– Det er mange som ser på gastrisk bypass som en enkel løsning og juks. Da er det viktig å få sagt at for mange – inkludert meg selv – så er det på ingen måte enkelt, men en siste utvei, sier Linn Therese Løver (32).
For tre år siden fikk hun utført en gastrisk bypass – slankeoperasjonen hvor man kobler av store deler av magesekken, slik at man rett og slett ikke skal kunne spise like mye som man har gjort før. På dette tidspunktet veide Løver over 120 kg, og livet hennes helt fra barndommen av hadde vært preget av slankekur på slankekur.
– Hver slankekur endte med smugspising. Jeg tok kanskje av meg 40 kg, men så endte jeg med å legge på meg 50 kg igjen, sier Linn.
Hun forteller at skammen over egen vekt etter hvert ble så stor at hun hadde problemer med å forholde seg til mat i offentlig rom.
– Når man er overvektig, så føler man at man blir sett ned på. At hvis noen ser deg spise en baguette, så tenker de at den bør man ikke spise. Det var så ille at jeg reiste til bensinstasjonen om natta for å kjøpe pålegg, for jeg turte ikke å handle i vanlige matbutikker.
Linn forteller at et liv hvor hun følte at hun tapte kampen mot vekta gang på gang, til slutt ble uutholdelig. Spesielt siden hun hadde fått en sønn hun gjerne ønsket å være i form til å leke med mens han vokste opp. Hun kjente at hun ikke tålte flere nederlag.
– Derfor takket jeg ja til tilbudet om en gastrisk bypass, men det i seg selv var også et nederlag – fordi jeg da ikke taklet vekta mi selv.
LES OGSÅ: Monica gikk ned 60 kilo etter slankeoperasjon
Stor egeninnsats
Jøran Hjelmesæth er professor i medisin ved Universitetet i Oslo og leder for Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset i Vestfold. Han møter i sin jobb mange som er eller har vært i samme situasjon som Linn. Han er kjent med at mange opplever det som et nederlag å skulle gjennomføre en gastrisk bypass.
– Mange føler skam, men jeg mener at det skal de absolutt ikke ha. For de dette gjelder er det en medfødt svakhet – noen er født mer sulten, eller med større anlegg for å legge på seg. Man kan nesten si at det ligger i deres natur, og derfor er det viktig at en slik operasjon ikke oppfattes som et nederlag.
Hjelmesæth er, i likhet med Linn, også klar på at en gastrisk bypass er en siste utvei for de som sliter med stor overvekt.
– Man skal ha prøvd alt annet først. Men det man ser er at de som sliter med overvekt ofte har vært best i klassen når det gjelder å gå ned i vekt. De har klart å ta av seg mange kilo på egenhånd, men utfordringen har ligget i at det har vært vanskelig å holde vekta av.
Hjelmesæth forklarer at de som har slanket seg så mye som det Linn gjorde i perioder har endt opp med å oppleve en nærmest uimotståelig sult.
I tillegg har kroppen gått inn i en form for sparebluss. I en slankeperiode vil kroppen nemlig bli redd for å få for lite næring, og dermed begynner den å spare på all energi og kalorier – noe som gjør det ennå lettere å legge på seg igjen når slankekuren er over.
– Med slike gjentatte nederlag kan en operasjon være en god løsning, sier Hjelmesæth, men han understreker samtidig at en gastrisk bypass ikke er noen varig enkeltløsning. En slik operasjon krever stor egeninnsats etterpå. Den hjelper deg til å spise mindre, gjennom økt metthet og mindre sult, men etter to-tre år vil denne effekten avta, og hvis man ikke passer på etter det kan man gå opp igjen.
LES OGSÅ: – Det var min sjanse til å få et bedre liv
Bedre mentalt
Ifølge Hjelmesæth fungerer en gastrisk bypass best som en starthjelp til å etablere nye, gode levevaner. Det blir lettere å kjenne på metthetsfølelse, og dermed kan man tilpasse kostholdet til hva man opplever kroppen trenger.
For Linn ble operasjonen nettopp denne starthjelpen. Hun skjønte at hun måtte gjøre endringer i hverdagen, og ikke belage seg på konstante slankekurer. Hun la inn en innsats for å lage nye vaner for seg selv, for å ha det bedre i egen kropp. Det innebar å bli bevisst på matvanene, spise balansert og gi kroppen det den trenger – verken mer eller mindre. Men ikke minst innebar det også å bli mer fysisk aktiv.
– Treningsvanene mine har endret seg drastisk – nå tør jeg faktisk å gå på treningsstudio, det gjorde jeg ikke da jeg var så stor. Og det å gå utenfor sin komfortsone, som dette har vært for meg, og klare å gjennomføre, det har gitt meg en stor mestringsfølelse. Og denne mestringsfølelsen er viktig for å opprettholde min psykiske helse, sier hun.
Linn forklarer at operasjonen ikke bare har ført til at hun har gått ned 53 kg, men den har også hatt store følger for hvordan hun har det mentalt. De siste tre årene har hun opplevd å få det bedre med seg selv, hun har fått bedre selvtillit, og hun har turt å prioritere seg selv først. Hun beskriver livet sitt som totalt annerledes nå, men understreker at det er både på godt og vondt.
– Man innser jo også hvor mange år man kanskje har mistet ved å gå feil, og det er vondt.
Linn sier at hun fortsatt er i en prosess, men bare det at hun kan gå på en vanlig butikk og kjøpe en sjokolade – på en mandag attpåtil – uten å bry seg om hva andre tenker om henne, sier litt om hvor mye bedre hun har det.
Innstilling er viktig
Hjelmesæth bekrefter at de fleste som gjennomgår en gastrisk bypass sier at de får et bedre liv etterpå. Dette til tross for at dette er et inngrep som kan gi komplikasjoner i form av tarmslyng, lavt blodsukker, svimmelhet, løs hud, kroniske magesmerter, og muligens beinskjørhet. Det er noe i det å få hjelp til å overkomme et hinder som har virket nærmest umulig å takle alene.
Likevel understreker Hjelmesæth igjen at en slik operasjon ikke er noen «quick fix», og for mange innebærer det også å måtte takle at man går litt opp i vekt igjen.
– Dette handler om innstilling. Å holde vekta fullstendig stabilt nede er et hårete mål. De fleste må akseptere å gå litt opp i vekt igjen, men godt over halvparten holder vekta godt i mange år.
Linn er fast bestemt på å være en av disse.
– Denne operasjonen ble det sparket bak jeg trengte. Jeg tenkte at når det har kommet til dette, så skal jeg aldri mer tilbake. Uansett om operasjonen fungerte eller ikke, for det vet jeg at den ikke alltid gjør, sier hun og legger til:
– Jeg tenkte at uansett, så skal jeg klarer å holde tritt med sønnen min når han løper rundt på lekeplassen. Jeg ville ikke være den moren som sitter og ser på fordi hun ikke orker eller klarer å være med på leken.
