskolen representerer en henvisningstopp for etablert skolevegring, viser internasjonal forskning.

Fordi skolevegring ikke er en egen diagnose, er det også vanskelig å fastslå hvor mange som rammes. Internasjonal forskning viser at en til to prosent har skolevegring, men i forbindelse med doktorgradsavhandling fant Havik at 3,6 prosent av elevers selvrapporterte fraværsgrunner på 6.-10. trinn er relatert til skolevegring.

Det kan bety at minst en elev i hver klasse kan være i faresonen for å utvikle skolevegring dersom de ikke blir identifisert og får den hjelpen de trenger tidlig.

Opp til hver enkelt skole å håndtere skolevegring

Ifølge Utdanningsdirektoratet er skolevegring et sammensatt problem fordi det kan være mange ulike grunner til at en elev ikke ønsker å gå på skolen.

Det finnes derfor ingen statlig føring for hvordan den enkelte skole eller kommune skal håndtere skolevegring.

Men Marit Hognestad, avdelingsdirektør for barnehage- og skolemiljø i Utdanningsdirektoratet, understreker at skolen har et ansvar for at alle elever har det bra på skolen.

– Barn som vegrer seg for å gå på skolen er alvorlig og noe skolen må ha gode systemer og praksis for å håndtere. Dette ligger innenfor skolens ansvar og samfunnsoppgave, og er et viktig bidrag i arbeidet mot frafall, sier hun.

– Skolen er en av de viktigste aktørene for å forebygge og følge opp når barn vegrer seg for å gå på skolen. Skolen må være villig til å strekke seg langt og tilrettelegge slik at barnet får gjennomført sitt planlagte utdanningsløp.

Hognestad mener skolelederne må sikre at det finnes et godt system og en kultur for at lærerne «ser» og snakker med elevene om hvordan de har det på skolen, at de raskt fanger opp de som noen har bekymring for, og at foresatte involveres i å finne gode løsninger.

– Det er viktig med gode relasjoner mellom eleven, lærere, andre medelever og hjemmet til eleven. Skolen og lærerne vurderer i hvert enkelt tilfelle hvilken tilrettelegging som er nødvendig fra skolens side, og når det er behov for oppfølging utenfor skolen, fra hjelpeinstanser som skolehelsetjenesten eller PPT.

– Det er også tilfeller der barn og familien deres har behov for oppfølging utover dette. Her kan skoleeier bidra for å legge til rette for et godt samarbeid mellom skolene og tjenestene.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: