I forkant av intervjuet har Ingeborg Stensby (49) sendt en detaljert veibeskrivelse. Mens jeg sitter i bilen og lurer på om jeg har kommet til riktig sted, ringer Ingeborg for å bekrefte at det stemmer. Hun står på trappen utenfor det hvite, store huset, ikledd treningstøy, og smiler stort.

- Herregud, så hyggelig! Jeg føler meg skikkelig beæret, vettu, sier hun entusiastisk.

Ingeborg, som opprinnelig kommer fra en ressurssterk familie i Bærum, bor nemlig på Toten. Hun viser vei inn, beklager mye hundehår da huskyen hennes røyter så mye om dagen, og setter frem et par tøfler jeg kan bruke. Hunden står med forventningsfulle øyne i gangen og titter nysgjerrig på meg, før han legger seg på plassen sin.

- Ingen kommer på besøk til meg uten å få noe å spise på, sier Ingeborg, og setter frem en eplekake hun nettopp har bakt, sammen med en kaffekopp.

- Det er en sunnere eplekake, så den spiser jeg hver dag, fortsetter hun.

- Masken jeg gikk med i så mange år gjorde meg utbrent

Begynte å eksperimentere

Ingeborg har ikke bare hatt én stor livsendring, men to. Det holdt på å gå veldig galt, altfor tidlig.

Ingeborg begynte å røyke allerede i fjerdeklasse, og da hun startet på ungdomsskolen ble hun kjent med folk som drakk alkohol og eksperimenterte med annen rus.

- Fra jeg var liten sa moren min at jeg har ADHD. Jeg har alltid vært en rastløs, eksplosiv hoppetusse, med en trang til å utforske, krysse grenser og søke spenning.

- Har du noen gang fått en ADHD-utredning?

- Nei. Moren til en gammel venninne av meg jobbet som nevropsykolog, og hun sa at jeg burde utredes, men hun kunne ikke gjøre det da hun kjente meg. På den tiden måtte jeg ha reist helt til Bergen for å bli utredet, så det ble ikke noe av, sier hun.

Da hun fikk ny lege for noen år siden, ble hun spurt om hun ønsket å få en utredning.

- Jeg svarte at jeg klarer å kontrollere det selv. Det plager meg ikke. Jeg er egentlig litt glad jeg høyst sannsynligvis har ADHD – det er der jeg henter energien min fra. Det er noe negativt ved det også, selvfølgelig, men jeg prøver å utnytte de positive sidene ved det.

- Jeg har ofte fått høre at jeg overreagerer, eller er hysterisk

Ungdomstiden

Ingeborg forteller at veien inn i rusen startet med hasjrøyking, og så piller, før hun fikk en kjæreste som var rusmisbruker. Det ballet på seg med kokain, amfetamin og heroin.

- Jeg rusa meg masse, sier hun.

- Hvor gammel var du da?

Hun ser opp i lufta, som om hun ser etter svaret, før hun legger ansiktet i hendene.

- Mamma Mia, du spør så vanskelig! sier hun, og ler godt.

- Jeg har jo rusa bort hele ungdomstiden min. Jeg husker jeg svært lite.

Vendepunktet

Det Ingeborg vet, er at hun var i slutten av tenårene da vendepunktet kom. Hun hadde brutt med miljøet hjemme, og begynt å vanke mye i Oslo. Tidvis uten et sted å bo.

- Jeg tok en overdose, og våknet opp på Ahus med slanger over hele kroppen. Legen sa at det var like før de ringte foreldrene mine og sa at de ikke kunne redde meg. Da skjønte jeg alvoret i det.

Det tok likevel et par måneder før Ingeborg innså at hun ikke kunne fortsette å leve det livet hun levde.

- Jeg skjønte at jeg ikke kom til å bli gammel. Det hadde allerede politiet fortalt meg. At jeg ikke kom til å bli «voksen» om jeg fortsatte sånn. Derfor valgte jeg å legge meg inn på avrusning.

- Hvordan var den første tiden på avrusning?

- Det var tøft. De første månedene innbilte jeg meg at dopet fløy rundt, skikkelig hallusinasjoner. Jeg var veldig rastløs, og var høyt og lavt hele tiden. Jeg klarte ikke å roe meg.

Må du drikke i dag, mamma?

Solliakollektivet

Ingeborg forteller at avdelingen en dag fikk besøk av Solliakollektivet (heldøgnsbehandling for mennesker med rusproblemer).

- De snakket med oss om tilbudet deres, og jeg skjønte at det var min siste sjanse.

Det er nå akkurat 29 år siden Ingeborg havnet på Solliakollektivet. Der ble hun i cirka 15 måneder. De hadde tre grupper: Utegruppe, kjøkkengruppe og fjøsgruppe. Istedenfor å kalle personene som var der for pasienter, ble de kalt elever.

- Det er terapi i seg selv å jobbe. Jeg fikk virkelig smaken på det rusfrie liv.

I løpet av denne tiden var Ingeborg med på å starte MOT, og i tillegg til å jobbe i Røde kors.

- Jeg fant min plass her i livet, og skjønte at det kom til å gå bra. Jeg var så ferdig med rusen.

Syntes synd på foreldrene

- Hvordan var forholdet ditt til familien under perioden det skled ut med rus?

- Jeg synes synd på dem. De hadde det ikke lett. Det er mye de ikke vet, og det er helt greit. Men de skjønte jo at jeg rusa meg.

Ingeborg tenker tilbake til julen 1993. Hun hadde sagt til familien at det var noe hun måtte fortelle dem, første juledag. Hun sto oppreist foran dem, fortalte at hun var rusmisbruker, og at hun skulle til Solliakollektivet over nyttår.

- Hvordan var mottakelsen?

- De var veldig støttende, og selvsagt utrolig glade for at jeg valgte å få hjelp.

På samme tid valgte Ingeborg å kutte all kontakt med både daværende kjæreste og venner.

- Du kan ikke leve et rusfritt liv om du har kontakt med rusmiljøet. Det er kun et par av dem jeg har litt kontakt med i dag, som har brutt ut av det. Jeg vet ikke hvor mange av de andre som fortsatt lever i dag.

- Ingen tar lett på å kutte kontakten med foreldrene sine

Fast bestemt

Mange rusavhengige som søker hjelp, er inn og ut av avrusning. Men Ingeborg satte seg et mål, og var fast bestemt på å klare det.

- Jeg er ganske sta. Det er en av de positive sidene ved ADHD. Da jeg kom i rehabilitering bestemte jeg meg for at det skulle en ny verdenskrig til for å vippe meg av pinnen. Koste hva det koste vil.

Å teste ut ADHD-medisiner, er aldri noe Ingeborg har ønsket.

- Jeg tror jeg blir dritkjedelig om jeg skal gå på Ritalin (ADHD-medisin). Kanskje de rundt meg hadde syntes det er greit, men, sier hun med en latter, og fortsetter:

- Jeg er litt barnslig. Jeg kaller meg selv en resirkulert fjortis, for jeg har ikke hatt en vanlig ungdomstid. Jeg lever ungdomstiden på nytt nå. Jeg blir 50 år om noen måneder, men føler at jeg er 14.

«Drikker du ofte alene?», sa legen da Fanny kom inn med 3,2 i promille

Møtte den store kjærligheten

At Ingeborg havnet på Toten, har en naturlig forklaring: Hun traff den store kjærligheten, og da var det gjort. De hadde felles venner, og møttes da Ingeborg jobbet på en pub på Gjøvik.

- Jeg syntes han var så kjekk. Vi pratet mye sammen den kvelden, og da vi skulle hjem ga jeg han et kyss midt på truten. Og etter en liten stund, ble vi kjærester, sier hun med et smil.

Begge to var i hver sin MC-klubb, og på en samling valgte Ingeborg å fri til ham foran alle. Han sa ja, og de giftet seg i 2008. De har også en sønn sammen, som i dag er 18 år.

Ingeborg forteller at hun elsker livet på Toten. Folk tar det med ro, og har alltid tid til å slå av en prat. Hun kommer aldri til å bosette seg i Bærum eller Oslo igjen.

- Jeg trivdes ikke i Oslo i det hele tatt. Jeg sveiper bare gjennom når jeg besøker familien i Bærum. Jeg har ingen hyggelig relasjon til Oslo – det minner meg bare om rus.

«Ta meg for den jeg er – ikke døm meg for den jeg var»

- Har du møtt på fordommer med tanke på bakgrunnen din med rus?

Ingeborg rister litt på hodet.

- Nei. Jeg har valgt å være åpen om bakgrunnen min hele veien. «Ta meg for den jeg er – ikke døm meg for den jeg var» har vært mitt motto siden 1994.

Men det var én gang hun kjente litt på det. Hun var på arbeidsledighetskontoret, og fikk høre at dersom hun skulle forsette å få trygd, måtte hun ta urinprøver.

- Det var som å si at de ikke trodde på at jeg var rusfri. Da rabla det for meg, sier hun.

- Jeg skulle så inderlig ønske at jeg aldri hadde begynt med rus

Helseproblemer

Ved siden av jobben som butikksjef, begynte Ingeborg som resepsjonist på det lokale treningssenteret i 2013, hvor hun etter hvert også begynte å jobbe som gruppeinstruktør. Deretter tok hun utdannelse som gruppeinstruktør, og personlig trener.

- Det var ganske tøft, for jeg var den eneste overvektige blant mange unge, spreke jenter.

Nå er Ingeborg 50 prosent ufør, og resten sykemeldt, på grunn av en arbeidsulykke.

- Jeg har slitt med helsa i mange år. Jeg var storrøyker i 36 år, og slet med overvekt i 20 år. Alle leger jeg møtte, sa at jeg måtte gå ned i vekt. Og da jeg gjorde det, ble helsa bare dårligere.

Det viste seg at Ingeborg har fibromyalgi, artrose i alle ledd og Raynauds femonen. Hun har mye slitasjeskader, og problemer med ryggen.

- Jeg måtte gi meg som gruppeinstruktør. Det er en jobb som krever at du gir 200 prosent – du kan ikke komme dit og være i dårlig form. Nå trener jeg kun for meg selv, ut ifra dagsform, slik at jeg kan fungere best mulig i hverdagen. Trening er livet mitt, og den beste smertestillende tabletten jeg kan få, sier hun med et smil.

Tok grep

Til tross for at overvekten ikke var skyld i alle plagene, har den imponerende vektnedgangen gjort sitt:

- I mars 2020 veide jeg 102 kilo. Jeg var permittert fra jobb, og hadde ikke noe å gjøre. Jeg skjønte at jeg ikke kunne sitte hjemme og se sånn ut.

Etter et sveip på nett kom hun over «Strongbody», som hun valgte å gi en sjansen. Hun fikk utdelt en egen coach, hvor de sammen planla en kostholdsplan og en treningsplan.

Ingeborg tar frem noen mobilen, og viser frem bilder fra denne tiden. På bildet får man se en ganske mye større utgave av henne.

- Jeg trente styrke hjemme tre dager i uken, og spiste maten jeg fikk beskjed om å spise. Det var helt vanlig mat. Jeg kan spise kake hver dag, sier hun, og tar en bit av den nybakte eplekaka.

- Men jeg lå hele tiden i kaloriunderskudd. Og da begynte kiloene å prelle av.

Fra mars til desember 2020, hadde Ingeborg gått ned 18 kilo. Før livsstilsendringen, hadde hun høyt blodtrykk, høyt kolesterol, og veldig høy hvilepuls. Hun gikk på seks forskjellige tabletter for livsstilssykdommer.

- Legen sa til meg at man ofte kan regulere ned blodtrykks- og hjertemedisiner, men at det er sjelden man slutter helt. Nå er det halvannet år siden jeg sluttet med alle medisinene. Jeg bruker ingenting lenger. Og hvilepulsen min som før var på 95, er nede i 50. Det er veldig kult, sier hun stolt.

- Hvorfor sitter jeg her og spiser potetgull - igjen?

En tur til treningssenteret

Etter kaffe og eplekake går ferden videre til treningssenteret Ingeborg trener på. Det er så å si hennes andre hjem. Og det ligner ikke på et vanlig SATS-senter – det ser egentlig ut som et kjempestort hjemmegym, med alt man trenger av apparater og utstyr.

Regler som at det ikke er lov å trene i sports-bh og lignende, hører ikke hjemme her. Midt på gulvet står det en muskuløs jente i bikini og poserer selvsikkert foran et speil. Hun skal stille i bikini fitness, forklarer Ingeborg.

Ingeborg gir meg en liten omvisning, før hun setter i gang med treningsøkten. Foran meg ser jeg en målrettet og fokusert person. Jojo-slankeren hun en gang var, har forsvunnet.

- Jeg har slitt med overspisingslidelse. Før pleide jeg å spise vekk vanskelige følelser. Men nå følger jeg en vedlikeholdsplan, og vekten har vært stabil i to år.

Samboerbaret gikk ned 80 kilo: - Overveldet over at små grep gir så store resultater

- Jeg leker ikke syk

Noe hun synes er litt leit, er når folk spør hvorfor hun trener, når hun er sykemeldt.

- Folk kommenterer gjerne at jeg ikke ser syk ut. Jeg leker ikke syk. Jeg leker frisk. Og hadde jeg ikke trent, ville jeg vært sengeliggende. Trening gjør underverker både mentalt og fysisk.

Ingeborg forteller at hun tar én dag av gangen, og trener så mye kroppen tillater. Hun ønsker å bli sterkere og bygge mer muskler.

- Målet mitt er å være bygdas sprekeste 80-åring, sier hun smilende.