«Hvordan skal man fortelle om noe som ikke kan fortelles, eller fortelle det på en måte som ikke støter noen? Jeg vet ikke hvordan jeg skulle gjort det på noen annen måte enn jeg gjør her, så må Gud tilgi meg for den som føler seg støtt.»
Det skriver Tania Michelet i boken «Min egen vei - fra Mao til Gud» som slippes i disse dager. Der forteller hun om det som så lenge har vært så vanskelig å snakke om - og som gjorde at det var først i en alder av 49 hun turte å stå åpent fram som kristen og voksendøpte seg i Moss kirke.
Hun forteller om oppveksten med foreldrene Jon Michelet og Bente von der Lippe som var revolusjonære AKP-ere, hadde Mao som sin Gud og så på religion som noe litt litt kørka og uopplyste mennesker holdt på med. Og som - slik hun opplevde det - var mer opptatt av å redde verden enn av å være til stede for henne. Om morens selvmord da hun var tretten, som knuste alt i tusen biter. Og om denne stormen av en far og hans demoner.
Hun forteller om den store kjærligheten til dem - men også om hvordan hun først da faren døde i april 2018, endelig kjente seg fri.
- Boka handler om frigjøring. Om politikk, religion og mental helse, sier Tania.
Mistet mor og ekskone i selvmord
- Jeg ble født inn i revolusjonskaos
Hun sitter på en av stolene i grusen utenfor Kafe F15, med høstsola i ansiktet og stiv skrivenakke. Hun ville gjerne møte oss på Alby på Jeløya i Moss, et sted hun ofte dro sammen med faren og de to halvsøstrene som barn, her løp hun på bare føtter nede på rullesteinstranda vi nå har utsikt til.
Ut fra den nøkterne beskrivelsen kan boka høres ut som undervisningsmateriell brukt skoleverket, men i det halvannet året det har tatt å skrive historien om sitt liv, har hun skrevet på seg magesår. Nylig besvimte hun hos kiropraktoren da han skulle brekke henne opp igjen.
- Jeg har latt folk i familien lese underveis. Jeg føler at skrivinga har vært på liv og død. At det har gått på livet laus.
Når hun snakker om frigjøring, er det nettopp familien hun nå forsøker å løsrive seg fra, denne boksen av familiekonstellasjoner som hun har følt at foreldrenes ulike ekteskap, seks totalt, har stappet henne inn i, og som hun har kjent seg så fanget i.
- Det er også en frigjøring fra den strengheten jeg opplevde både i AKP-miljøet og hos foreldrene mine
På det sort-hvite bryllupsbildet som henger på veggen hjemme hos henne i Moss, lyser foreldrene fortsatt mot henne. Moren, er kledd i tekkelig 60-tallskjole og støvletter, faren ser ut som en hipsterkonge med sitt finstussede skjegg - og så lykkelig og sprutende av karisma at bildet nesten tar fyr.
De møttes på slutten av 1960-tallet, på journalistskolen i Oslo der begge var stjerner og politisk aktive. Da Arbeidernes Kommunistparti - bedre kjent som AKP (m-l), ble stiftet i 1973, ble de radikaliserte. Målet var å revolusjonere samfunnsordenen slik den var, for å oppnå drømmen om et kommunistisk idealsamfunn.
I boka kommenterer Tania det slik: «Det er min tragedie at jeg ble født inn i dette revolusjonskaos hvor jeg ikke fikk puste. Et barn som gikk på tå hev. Det var slik jeg følte det, det var min sannhet. (...) De var radikaliserte, de var rettroende, og de var høye på seg selv. De skulle redde verden i en kollektivistisk ånd, der var ikke mye rom for koseprat og overdreven fjasing med småbarn.»
Som voksen forstår og beundrer Tania engasjementet for og solidariteten med all verdens vanskeligstilte. De var inspirerte av Maos kulturrevolusjon i Kina, og var forbannet over grusomhetene i Vietnamkrigen. Men for et sensitivt barn som Tania erkjenner at hun var, var det traumatisk å vokse opp med de høylytte og sinna stemmene, der du enten var for eller imot “saka”, innafor eller sviker.
Møtte sitt livs kjærlighet etter to år i konsentrasjonsleir
Morens selvmord
Foreldrene skilte seg i 1972, da Tania var tre år. Hun ble boende hos moren i Tromsø, men besøkte faren annenhver helg i Oslo. Begge var aktive i AKP-miljøet på hvert sitt sted. De hadde ingen offisielle posisjoner, men av politiet, som overvåket Jon gjennom tjue år, ble han ansett som en av topplederne. Han ledet partiets eget forlag Oktober, og hadde en fast spalte i Klassekampen. Bente jobbet også i samme avis store deler av sitt yrkesliv, og var aktiv både i AKP og i Kvinnefronten, som hadde sitt utspring i partiet.
Allerede som åtteåring ble Tania sendt på barnemøter i Røde Pionér, AKPs barnegruppe. Der snekret de plakater, som de skrev Ned med Nixon og Mao er best på. Det sier noe om indoktrineringen, at da Mao døde i 1976, Kinas leder og marxist-leninistenes Gud, lå åtte år gamle Tania alene på jenterommet i Tromsø og strigråt.
Så når møtte datteren av to ateister og kommunister Jesus? Etter skilsmissen giftet moren seg på nytt med en ny mann. Også han var aktiv i AKP miljøet. Tania forgudet både ham og moren hans - det var stebestemoren som sang salmer og leste Bibelen sammen med henne. Hjemme hos henne var også det eneste stedet hun følte hun kunne være seg selv.
I både stebestemoren og i Jesus fant Tania støtte og trøst. Men i AKP-miljøet hun vokste opp i, opplevde hun at troende mennesker ble sett på både som noe temmelig gammeldags, egoistisk og litt kørka.
- Du skulle rette blikket utover, og være solidarisk med de som hadde det vanskelig. Som voksen har jeg lest meg opp. Lederskikkelser AKP så opp til var sterkt religionsfiendtlige. Lenin brant kirker i fleng og drepte geistlige. Marx sa at religion er som opium for folket.
Som niåring snek hun seg avgårde til søndagsskolen, turte ikke si fra om det hjemme. Her var stemningen en annen enn på de sosialistiske barnemøtene, den var lun og trygg. Men etter et halvt år ble hun kastet ut, da det ble oppdaget at Tania ikke var døpt - en skam den gangen.
Tania var åtte år, da morens andre ekteskap også gikk i oppløsning. I årene som fulgte slet både mor og datter med økende depresjoner. Tania var tretten da moren tok tok sitt eget liv en januardag i 1984, 35 år gammel.
Bente von der Lippe var den varme, skarpe og humoristiske journaliststjerna som gjorde det hun kunne for å gjøre verden til et bedre sted - hun proletariserte seg ved å jobbe på en rekefabrikk, pillet reker til hendene blødde og gråt for de stakkars fabrikkarbeiderne - men de siste årene hun levde, var det slik at Tania led under hennes sykdom, forteller hun.
Marte Michelet om å fullføre den kontroversielle boken etter farens død: - Det er veldig leit og rart at han ikke fikk mulighet til å lese den
- Utrolig sterk forbindelse
Etter at moren døde, flyttet Tania til faren og hans nye familie. Der var det alltid mat i kjøleskapet, en lettere tone og to halvsøstre å leke med. Samtidig var hun knust av sorg.
«Som 13-åring burde jeg ha blitt overvåket i badekaret, for det spilte ingen rolle for meg hvor lenge jeg var under vannet», skriver Tania i boka.
Hun visste det ikke da, men det skulle ta resten av livet å komme over tapet. Først som 30-åring klarte hun å fortelle om det til en psykolog. I flere tiår hadde hun mareritt om hvordan hun oppdaget at moren levde, hadde fått ny jobb - men ikke ønsket at Tania skulle vite at hun levde. I drømmen trygler Tania henne om å gi henne telefonnummeret. Men idet hun får lappen med nummeret i hånden, smuldrer den opp.
Jon var helten i hennes liv, han var den som kjempet for henne og fikk omsorgen for henne. Selv om hun forgudet han, var hun også sky overfor han, for den bryske tonen og de sterke meningene.
«Det var en kjemi mellom meg og faren min som trigget noe innesluttet i meg. Vi hadde en utrolig sterk forbindelse − men jeg var kanskje også den som irriterte ham mest, og som reagerte sterkest på ham og gikk mest i kjelleren på grunn av ham», skriver Tania i boken.
Men husker vi våre foreldre slik de var? Eller er det hun som har misforstått alt, har hun lurt. Har hun vært oversensitiv? I boken forteller hun om hvordan faren brygger opp til et av sine raserianfall. Hun var sammen med datteren og lillesøsteren, som begge var småjenter den gangen. Mens Tania gjemmer seg under et tre, og ser ham spinne av gårde etter å ha knekt bilantenna, spør hun de to jentene om han sa hvor han skulle.
Uanfektet svarer de henne om hvordan de har gitt beskjed om at de ikke gadd det tullet hans, og at eneste måten han nå kunne rette opp i det hele, var å dra på kiosken for å kjøpe båtis. Hvilket han gjorde.
Wille, Hugo og Emma døde av uforklarlig sykdom
Ble døpt som voksen
Tania og Jon fikk aldri snakket sammen om tro. Men hun husker at han var spesielt opptatt av Jobs bok. «Min Gud min Gud, hvorfor har du forlatt meg», kunne han brøle fra skriverommet.
Ironisk nok ble det måten den gamle AKP-høvdingen gikk ut av tida på som skulle gi henne det endelige dyttet inn i kirken. På nært hold så hun den gamle ateisten nærmest utføre mirakler på dødsleiet. Han som kreften nesten hadde spist opp, og som gikk på store doser morfin for å stilne smertene, klarte å få i havn den sjette og siste boka av «En sjøens helt», det storslagne livsverket om norske krigsseilere. Han som var bevisstløs det siste halve døgnet av sitt liv, fikk med ett kjempekrefter. Rett før han døde trykket han Tanias hånd med et jerngrep som fortsatt sitter i henne.
- Hvor kom den kraften fra? Det er ikke mulig det han gjorde der. Det er et element av magi i det. Jeg føler han satte meg fri med det håndtrykket. At han sa «Nå er du fri, jeg støtter deg.» Hun smiler forsiktig.
- Det er veldig rart. Jeg har trengt å validere følelsene med andre som har mistet begge foreldrene. Foreldre er autoritetspersoner som vi hele tiden søker anerkjennelse fra. Jeg trenger ikke den anerkjennelsen lenger. Nå er det min tur.
Et snaut år etter at faren døde, en kald søndag i februar, trakk Tania den hvite dåpskjolen over hodet, og lot seg døpe under en gudstjeneste i Moss kirke.
- Jeg var stiv som en stokk og gråt og gråt.
- Hvorfor gråt du?
- Fordi jeg gjorde noe for meg selv, bare for meg selv, uten å ha bedt om noens tillatelse. Jeg gråt fordi jeg var lettet og stolt av meg selv.
Kun en lillesøster og to venner var med da hun ble døpt. Meningen var å ikke innvie flere. Men så glapp det ut av henne i en samtale med en journalist fra lokalavisa. De fleste i familien og venner fikk vite om dåpen først da de leste om den på nettet.
- Hvorfor har du ikke sagt noe før? Hvorfor kunne ikke vi få være med, spurte noen av dem.
- Da gikk jeg under, sier Tania stille.
- Det stod mye på spill for meg da jeg lot meg døpe. Jeg kunne ikke ha motstand. Da hadde jeg ikke klart å gjøre det. Det var et stup ut i troen. Jeg ville gjøre noe for meg selv, og håpet jeg hadde vinger som ville bære. Jeg trengte noe jeg kunne lene meg på.
Nå er hun nestleder i Moss menighetsråd og medlem i Borg bispedømmeråd, landets største bispedømme. Ved siden av sitt forfattervirke, har hun vært på det hun kaller en dåpsturné det siste året - etter invitasjon fra ulike kirker har hun deltatt i samtaler om tro og tvil.
- Hvordan er det for deg å være åpent kristen?
- Noe av det er fortsatt kleint. De grunnleggende tingene i livet er i fokus - som om folk har rett til å spørre deg om din kristendom. Men det er trosfrihet i Norge. Jeg har ingen informasjonsplikt om min tro.
Så smiler hun.
- Men jeg føler jeg er blitt bønnhørt, og at jeg er på en veldig god bølge. Det går bra for meg på nesten alle livets fronter. Men om det er Gud eller om det er noe så prosaisk som å få mer selvtillit av at ting går bra, det vet jeg ikke.
I boken erkjenner Tania at hun i likhet med sin mor også har slitt med depresjoner, og at rotløsheten hun opplevde som barn, var noe hennes datter også skulle få kjenne på, med en engelsk far bosatt i Zambia og en mamma som stadig flyttet rundt.
Nå har Tania slått rot i Moss - mens datteren Julia nylig flyttet til Tromsø, hennes barndoms by, for å jobbe som advokatfullmektig der. For kort tid siden ringte Søndagsskoleforbundet henne. De beklaget på det dypeste å ha kasta henne ut fra søndagsskolen på 1970-tallet. Et nytt forhold er i sin spede begynnelse - som om hun først nå har blitt klar for å ta imot kjærligheten, sier hun. Hun har allerede kjøpt en brudekjole - en klisjé av en brudekjole, som hun en dag håper å kunne gå opp kirkegulvet i, som en levende marengs, som en gest eller en protest om du vil, til det gamle AKP-miljøet der kirkebryllup ble ansett som besteborgerlig.
For ikke lenge siden drømte hun igjen om moren. Tania famler rundt i tåke da hun plutselig dukker opp. Hun er kledd i den røde lange brudekjolen hun hadde på seg da hun giftet seg med Tanias stefar. Hun ser spent ut, og ber Tania komme nærmere. Det er først nå Tania oppdager den tykke glassveggen mellom dem. Men med ett er hun gjennom den. Så kommer moren mot henne, og gir henne en klem, som varer og varer.
Joachim mistet sin elskede Jorun (34) til kreften
