SKIMAMMA: Elisabeth Klæbo er moren til verdens beste skiløper - noe som krever mye jobb også utenfor skisporet. Hennes største utfordring er likevel å vie like mye oppmerksomhet til alle tre barna, ikke bare Johannes. FOTO: Astrid Waller
SKIMAMMA: Elisabeth Klæbo er moren til verdens beste skiløper - noe som krever mye jobb også utenfor skisporet. Hennes største utfordring er likevel å vie like mye oppmerksomhet til alle tre barna, ikke bare Johannes. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Elisabeth Klæbo

- Før var det hyggelig å se skirenn, nå er det bare vondt

Da Johannes Høsflot Klæbo tapte skirenn som yngre, sendte moren ham ut i skogen. Nå er Elisabeth Klæbo (48) mamma til verdens beste skiløper.

Ikke langt unna den berømte marka i Byåsen i Trondheim stopper vi opp. Vi ser mot huset og legger merke til at det på gårdsplassen står to biler parkert - begge utstyrt med relativt romslige skibokser på taket. Det første som møter oss i det vi går inn døra er dessuten en hel stabel med ski, skistaver og skisko. Dette huset tilhører familien til skiesset Johannes Høsflot Klæbo.

Hagen er full av snø, og vi spør oss: Var det akkurat på denne adressen at skitalentet til Klæbo ble utviklet i første omgang - var det kanskje her Klæbo-klyvet først så dagens lys?

Johannes er kun 23 år gammel, men har allerede utmerket seg over hele verden med sitt eminente pågangsmot innen langrennssporten. Med roser i kinnene, en vinnerskalle av de sjeldne og med stort sett et smil om munnen er han for mange kanskje selve definisjonen på «sunn, norsk ungdom». I tillegg er han jo faktisk en av verdens beste skiløpere.

På tre sesonger vant han tre OL-gull, tre VM-gull, en VM-bronse, 27 verdenscuprenn og Tour de Ski sammenlagt. I tillegg ble han to ganger på rad verdens beste skiløper med totalseier i verdenscupen. Fra skiløperen selv krever dette alt fra 100 prosent fokus, strukturert trening, riktig mat til gitte tider og rent treningstøy, til mye reising og en betydelig mengde restitusjon. Men hva krever det egentlig å være mammaen til noen med et så kjent navn og med så gode resultater i skisporet?

SKISTJERNE: Det er sånn vi kjenner Klæbo best: Med roser i kinnene, godt fornøyd etter nok en seier. FOTO: NTB Scanpix
SKISTJERNE: Det er sånn vi kjenner Klæbo best: Med roser i kinnene, godt fornøyd etter nok en seier. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

- Vi kan i alle fall begynne med å stryke «riktig mat til gitte tider» og «rent treningstøy» fra Johannes sin liste. For å si det sånn: Han dør fra baggen på vaskerommet og kommer til ferdig middag. Vi er et støtteapparat på alle måter, sier mamma Elisabeth Klæbo (48).

Hun har nesten aldri takket ja til å stille opp til intervju, rett og slett for å holde familien så anonym som mulig. Sånn begynte Elisabeth å tenke etter hvert som oppmerksomheten rundt Johannes og resten av familien økte. De snakker mye sammen innenfor husets fire vegger - men ute blant folk er hun mer «lukket» enn tidligere.

- Det er ikke fordi jeg tror folk er ute etter oss på noen måte, jeg tror det bare er noe som faller meg naturlig. En slags forsvarsmekanisme. Da dere spurte om jeg ville stille opp på intervju, var det Johannes og Haakon som overtalte meg til å si ja.

LES OGSÅ: Tone Eva Ingebrigtsen: - Det er mange tøffe dager. Jeg kan gå i kjelleren selv av og til

Vet hva det koster

- Ok, først: Hvordan føles det egentlig i mammahjertet når du står på sidelinja under et skirenn?

Elisabeth ler og rister på hodet.

- Det er fælt. Før var det hyggelig å se skirenn, nå er det bare vondt. Spesielt sprint - det er så mye som kan skje, og selv den minste ting kan være avgjørende. Det er bedre å være tilstede i løypa, da ser jeg i alle fall ansiktsuttrykket og kroppsspråket hans bedre. Det leser jeg godt.

Hun beskriver følelsen av action i hodet og beina som tripper ustanselig. Kubjellene klirrer, det er engasjement, temperatur og en puls som dunker nærmest utenpå kroppen - hun vil så veldig at Johannes alltid skal lykkes.

- Jeg vet jo så inderlig godt hva det koster han å bli så god som han er, sier hun og fortsetter:

- Men så har han jo skjemt oss litt bort når det kommer til resultater, da. I fjor vant han alle sprinter han stilte opp på, så nedturen føles ekstra stor om han blir nummer to. Det må vi faktisk bli bedre på å si til oss selv: Vi kan ikke være skuffet på hans vegne om han ikke vinner alt.

Har vært skiløper selv

Elisabeth jobber til daglig fulltid som senterleder på Byhaven kjøpesenter i Trondheim, i tillegg til å være eiendomssjef i EC Dahls Eiendom. Hun har tre barn - Johannes, Ola (18) og Ane (16), sammen med pappa og manager til Johannes - Haakon Klæbo. I tillegg tar hele familien i et tak i den såkalte «familiebedriften». Mer om det senere.

Det spørs nemlig om skientusiasmen til både Johannes, Ola og Ane kan stamme fra mor sjøl. Elisabeth var nemlig aktiv skiløper i sine yngre dager. Som juniorløper satset hun fullt på idretten, men da hun ble eldre klarte hun ikke helt å ta steget opp - hun var heller ikke villig til å legge ned den jobben som var nødvendig for å bli «supergod», så det å legge opp som 24-åring føltes helt naturlig.

Men selv om selve satsingen utgikk, var skigleden og entusiasmen over å være utendørs fortsatt like stor på fritiden. Dette spredte seg i familien, og hun og Haakon var ute med Johannes omtrent hver eneste dag da han var barn. Johannes fikk sitt første par ski allerede som 2-åring - arvet fra kusinen, og siden den gang har han vært aktiv. «Høyt og lavt», som Elisabeth sier.

Johannes lagde skiløyper rundt huset og gikk rundt og rundt i full fart dagen lang. Han var så ivrig at de måtte fôre han ut gjennom ytterdøren fordi han aller helst ikke ville ta av seg skiene når det først var vinter. Etter hvert som at lillebror Ola vokste opp, ble også han med på moroa. Sammen bygde de skihopp og mer utfordrende bakker. De feilet, reiste seg og prøvde igjen. Søskenkjærligheten sto sterkt.

- Det med leken rundt ski tror jeg har vært essensielt for den motivasjonen Johannes har. Det hele startet som en lek og det har vært viktig for oss som foreldre, sier Elisabeth.

Støtte i søsknene

Apropos søskenkjærlighet - den roser 48-åringen varmt når hun snakker om de tre barna sine. Ifølge Elisabeth har Johannes, Ola og Ane et usedvanlig godt søskenforhold. De bruker hverandre som rettesnorer - både når det kommer til trening og i livet ellers. Når Ane er ute og trener, legger for eksempel Johannes skituren innom, ser et drag av henne og forteller hva hun kan gjøre bedre. Ola bruker igjen mye tid på Johannes med filming og redigering av Youtube-videoer - såkalte «Vlogs».

- Det vi har bidratt med her er at vi som familie har pratet mye gjennom hele oppveksten deres, noe som har gjort at alle tre har blitt flinke til å dele ting de tenker.

- Jeg håper selvfølgelig ikke at de er så ordentlige at de aldri gjør noe galt, det tror jeg ikke heller, men jeg er ganske sikker på at de er trygge på hvem de ønsker være. Der har vi vært flinke, vi har vært tett på, sier hun.

LES OGSÅ: Liva Ingebrigtsen: - Cirka et kvarter etter at jeg fødte vår andre datter, dro Henrik på trening

- Et treningstalent

Elisabeth beskriver Johannes som et over gjennomsnittlig aktivt barn, så som liten var det ikke bare ski som opptok Johannes. Han var også en ivrig fotballspiller, faktisk så ivrig at det var det han vurderte å satse på.

Gjennom hele sommerhalvåret bodde han nærmest på fotballbanen, og etterhvert som han skjønte at det var lurt å ha god kondisjon for å spille fotball, kom også treningsgleden i andre former. Helgene så omtrent slik ut: Først en lang joggetur i marka, deretter smøring av to store matpakker, fylle to 1,5 literflasker med vann, for så å være en hel dag på «løkka» for å spille fotball.

- Når var det egentlig dere som foreldre la merke til skitalentet hans?

- Johannes er ikke nødvendigvis et skitalent, han er et treningstalent som aldri virker å gi seg, i tillegg til at han alltid har hatt god kroppskontroll og dermed hatt lett for å beherske fysiske ting. Han var jo ingen barnestjerne på ski, mest fordi han var senere utviklet enn mange andre på sin alder. Men allerede som barn gjorde han noe riktig - han var tålmodig.

Siden fysikken ikke var der han skulle ønske, brukte Johannes heller mye av tiden på de «kjedelige», tekniske tingene, noe som gjorde at da han endelig ble litt større, fikk han et stort forsprang i skisporet.

Det var først da han valgte skilinja på videregående at han virkelig bestemte seg for at det var dette han ville drive med.

AKTIV: Hele Klæbo-familien er en sporty gjeng som er glad i å være mye utendørs. Elisabeth selv prøver alltid å få trent rundt fire-fem økter per uke. FOTO: Astrid Waller
AKTIV: Hele Klæbo-familien er en sporty gjeng som er glad i å være mye utendørs. Elisabeth selv prøver alltid å få trent rundt fire-fem økter per uke. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Full av aggresjon

Elisabeth tegner et bilde av Johannes da han var barn og gikk lokale skirenn arrangert av idrettslaget hjemme i Byåsen. Han møtte mye motgang på denne tiden, og kom alltid langt bak de andre som hadde rukket å bli både høyere og sterke enn ham. Hver gang han tapte et renn, gjorde de en avtale om at han kunne få løpe ut i skogen, bli der i fem minutter for å få ut all aggresjonen, for så å komme tilbake igjen og oppføre seg.

- Det er en underdrivelse å si at han hater å tape. Det gjelder fortsatt den dag i dag, men heldigvis har han blitt bedre på å takle motgang nå. Det med konkurranseinstinkt ligger for øvrig i familien. Det kan bli høy temperatur når vi spiller spill, smiler hun.

En omvending for hele familien

Det var altså først da Johannes gikk sitt første år som junior at han virkelig begynte å få resultater med ski på beina. Plutselig ble han nummer to i en sprintprolog - noe han aldri hadde gått videre til før.

- Han var jo ikke forberedt - hadde ikke med seg matpakke en gang, ler Elisabeth.

Den gangen var han 17 år, og året etter vant han nesten alt han deltok i. Med pallplassene kom også oppmerksomheten - en periode moren husker godt. Hvordan takler man å gå fra å være en helt, vanlig familie til å plutselig ha alle søkelys rettet mot seg?

- Det var klart det var uvant for hele familien å plutselig ha en verdenskjent toppidrettsutøver i hus. Som mor var det kanskje spesielt viktig for meg å fokusere på at jeg skulle vie like mye oppmerksomhet til alle barna, selv om karrieren til Johannes plutselig ble veldig altoppslukende for alle.

Hun sikter til sponsorer, pressehenvendelser, utenlandsreiser og viktige avgjørelser.

- Det er mye praktisk, men det mest utfordrende har vært å se alle barna mine og vise interesse over deres ting, og gjøre dem trygge på at de ikke er nødt til å gå i fotsporene til noen andre. Ola satser på musikken, så jeg er ofte med på konserter. Ane er selv aktiv på ski, noe jeg prøver å følge opp så godt som mulig.

De måtte også ta noen enkle grep da Johannes begynte å bli gjenkjent på gata. Selv den minste ting tok naturligvis litt lengre tid med selfies og hilserunder, så Elisabeth fant på et tidspunkt ut at det var bedre å dra på butikken selv enn å sende Johannes for å kjøpe melk.

- Dette er jo bare småting, og i alle fall i-lands-problemer. Men jeg tror nok Ola og Ane ofte kunne tenke seg å ha en litt mindre kjent bror. Rundt middagsbordet kan det også bli litt vel mye prating om ski og Johannes, men jeg prøver å minne meg selv og de andre på at det finnes andre, viktige ting i verden også, sier hun.

Et godt sted

Noe som derimot har gjort denne overgangen enklere, har vært at Johannes har klart å være seg selv hele veien, tross en total livsstilsendring og en noe «unormal» hverdag. Ifølge Elisabeth har han ikke forandret seg noe som person etter suksessen - han har heller vokst på det og blitt mer selvstendig.

- Eller, selvstendig til en viss grad i alle fall. Johannes er fortsatt et barn og den lille gutten min på alle måter. Han er veldig barnlig av seg, så helt selvgående er han ikke. Han er fortsatt hjemme og spiser flere ganger i uka, og hvis han ikke kommer hit, er vi hos ham og lager mat. Vel hjemme fra skirenn er det rett hjem til mor for å få vasket alle klærne i bagen - så han klarer seg ikke helt selv.

Men Johannes er blitt mer voksen i form av at han selv tar ansvar for en del praktiske ting nå, noe som faller naturlig inn i hans hverdag. Elisabeth uttrykker at hun i alle fall blir glad i mammahjertet sitt når hun ser at han er på et godt sted i livet hvor han trives med det han gjør.

- Dette var drømmen hans, og han visste at om han lyktes på ski, kom han til å få oppmerksomhet. Det er tross alt nasjonalidretten vår. I tillegg er det jo mye hyggelig rundt det å ha fans og bli gjenkjent også - for eksempel når små nabojenter ringer på døra og spør «e Klæbo heim?».

«Familiebedriften»

- Er det noen ganger du har tenkt at yrket som skiløper ikke er bra for sønnen din?

- Det er ikke sunt å drive toppidrett, ikke i det hele tatt. I tillegg blir vi en litt mer «unormal» familie av det, siden vi alle jobber i vår lille bedrift. Av og til kan man tenke seg at det var bedre slik det var før, da vi var mer anonyme. Jeg skulle i blant ønske at ungene mine var mindre profilerte.

LES OGSÅ: Slik blir du en mester i skiløypa

Med bedriften mener Elisabeth alt som foregår rundt Johannes som merkevare. Å drifte en Youtubekanal med over 100 000 abonnenter krever blant andre lillebror Ola som kameramann, klipper og lydmann og lillesøster Ane som oversetter. Pappa Haakon er manager, Elisabeth har ansvar for alt innen regnskap, økonomi og sponsorer, og ikke minst bestemor; hun stiller hver dag opp med havegrynsgrøt til frokost.

Og da har vi ikke nevnt morfar Kåre - av mange genierklært for jobben han gjør som Johannes' trener.

- Jeg ser det i media blir omtalt som en familiebedrift, et begrep jeg i utgangspunktet tar litt avstand fra. Det er ikke noe mer hokus pokus enn at vi hjelper hverandre der det trengs, og så lenge alle trives med det de gjør, er det en positiv greie.

FAMILIE: Hele familien Høsflot Klæbo hjelper til for å få alt til å gå rundt i Johannes' langrennsverden. Her er han avbildet sammen med trenermorfar Kåre Høsflot Klæbo. FOTO: NTB Scanpix
FAMILIE: Hele familien Høsflot Klæbo hjelper til for å få alt til å gå rundt i Johannes' langrennsverden. Her er han avbildet sammen med trenermorfar Kåre Høsflot Klæbo. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

En god lagspiller

Med en støttende gjeng rundt seg, trygge rammer og et fast forhold er det mye som ligger til rette for at Johannes skal klare seg bra i denne beinharde bransjen. Glimtet i øyet og humoren sitter løst hos Johannes, selv om det er alvor i treningsjobben. Det har muligens noe med oppdragelsen å gjøre - i denne familien har det alltid vært mye latter, humor og tøys, skal vi tro Elisabeth.

- Det at han tar med det inn i skisirkuset, er godt å se. Dessuten har han flere ganger bevist at han er et godt medmenneske.

Elisabeth trekker frem en hendelse fra VM i Lahti som gjorde henne til en stolt mor - ved siden av de gode resultatene han leverte, selvfølgelig. Johannes og Emil Iversen lå særdeles godt an til å vinne gull i lagsprint, men Emil var uheldig og ramlet like før målstreken. Da Elisabeth ringte Johannes da han nettopp hadde ankommet målområdet, måtte han legge på fordi han «hadde en kompis å ta seg av».

- Den samtalen husker jeg så godt. Det gjorde det så tydelig at han har fått med seg empati - han tok vare på noen som trengte det.

- Hvor viktig er det egentlig for deg at Johannes er en god lagspiller?

- Det skal jo sies at det først og fremst ikke er en lagidrett Johannes driver med, men samtidig så kan du ikke bli god alene i langrenn. Primærlaget hans har alltid vært morfar, og så den nærmeste familien. Det har vært det viktigste laget hans. Men det å klare ting sammen med lagkompiser og støtte hverandre i utfordrende tider, ser jeg at betyr mye for han - da er det også viktig for meg.

IDRETTSØYEBLIKK: Det idrettsøyeblikket Elisabeth husker selv var da Johannes tok OL-gull i sprint. I flere uker i forveien gruet både Johannes og resten av familien seg - presset var så enormt stort. FOTO: Astrid Waller
IDRETTSØYEBLIKK: Det idrettsøyeblikket Elisabeth husker selv var da Johannes tok OL-gull i sprint. I flere uker i forveien gruet både Johannes og resten av familien seg - presset var så enormt stort. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Trenger nei-folk

Elisabeth sier at balansen mellom å være en god mor og samtidig bistå som en solid støttespiller i idretten kan være en utfordrende kombinasjon, og noe hun helt sikkert ikke gjør bra nok i det hele tatt. Det er alltid noe man kan bli bedre på, mener hun.

- Johannes trenger nei-folk rundt seg - folk som ikke er ute etter å tjene penger på han. Jeg og Haakon er de folka. Han er jo som sagt fortsatt den lille gutten min, så jeg vil alltid gi han tilbakemeldinger hvis han gjør noe som jeg ikke mener er greit.

Dette med å være en god støttespiller er komplisert, synes Elisabeth. Så lenge ting går bra i karrieren er det ikke vanskelig å være en støtte i det hele tatt. Men når motgangen melder seg eller at det er noe annet som ikke stemmer, må man passe på at han ikke dras ned, og hjelpe til med å gi han positive tanker.

- Det kan faktisk være veldig vanskelig, men jeg har alltid sagt: Hvis du føler du forsaker ting, da skal du ikke holde på med det. Jeg sørger alltid for å stille opp slik at de enkle ting som trening, søvn, mat og vasking av treningstøy blir en så god prosess som mulig for han i treningshverdagen.

- Hvor mye klesvask er det snakk om?

- Da Johannes bodde hjemme var det en topp i skittentøyskurven om vaskemaskinen ikke hadde gått tre ganger om dagen.

- Vi skjemmer han helt sikkert bort på alle mulige måter. Kanskje har vi nærmest sydd puter under armene til alle tre barna, men jeg tenker at hvis det er sånne ting jeg kan bidra med, så er det helt supert. Jeg føler meg veldig privilegert som får være så mye med ungene mine. Selv om jeg kan bli ordentlig frustrert som mødre flest, og kjefter når det er rotete i huset og kjøkkenbenken er full, så er middag og skyss veldig enkle ting å bidra med når man ser det utenfra.

LES OGSÅ: Dette er de dyreste idrettene barna dine kan drive med

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: