ALLERS.NO: – Det vil alltid være et arr der. Jeg tenker på dem hver eneste dag. Tiden leger ikke alle sår, slik man gjerne tror. Veien mellom liv og død er kort, sier Astrid Sylvester (48).

Hun vet hva hun snakker om. For snart 12 år siden mistet fembarnsmoren to av guttene sine: ­Christopher og Robert ble bare 12 og 11 år gamle.

– De var så nære, de to. Jeg vet ikke om en av dem hadde klart å leve videre om de mistet den andre. Det at de døde sammen, er en mager trøst.

LES OGSÅ: - Livet blir hva man gjør det til

En helt vanlig dag

Maura, Nannestad, 24. november 2003. Astrid står opp og går rett i joggebuksa. Stelle seg kan hun gjøre senere. Tvillingene, Elisabeth og Philip Aksel (9), skal ta skole­bussen, mens de tre andre: ­Victoria (13), Robert (11) og Christopher (12) skal bli kjørt. Barna har all verdens tid. Ingenting haster. Christopher spiser frokostblanding, mens Astrid går ut for å skrape bilen. Når barna etter hvert er klare, insisterer ­Victoria på at hun vil sitte foran.

– Vi hadde aldri god tid, men jeg fulgte fartsgrensen, og det var fine vinterveier denne morgenen, minnes Astrid.

Barna er trøtte og sier ikke stort da de kjører av sted. Robert har akkurat fått seg kjæreste og sender meldinger til henne i bilen. «På vei til skolen nå. Gleder meg til å se deg,» står det. Astrid har lest ­meldingene i ettertid. Det var det siste Robert noen gang formidlet til et annet menneske.

– Jeg husker at jeg spurte om hva klokka var, og så skjedde det. Vi kom til en sving, veien ble glattere, og jeg mistet grepet om bilen.

LES OGSÅ: Mistet mennene i samme ulykke 

Forsto med en gang

Bilen ender opp med å krasje i et tre. Det er ingen desperate skrik, ingen panikk. Det hele skjer så fort at ingen rekker å reagere. Det er Astrid glad for i ettertid.

– Tenk om guttene hadde ­skreket og bedt om hjelp. Jeg ville blitt «hjemsøkt» av stemmene deres. Det har vært tøft nok, sier hun ærlig.

Som i en film ser Astrid for seg hva som kan skje: Bilen kan eksplodere, de må komme seg ut. Både hun og Victoria er tilsyne­latende like hele. Da Astrid snur seg for å se til guttene, får hun ikke øye på dem. Taket er blitt klemt ned og har delt bilen i to.

– Det gikk ikke an å åpne dørene, for de var slått inn, så vi krabbet ut gjennom frontruten, som var knust.

Først når de er ute, ser hun at guttene sitter livløse i baksetet og blør. En bekjent som kjører forbi, stopper og ringer ambulansen. En annen går bort til Astrid, ­holder rundt henne, prøver å roe henne ned.

Men Astrid har ikke ro, hele kroppen er i vilt opprør, hun må få oversikt over situasjonen. Da ambulansefolkene gir henne beskjed om at guttene ikke har klart seg, vet Astrid det allerede.

– Jeg forsto det med en gang jeg så dem. Jeg ba ambulansefolkene fortelle det til Victoria på en skånsom måte. De hadde brukket nakken og antakelig dødd momentant, sier hun og trekker pusten dypt.

LES OGSÅ: - Jeg trodde sorgen skulle ta livet av meg

Mistet faren en måned før ulykken

Fordi det var Astrid selv som kjørte bilen, ble hun sendt på sykehuset for å ta
utvidede blodprøver.

– Jeg sa med en gang at de bare måtte sjekke meg. Jeg hadde ikke drukket, ikke tatt piller, ikke sovet dårlig, og bilen var heller ikke i uforsvarlig stand.

Sammen med en venn og ambulansepersonell dro hun hjemom først. Hun måtte skifte, og se til de andre to barna, som var sendt hjem, fordi skolebussen ikke fikk kjørt gjennom sperringen.

– På kjøkkenet så jeg tallerkenene etter frokosten. På soverommet til Christopher fant jeg buksa som han hadde tatt av seg kvelden før og slengt på gulvet. Å vite at de aldri mer skulle komme hjem, var tøft å ta innover seg.

Familien var allerede hardt rammet. En måned før ulykken døde Espen, barnas far. Astrid og Espen hadde vært sammen siden midt på 1980-tallet, men hadde gått fra hverandre ett år tidligere. De hadde delt omsorgsrett, tre av barna bodde hos ham, mens de to andre bodde hos Astrid.

– Jeg hadde vært på nattevakt da Victoria ringte og fortalte at Espen hadde fått slag og var blitt sendt på sykehus. Han levde bare en drøy uke før han døde. Det var et sjokk, men et enda større sjokk for de barna som var hos ham, sier Astrid.

LES OGSÅ: Hanne (40) mistet sønnen i kreft

Verden gikk videre

Den nye tragedien var knusende. Etter sønnenes brå død brukte Astrid lang tid på å forstå at verden utenfor gikk videre. Når hun så humorprogram på tv, reagerte hun, fordi hun ikke kunne skjønne hvordan andre kunne le. De første dagene etter ulykken gikk Astrid og ventet på at guttene skulle komme hjem fra «ferien».

– Det var et usannsynlig håp jeg lenge holdt fast ved. Etter hvert innså jeg at de aldri mer ville komme hjem igjen.

Astrid fullroser naboer og ­venner som stilte opp så godt de kunne.
– De kom innom med mat, ­vasket, passet ungene, så til meg. Det kom godt med i en vanskelig periode.

Begravelsen ble den tyngste dagen i Astrids liv.
– En venninne som er trompetist, spilte «Tears in heaven», en sang jeg knapt hadde hørt, men som jeg i dag kan utenat.

Astrid har kjent på alle følelser: sorg, sjokk, savn, sinne og skyldfølelse. Etter en
tid ble hun med i en sorggruppe.

– Der møtte jeg andre som har kjent på de samme følelsene. De forsto. Det føltes bra. Det er faktisk ingen som ikke har opplevd dette selv, som vet hvordan det er.

For barnas skyld måtte Astrid reise seg. Hun skjønte at hun ikke kunne grave seg ned.

– Jeg var sykmeldt en lang periode, men innså at for å kunne gi barna et godt liv videre, så måtte jeg «ta meg sammen». Jeg bestemte meg derfor for å sette meg på ­skolebenken igjen, sier hun.

Lenge hadde Astrid vurdert hva hun skulle gjøre for å få bedre økonomi. Jobben som pleieassistent innen helsesektoren ga ikke rom for store utskeielser. Etter tre år på høyskole fullførte Astrid studiene i husøkonomi og serviceledelse med glans. Bachelor-oppgaven leverte hun en torsdag, og allerede påfølgende mandag begynte hun i fast, full jobb som avdelingsleder.

– Det var hektiske år, men verdt det. Ofte både dro og kom jeg hjem samtidig med barna, så det passet jo perfekt. Livet sto en lang periode på vent, men fordi jeg hadde tre barn som trengte meg, klarte jeg det. De måtte ha mat, rene klær, omsorg og kjærlighet. Jeg kunne ikke bare gi opp.

LES OGSÅ: - Jeg hadde fortsatt barna å leve for

Flyttet

Før kjørte Astrid ofte forbi ulykkesstedet. Ikke lenge etter ulykken ble treet
som de krasjet i, hogd ned.

– Det var fint å slippe å se treet hver gang jeg kjørte forbi, sier hun.

I 2009 gjennomførte hun noe hun lenge hadde drømt om: Hun kjøpte sin første enebolig. Huset bor de i fortsatt, på Råholt i Akershus.

– Fordi vi flyttet, fikk alle fire muligheten til å begynne på nytt et annet sted. Det har vært bra for oss.

I lang tid etter ulykken følte ikke Astrid glede over noe som helst.

– Jeg husker at jeg tenkte at hvis jeg vant en million i lotto, så ville det ikke ha betydd noe. I dag kunne jeg gjerne ha tenkt meg å ha vunnet den millionen.

Hun har byttet jobb fra avdelingsleder i eiendomsavdelingen i Skedsmo kommune til personalkonsulent i samme avdeling. Den nye jobben har passet livssitua­sjonen hennes bedre siden hun sliter med vonde hofter. Den ­forrige jobben innebar at hun måtte mye ut og inn av bil.

Ved siden av å være mor til tre flotte ungdommer, fant Astrid for tre år siden lykken sammen med Tore (52). Familien kan i dag snakke om guttene uten å gråte.

– Vi minnes dem med et smil og kan ofte si: «Husker dere den gangen Robert sa det, eller den gangen Christopher gjorde sånn.» Det gjør godt å snakke om dem. Guttene vil alltid være en del av livet mitt og hjertet mitt, sammen med mine tre andre barn, sier Astrid.

LES OGSÅ: Laila ble enke som 35-åring

Denne saken har tidligere vært publisert i Allers og på Allers.no. Republiseringen er avklart og godkjent av intervjuobjektet.