<strong>ALVDAL-SAKEN:</strong> – Jeg fikk troen på et bra liv, jeg kom meg i arbeid, og jeg tør være den jeg er, sier Eline. FOTO: Geir Dokken
ALVDAL-SAKEN: – Jeg fikk troen på et bra liv, jeg kom meg i arbeid, og jeg tør være den jeg er, sier Eline. FOTO: Geir Dokken Vis mer

Alvdal-saken:

- For meg finnes ikke mamma lenger

I åtte år levde hun med overgrep og mishandling fra stefar og mor – den såkalte Alvdal-moren. Men Eline reiste seg – igjen og igjen.

Publisert

- Når jeg ser tilbake på barndommen min, tenker jeg ofte: Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt en mor. Den ene klippen mange har å støtte seg til gjennom livet.

Eline sier det rolig. Nøkternt, men bestemt. Dette har hun tenkte mye på, og hun er forsonet med fortiden. Hun er et av ofrene i en av Norges verste overgrepssaker, hvor hennes egen mor er dømt. Eline vet at de dømte kommer ut en dag, men hun håper at hun aldri møter dem igjen. På gode dager er livet godt. Og de vonde dagene har hun funnet en måte å mestre. Hun vet jo at de går over.

Jeg er ikke fortiden min. Det er ikke den som skal definere hvem jeg er nå. Jeg tror man kan oppleve vonde og vanskelige ting uten at livet må bli vondt og vanskelig for alltid.

Man kan endre livet sitt. Det finnes håp

Ute skinner en sped vårsol. Vi møter henne hos venner utenfor Oslo. «Eline», som ikke vil stå fram med eget navn og bosted, har lenge tenkt på om hun skal gi dette intervjuet. Om det kan skade henne eller datteren. Men hva har hun egentlig å skamme seg over? At moren var den såkalte Alvdal-moren? At hun ble dømt til 14 års forvaring for grovt misbruk av Eline og søsknene, er jo ikke Elines feil. Ikke hennes skam.

Eline har dessuten et budskap hun vil ut med. Det handler om at man kan endre livet sitt. Det finnes håp – for alle.

– Man hører ofte at barndom og fortid former oss som voksne, men der vil jeg si at det ikke alltid stemmer. Vi lærer oss hvilke erfaringer vi tar med oss videre i livet, og vi velger våre egne verdier …

Det siste året har Eline brukt til å finne nye veier i livet. Et langt samliv tok slutt, hjelpeapparatet skrev henne ut på eget initiativ. Plutselig sto hun helt alene og tenkte: Da får jeg klare meg på egen hånd. Hun begynte å besøke venner hun ikke hadde sett på mange år, tok opp hobbyer hun hadde skjøvet til siden, som litteratur, skriving og reising.

– Jeg var nylig på besøk hos en av fostermødrene mine, Magnhild, og hun sa: Du trenger ikke å skamme deg over noe, du, du trenger ikke å gjemme deg bort, du som er så flott ei jente. Eline smiler.

– Det varmet da hun sa det, og hun sier ofte at hun er stolt over alt jeg har mestret på veien. Fra jeg var 12 år, bodde jeg i fosterhjem eller ungdomshjem. Magnhild var siste stopp, en fantastisk dame som har stått der for meg helt siden tenårene. Hun har vært mer mor for meg enn min egen. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har den siste fosterfamilien min i nærheten.

- Mange har spurt meg hvordan jeg har klart meg tross det helvetet jeg har vært gjennom

Alvdal-saken og Gjerdrum-saken

  • Eline ble misbrukt og mishandlet av sin mor og stefar fra 1990 til 1998, i denne perioden bodde familien på Gjerdrum.
  • Senere ble Elines to småsøsken grovt misbrukt i Alvdal av moren og flere andre pedofile voksne.
  • Mor ble dømt til 14 års forvaring for forbrytelsene i Alvdal og Gjerdrum.
  • Både Eline og alle hennes tre søsken fikk erstatning fordi det offentlige hjelpeapparatet, som skole, barnehage og barnevern, ikke tok bekymringsmeldinger på alvor og hørte på barnas egne bønner om hjelp.

5. april 2013: Det er to år siden dommen falt i den mye omtalte Alvdal-saken. Saken om skrekkens hus i Alvdal, der Elines to småsøsken ble misbrukt på det groveste av moren og et nettverk av pedofile. Dette pågikk mens Eline bodde i Oslo på ungdomshjem og ruset seg for å glemme bekymringen for småsøsknene og hva hun selv hadde opplevd. Fra ungdomshjemmet sendte hun flere bekymringsmeldinger til barnevernet i Alvdal om misbruket som trolig foregikk i huset i Alvdal. Men hun ble ikke hørt.

Men nå, i 2013, er hun endelig blitt trodd. Hun har fått erstatning fra oppvekstkommunen Gjerdrum, fordi de aldri så den lille jenta eller hørte på henne da hun ba om hjelp. Ordføreren har bedt om unnskyldning. Og nå skal det falle dom i den såkalte Gjerdrum-saken, som er straffesaken som omhandler misbruket av Eline da hun bodde på Gjerdrum.

Eline er frynsete og langt nede. For på samme dag som moren blir dømt skyldig for andre gang i tingretten, står Eline overfor sitt livs tyngste nederlag. Hun har av fylkesnemnda fått vite at datteren, sjuåringen som hun har gjort sitt beste for å ta seg av, skal flyttes til fosterhjem.

Å få datteren min er det beste som har hendt meg. Hun er meningen med livet for meg. Jeg la meg inn på avrusning da jeg fant ut at jeg var gravid med henne. Endelig skulle jeg få min egen familie. Jeg var knust da hun flyttet. I dag har vi et veldig godt forhold, og jeg lever for helgene med henne.

– Jeg skulle ønske jeg kunne ha datteren min hos meg, men det viktigste er at hun blir trygg, selvsikker og får en god framtid. Og jeg vet at hun har det bra der hun bor, legger hun til.

– Jeg tror man kan oppleve vonde og vanskelige ting uten at livet må bli vondt og vanskelig for alltid, sier Eline. FOTO: Geir Dokken
– Jeg tror man kan oppleve vonde og vanskelige ting uten at livet må bli vondt og vanskelig for alltid, sier Eline. FOTO: Geir Dokken Vis mer

– Seks år er gått. Hva har holdt deg oppe?

Eline tenker seg godt om, smiler litt forsiktig.

– Jeg har nå hatt det rimelig mørkt mange ganger. Tenkt at nå er det ingen vits lenger. Men så får man prøve noe nytt, en dag av gangen. Av og til trenger jeg en pause fra alt. Da kan jeg isolere meg fra andre og ha litt pusterom, men jeg tror det hjelper å være åpen og ærlig uten nødvendigvis å fortelle alt til alle.

– Hva kunne ha hjulpet deg som ungdom?

– At noen hadde hørt på meg.

I barndommen fikk Eline, etter press fra mor, diagnosen Aspergers syndrom. I 2013 ble diagnosen fjernet, og hun scoret ingenting på målinger av angst og depresjon. De problemene hun slet med, var reaktiv tilknytningsforstyrrelse og PTS (posttraumatisk stress), som et direkte resultat av barndommens traumer. Likevel har hun kjent på angst nå og da.

– Jeg har opplevd at når man går til legen og sier at livet er vanskelig, får man antidepressiva. Alle snakker om å oppsøke hjelp, men det er ikke så lett å få hjelp, hvem skal man gå til? Psykologer blir gjerne skiftet ut når man endelig har fått tillit til en, de bytter jo jobb, de også.

– Hvordan lever du med fortiden din nå?

– Hvis jeg bare graver i den, kommer jeg ikke videre. Mange har spurt meg hvordan det kan ha seg at jeg klarer meg tross det helvetet jeg har vært gjennom. Jeg vet ikke om jeg har noe godt svar på det, men jeg er nå sta og egen, da. Man vinner ingenting på å legge seg ned. Man må bare ta tak i livet og prøve så godt man kan. Det er så mye å leve for. Form framtiden slik du vil, ha troen på deg selv. Eline ler litt.

– Jeg mener nok at jeg kan klare mer enn mange tror.

– Allerede på barneskolen prøvde jeg å si fra

Eline, som i ungdomstida ikke kunne vente med å komme seg til Oslo, vendte nesa oppover til naturen og fjellene igjen etter rettssakene, og litt etter litt oppdaget hun naturens kraft.

– Jeg bruker naturen som medisin mot tungsinn. Som barn var jeg veldig mye ute og fikk ut følelser på den måten, og det har jeg funnet litt tilbake til. Jeg er fortsatt veldig mye ute, sier Eline og vender blikket mot vinduet der sola møter skaresnø og trærne står nakne mot den pastellblå himmelen.

Når Eline kjenner at hun trenger fred, at hun er tom og sliten, pakker hun en sekk og begynner å gå. Hun bor nær fjell og fjellvidder og kan gå rett hjemmefra. Da går hun gjerne i mange timer uten stans og lar tankene leve sitt eget liv. Etter hvert som timene går, kjenner hun at noe løsner.

– Jeg blir roligere, alt føles lettere. I sommer overnattet jeg også ute. Det gir meg en veldig mestringsfølelse å være ute i naturen.

Da Eline var liten, var det få eller kanskje ingen som løftet henne fram. Hun lærte seg tidlig å flykte fra hverdagen. Når alt var farlig og skummelt i huset på Gjerdrum, søkte Eline ut. I timevis kunne hun leke og drømme seg bort til et annet sted enn de flate jordene mellom husene. Eller sitte på rommet og male og lese.

– Jeg har alltid lest mye og drømt meg bort. Sånn var jeg også som liten. Jeg elsker å lese og drømme meg bort. Det har vært min redning hele livet.

Allerede som barn var det noe i Eline som sa henne at hun fortjente bedre. Hun protesterte mot misbruket og mishandlingen hjemme, og på skolen søkte hun trygge voksne som hun prøvde å snakke med om hva som foregikk hjemme. Men ingen kunne tro at hennes mamma som var så tilsynelatende normal og ressurssterk, kunne misbruke eller mishandle sine egne barn.

– Hvorfor ble du ikke trodd, tror du?

– Allerede på barneskolen prøvde jeg å si fra, jeg var både utagerende og tillitssøkende, men ingen trodde at det jeg fortalte, var mulig. Mamma var jo venn med ansatte i skolen, og folk tror det beste om folk de ser i hverdagen. Men vi må ikke være så naive. Vi må tørre ta tak i ting.

– Klarer du å stole på folk i dag?

– Det tar litt tid, og kommer litt an på hvordan de nærmer seg meg og hva de sier. Som barn måtte jeg alltid være observant på hvilken tilstand min mor var i. Dette preger meg i dag, jeg tar inn andre menneskers sinnstilstand veldig lett.

Eline jobber i servicenæringen, og det innebærer både kolleger tett på og kunder som må møtes med smil og vennlighet.

– Å være i arbeid er viktig for meg. Det kan være utrolig krevende å forholde seg til andre mennesker, men jeg har også veldig godt av det. Selv om man kan møte på utfordringer i arbeidslivet, som triggere og angst. Og det kan komme som lyn fra klar himmel. Da kan det være utfordrende både for den ansatte og arbeidskollegene, for hvordan skal man håndtere det? Det er mange som ikke er vant til en slik situasjon, og man kan bli misforstått, men om jeg sier fra at nå får jeg angst, kan det løses ved at jeg får litt pusterom og får roet meg ned igjen. Jeg har brukt mange år på å håndtere angst, og det er sjelden jeg får angst i dag. Det er viktig å tenke på at det er ikke noe som er farlig.

– Er du litt folkesky?

Eline ler og nikker.

– Ja, av og til. Alle kjenner alle der jeg bor. Jeg er ofte på kafé og møter venner. Men jeg er ikke den som reiser mest på fest og kan oppleves som litt tilbaketrukken.

<strong>– Jeg føler av og til at jeg kunne gått rundt med en plakat i panna som sier:</strong> Jeg er Alvdal-jenta. At alle har en mening om meg før de møter meg. FOTO: Geir Dokken
– Jeg føler av og til at jeg kunne gått rundt med en plakat i panna som sier: Jeg er Alvdal-jenta. At alle har en mening om meg før de møter meg. FOTO: Geir Dokken Vis mer

- Det som er skjedd, kan aldri tilgis

Et løvetannbarn med styrke og indre ressurser, slik karakteriserte Elines bistandsadvokat henne sist gang KK skrev om henne. En jente som imponerte og søkte kunnskap og vekst da hun endelig fikk rammer for det, sa en stolt fostermor. Intervjuet den gang ble gitt i forbindelse med de to bøkene om henne som hadde kommet ut da.

Jeg er nok redd for å bli dømt, for at folk skal tenke: «Ja, der er ho Alvdal-jenta.» Jeg er aldri blitt møtt med fordømmelse av venner eller folk som kjenner meg, men likevel har jeg denne frykten.

Eline tenker seg godt om før hun fortsetter:

– Jeg føler av og til at jeg kunne gått rundt med en plakat i panna som sier: Jeg er Alvdal-jenta. At alle har en mening om meg før de møter meg, at de tror at det må være noe galt med meg. Jeg blir ofte oppfattet som vanskelig å komme inn på, men jeg er først og fremst en rolig person som lytter og analyserer. Nå har jeg behov for å fortelle min historie, ikke minst for å understreke at jeg er mer enn en merkelapp.

Hun er blitt 33 år, datteren er tenåring. Etter mye prøving og feiling i hjelpeapparatet står Eline nå uten hjelp. Hjelpen ble avsluttet etter eget ønske.

– Det er mye snakk om psykisk helse nå, men det er veldig vanskelig å få hjelp. Etter rettssakene var det eneste tilbudet jeg fikk et lass med tabletter. Nå ville psykologene ha meg inn i gruppeterapi, men jeg ville ikke sitte i en stor gruppe og fortelle min historie. Jeg følte ikke noe behov for å fortelle min historie på nytt og på nytt.

– Og jeg trives alene, jeg blir ikke ensom. Av og til drar jeg til Finnskogen og kjører hundeslede, og til sommeren vil jeg prøve paragliding. Jeg må bokstavelig talt bare hoppe i det. Det er viktig for meg å ta steget ut av komfortsonen.

Eline har lagt merke til at det snakkes mye om raushet nå. At vi skal bry oss mer, passe på at ingen blir sittende alene.

– Men hvordan skal vi komme dit? Jo, vi må jo lytte, da. Starte der. Men hvis noen ligger hjemme og er deprimerte, er det ikke bare å komme på døra og forlange at de åpner, men man kan sende en melding og spørre om man skal drikke en kopp kaffe sammen. I hverdagen skader det ingen at du sier hei til dem. Et smil kan faktisk gjøre andres dag bedre. Det trenger ikke å være så vanskelig.

Hun vet at hun har hatt en mye tøffere start på livet enn de aller fleste. At den lille jenta som ble sperret inn på rommet sitt, misbrukt, mishandlet og fortalt at hun var verdiløs, hadde fortjent så mye bedre. Hun kunne vært rasende på alle som ikke trodde på henne, barnevernet som ikke tok bekymringsmeldingene på alvor. Hun kunne valgt bitterheten og mørket. Men Eline vil leve et liv med innhold og mening. Hun vil være der for datteren. Hun vil kjenne vinden mot ansiktet når hundesleden drar henne framover i vinterlandskapet. Hun vil gå gjennom norsk natur og kjenne at problemene blir mindre og mindre for hvert steg hun legger bak seg. Hun vil kjenne lukten av hundepels, trøste en venn, og kanskje den største drømmen: hjelpe andre. Møte nye mennesker og ta imot det som kommer på veien.

– For å være 100 prosent ærlig, så er jeg uendelig skuffet over både mamma og hjelpeapparatet. Det som er skjedd, kan aldri tilgis. At noen kan gå så langt for å ødelegge et annet menneske, er utilgivelig, og det spesielt fordi det er snakk om eget barn. Hun frarøvet meg barndommen min, men jeg trenger aldri å forholde meg mer til henne noensinne. For meg finnes hun ikke.

- Min mor prøvde å ødelegge livet mitt, men jeg reiste meg igjen

Da Eline fikk erstatning fra Gjerdrum kommune, var det fastslått at hjelpeapparatet hadde sviktet totalt, det samme skjedde i Alvdal.

– At hjelpeapparatet var så totalt blinde, er også vanskelig å fatte. Jeg håper at alle hjelpeinstanser for barn og ungdom er mer på nå i 2020 enn på 1990-tallet. At de tør å se, tør å prate, tør å handle. Min mor prøvde å ødelegge livet mitt, men jeg reiste meg igjen. Jeg bygde meg opp igjen, jeg fikk troen på et bra liv, jeg kom meg i arbeid og jeg tør å være den jeg er.

Eline synes ikke synd på seg selv. Hun karakteriserer seg selv som heldig – tross alt.

– Jeg har mange fantastiske mennesker rundt meg. Men ingen andre kan leve for deg. Selv om du har familie og den biten der på plass, er du selv ansvarlig for livet ditt. Det er både litt skummelt og ganske så befriende å tenke på.

– Hva er framtidsdrømmen din?

– Jeg vil ta en utdannelse som vernepleier eller sosionom og jobbe med ungdom og rus, bruke de erfaringene jeg har. Kanskje kan jeg bo på Finnskogen med hunder? Finne den store kjærligheten og slå meg til ro. Hvem vet – kanskje jeg kjøper meg et minihus og lever i pakt med naturen.

KK har vært i kontakt med Bufdir, som er nasjonalt ansvarlig for barnevernets føringer, og Barne- og familiedepartementet for å få vite om rutinene i barnevernet er bedre i dag. De har ikke svart på våre henvendelser. Alvdal har ikke lenger eget barnevernskontor, men inngår i Barneverntjenesten i Nord-Østerdal som dekker fem kommuner. De har ikke besvart vår henvendelse.

Alle må ta lærdom

Dette skriver Barnevern- tjenesten i Gjerdrum i en e-post til KK på spørsmål om hva de gjør for å unngå at noe slikt skjer igjen:

– Vi mener at alle instanser som jobber med barn og unge, må ta lærdom av saker der det er forekommet svikt. Barnevern- tjenesten i Gjerdrum kommune er opptatt av forbedringsarbeid og å lære av tidligere saker. Det er fattet et vedtak i kommunen om at alle ansatte som jobber med barn og unge, skal få tilbud, enten vår eller høst, om opplæring fra barnevern- tjenesten. I denne opplæringen skal de ansatte lære om å se tegn og symptomer på omsorgssvikt og vold/ overgrep mot barn.

Offentlig ansattes meldeplikt, opplysningsplikt og avvergingsplikt er også en del av opplæringen. Vi setter av to halve dager til dette arbeidet. En kommunal handlingsplan mot vold i nære relasjoner er også politisk vedtatt. Barneverntjenesten jobber systematisk sammen med helsesykepleier i skole og barnehager med blant annet å gi barn kunnskap om hva vold og overgrep er, hva som er god omsorg og hva voksne har lov til og ikke lov til å gjøre med barn. Vi mener at det er svært viktig at barn får denne kunnskapen tidlig.

Barneverntjenesten har rutiner for hvordan bekymringsmeldinger skal håndteres og følges opp. Vi har også et internkontrollsystem for å sikre at vi etterlever rutinene våre. Vi er opptatt av habilitet i tjenesten, og dersom det skulle oppstå spørsmål om inhabilitet, meldes dette til Fylkesmannen for avklaring av habilitetsspørsmålet, etter forvaltningsloven. «

Av og til drar Eline til Finnskogen og kjører med hundeslede. FOTO: Privat
Av og til drar Eline til Finnskogen og kjører med hundeslede. FOTO: Privat Vis mer
Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer