OVERLEVDE UTØYA-ANGREPET: Rakel Birkeli var 16 år da hun deltok på AUFs sommerleir i 2011. FOTO: Vilda Bomben Film AB
OVERLEVDE UTØYA-ANGREPET: Rakel Birkeli var 16 år da hun deltok på AUFs sommerleir i 2011. FOTO: Vilda Bomben Film AB
Utøya-film:

- For mange berørte har det vært belastende, og for flere har det fungert som en kraftig traumepåminner

Rakel var på Utøya for syv år siden. Nå deltar hun i dokumentarfilmen som rekonstruerer hendelsen.

Det er bare gått syv år siden terrorangrepene på regjeringskvartalet og Utøya, og bare i år har det kommet tre filmer som omhandler de grusomme hendelsene. I mars kom filmregissør Erik Poppes spillefilm «Utøya: 22. juli», i begynnelsen av oktober slapp strømmetjenesten Netflix spillefilmen «22. July» og i slutten av oktober hadde dokumentarfilmen «Rekonstruksjon Utøya» premiere.

Meningene er delte om hvorvidt det er for tidlig å lage filmer om en så betent hendelse, som mange - og da spesielt de som overlevde terrorangrepene og deres pårørende - den dag i dag har friskt i minne.

Finnmarkingen Rakel Birkeli var 16 år da hun deltok på AUFs sommerleir i 2011. Hun har deltatt i «Rekonstruksjon Utøya», og delt sine opplevelser og erfaringer foran kamera.

- Føler du at det er for tidlig å lage spillefilmer om det som skjedde?

- Min mening om dette er flersidig. Det er ingen tvil om at for mange berørte har dette vært belastende, og for flere har det fungert som en kraftig traumepåminner. Både for de som har valgt å se filmene, og de som ikke har gjort det; det har nesten vært umulig å unngå i hverdagen, sier Rakel til KK.

REKONSTRUKSJON: - Selv om ikke dette var første gang jeg fortalte historien, ble det annerledes og spesielt fordi jeg opplevde at ungdommene var så veldig interessert i det jeg fortalte, sier Rakel Birkeli til KK. FOTO: Vilda Bomben Film AB
REKONSTRUKSJON: - Selv om ikke dette var første gang jeg fortalte historien, ble det annerledes og spesielt fordi jeg opplevde at ungdommene var så veldig interessert i det jeg fortalte, sier Rakel Birkeli til KK. FOTO: Vilda Bomben Film AB Vis mer

LES OGSÅ: Lara mistet storesøsteren Bano på Utøya - Sorgen ble så voldsom at hun og familien nesten mistet hverandre

- Uheldig om berørte har følt seg presset til å se noe de kanskje ikke var klar til å se

I forkant av Eirik Poppes film fikk hun høre av mange at de følte seg nødt til å se filmen fordi det ville være ubehagelig å potensielt stå i en situasjon hvor andre snakket om hendelsen, uten å selv vite.

- Dette kan kanskje ha bidratt til mindre grad av kontroll, noe jeg tenker kan være negativt. Jeg tenker det er uheldig om berørte har følt seg presset til å se noe de kanskje ikke var klar til å se. Ettersom disse filmene i år er blitt et faktum, tenker jeg at Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli har gjort et viktig arbeid med å arrangere forhåndsvisninger i forkant av alle filmene med helsepersonell til stede. Dette har vært et tilbud til de berørte som har sikret muligheten til å se filmene i en litt tryggere ramme, sammen med andre berørte, sier Rakel.

Hun registrerer samtidig at filmene har igangsatt mye debatt og fokus på hendelsene, og da spesielt det som skjedde på Utøya. Hun håper det kan bidra til noe positivt, og kanskje til og med kan være bearbeidende for de berørte, og i samfunnet generelt.

- Jeg håper filmene kan bidra til økt forståelse for hva som skjedde og økt kunnskap om demokrati, den farlige radikaliseringen og høyreekstremisme. Enn så lenge er ikke 22. juli-hendelsene en del av det norske skolepensum, samtidig vet vi at det vokser opp barn som ikke har minner om, eller forståelse av, hva som skjedde den dagen. Gjennom debatt og samtaler håper jeg at flere i samfunnet vil forstå og kunne snakke om temaet på en måte som bidrar til positiv vekst. Jeg synes det er fint å høre at filmen «Rekonstruksjon Utøya» kanskje skal brukes i skole og læringssammenheng, sier hun til KK.

STERK OPPLEVELSE: - Å først fortelle alle hva som skjedde og så se det utspilt foran meg var tøft, men også godt på en måte, sier Jenny Andersen til KK om deltakelsen i dokumentarfilmen «Rekonstruksjon Utøya». FOTO: Vilda Bomben Film AB
STERK OPPLEVELSE: - Å først fortelle alle hva som skjedde og så se det utspilt foran meg var tøft, men også godt på en måte, sier Jenny Andersen til KK om deltakelsen i dokumentarfilmen «Rekonstruksjon Utøya». FOTO: Vilda Bomben Film AB Vis mer

Jenny Andersen (26) fra Trondheim er også en av de overlevende som har deltatt i dokumentarprosjektet «Rekonstruksjon Utøya». Hun sier til KK at hun mest sannsynlig aldri kommer til å se fiksjonsfilmene som er laget om hendelsen, fordi at det kommer til å bli for tøft for henne.

- Jeg tenker at det må være en grunn til at alle disse tre filmene kom samtidig, kanskje de tenker at tiden er inne for det? Jeg vet ikke. Men jeg skjønner at mange synes det er slitsomt. Jeg har ikke sett de to fiksjonsfilmene, og kommer nok ikke til å gjøre det heller. Jeg tror bare det kommer til å gjøre ting vanskelig for meg, og jeg får jo ikke noe ut av å se de filmene, sier hun ærlig til KK.

Hun mener at filmregissør Erik Poppes versjon kan være bra for dem som ikke var der, slik at man kan få en større forståelse av hva som skjedde, og påpeker viktigheten av å fremdeles snakke om Utøya.

- Men i min hjerne er all fiksjonsfilm til syvende og sist underholdning, og akkurat det synes jeg er litt vanskelig å akseptere. Men uansett hva man måtte mene om disse filmene, får de i hvert fall folk til å huske - og prate - om det som skjedde, og ikke minst hvorfor det skjedde. De holdningene som lå bak finnes fortsatt, kanskje til og med i større grad, og de kan ikke ties i hjel. Vi må snakke om det, og jobbe mot de ideene, hvis vi vil forhindre at noe liknende skjer igjen, sier Jenny videre.

LES OGSÅ: Sønnen til Trine kom aldri hjem fra Utøya: - Jeg håpet i det lengste at han hadde overlevd

- Jeg gruet meg veldig til å åpne minnene

22. juli 2011 var Jenny sammen med kjæresten Tommy på AUFs sommerleir på Utøya. I dokumentarfilmen rekonstruerer hun de traumatiske opplevelsene fra sommerdagen.

Konseptet til den svenske filmregissøren Carl Javér, som står bak dokumentaren, er at de overlevende selv skal få rekonstruere sine opplevelser. De får i oppgave å veilede 12 andre ungdommer på et tomt scenegulv. Det eneste de får bruke er hverandre, enkelte smårekvisitter og deltakernes historier.

- Jeg sleit med å komme i gang med min rekonstruksjon fordi jeg gruet meg veldig til å åpne minnene og gå inn i dem igjen. At de andre var der og ville høre og ville forstå, var bare positivt. Vi fikk et fint bånd i løpet av de to ukene på FilmCamp, og jeg tror det var veldig viktig for hele prosessen. Det var veldig sterkt å fortelle på denne måten. Å først fortelle alle hva som skjedde, og så se det bli utspilt foran meg var tøft, men også godt på en måte. Jeg fikk se mine egne minner «fra utsiden» og jeg hadde kontroll over situasjonen.

GRUPPEKLEM: Rakel og Jenny sier til KK at det ble en sterk og positiv opplevelse å dele erfaringene sine med de 12 andre ungdommene som var en del av dokumentarprosjektet. FOTO: Vilda Bomben Film AB
GRUPPEKLEM: Rakel og Jenny sier til KK at det ble en sterk og positiv opplevelse å dele erfaringene sine med de 12 andre ungdommene som var en del av dokumentarprosjektet. FOTO: Vilda Bomben Film AB Vis mer

Dokumentaren ble spilt inn i et filmstudio i Nord-Norge, og foregikk over en periode på 14 dager. Med i prosessen var også en psykolog.

- Det var godt å vite at det var en psykolog til stede hele tiden. Jeg traff han før vi dro på FilmCamp og pratet litt sammen da, det var fint. Det var betryggende at det var en profesjonell til stede om det skulle bli behov for det, det var også med på å skape trygge rammer, noe som føltes viktig, sier Jenny til KK.

Hun roser også de andre ungdommene for måten de håndterte situasjonen på.

- De medvirkende var modige og turde å leve seg ordentlig inn i situasjonene. Det har hjulpet meg mye å være med på dette. Jeg fant en styrke i løpet av de to ukene på Filmcamp, og det hele har hjulpet meg, det satte i gang en ny bearbeidingsprosess. Jeg er sterkere nå enn før vi var på Filmcamp, erkjenner Jenny.

Det var våren 2015 at Jenny så at noen hadde lagt ut en melding på støttegruppens facebookside om at de skulle lage en film om Utøya, og at de ville komme i kontakt med overlevende. Til å begynne med var hun litt skeptisk, og likte ikke tanken på at det skulle komme en film om hendelsen. Men etter at hun hadde møtt dokumentarskaperne Carl Javér og Fredrik Lange forsto hun raskt at de hadde gode intensjoner med dokumentarfilmen.

- Jeg tenkte vel egentlig ganske fort at dette var noe som føltes både riktig og viktig. Jeg tror jeg overrasket meg selv litt fordi jeg faktisk endelig var klar til å gå inn i det og prøve å bearbeide det ordentlig. Før hadde jeg ikke pratet så mye om min opplevelse, følelser og reaksjoner rundt Utøya. Jeg hadde fortalt hva som skjedde der noen ganger, men ikke gått ordentlig inn i det, sånn som jeg forstod at jeg måtte om jeg ble med på dette, sier Jenny til KK.

LES OGSÅ: Andrea (20) spiller den krevende hovedrollen i Erik Poppes Utøya-film

- Tittelen på filmen virket skremmende

Da Rakel fikk forespørsel om å delta i dokumentarfilmen var hun i utgangspunktet skeptisk.

- Dette av flere grunner; tittelen på filmen virket skremmende da jeg så for meg at det å rekonstruere hele hendelsen på en slik måte kom til å bli både grotesk og uverdig. Jeg var også usikker på mottakelsen av en slik film, og om jeg ville bruke tid og energi på dette. Etter noen runder med meg selv sa jeg likevel ja til å møte regissør Carl Javér. Møtet ble langt mer positivt enn jeg hadde sett for meg, og jeg ble nysgjerrig. Likevel var metodikken vanskelig for meg å forstå ved første møte, men jeg sa ja til å bli med da jeg fikk inntrykk av at dette kanskje kunne brukes til noe mer, sier Rakel til KK.

Også Rakel trekker frem at det å jobbe sammen med andre ungdommer har hjulpet henne med å bearbeide opplevelsene og erfaringene på en ny måte.

- Utleveringen av meg selv og min historie var ganske spesiell. Selv om ikke dette var første gang jeg fortalte, ble det annerledes og spesielt fordi jeg opplevde at ungdommene var så interesserte. De lyttet, stilte spørsmål og lot seg rive med i historien på en helt annen måte enn jeg har opplevd tidligere. De turte å gå inn i historien og kjenne på følelsene som dukket opp hos dem.

SAMARBEIDSPROSJEKT: - Effekten av en slik bearbeiding ble først synlig for meg en god stund etterpå. Jeg hadde behov for avstand før jeg kunne føle meg styrket, sier Rakel til KK. FOTO: Vilda Bomben Film AB
SAMARBEIDSPROSJEKT: - Effekten av en slik bearbeiding ble først synlig for meg en god stund etterpå. Jeg hadde behov for avstand før jeg kunne føle meg styrket, sier Rakel til KK. FOTO: Vilda Bomben Film AB Vis mer

Dette satte i gang flere prosesser i Rakel fordi ungdommenes respons hjalp henne å se at de gjorde noe viktig.

- Jeg følte at historien min var viktig, ikke bare for meg, men også for andre. Det hjalp meg å mykne et skall jeg ikke visste eksisterte. Underveis følte jeg økt grad av kontroll, samtidig som innestengte følelser, som ikke hadde vært tilgjengelig tidligere, lot seg vise. Effekten av bearbeidingen ble først synlig for meg en god stund etterpå. Jeg hadde behov for avstand før jeg kunne føle meg styrket. Jeg føler meg heldig, og har lært utrolig mye.

At det på dokumentarprosjektet hele veien har vært med en psykolog er noe Rakel har sett på som en stor trygghet.

- Jeg føler meg ivaretatt på en god måte, og hadde antakelig ikke deltatt om det ikke hadde vært for han. Med en psykolog inne i bildet virket prosjektet mer trygt, troverdig og ordentlig. Selv om jeg i utgangspunktet følte meg trygg på min historie og følelsene rundt dette, følte jeg meg også på noe ukjent grunn. Det var umulig å se for seg hvordan det nøyaktig ville bli. Psykologen tilførte prosjektet en stor trygghet, sier Rakel.

«Rekonstruksjon Utøya» har norgespremiere fredag 19. oktober. Se trailer under:

LES OGSÅ: For Monica blir livet aldri det samme: - Jeg måtte innse at han var drept. Alt som var mitt liv forsvant

Til forsiden