Hjernehinnebetennelse:

Først ble Aurora (5 mnd) dødelig syk - 4 år senere skjer det samme med lillebror

- Aurora hadde uflaks. Snorre hadde flaks, forteller mamma Helle.

HJERNEHINNEBETENNELSE: Aurora var fem måneder og frisk og rask, da sår hals og feber skulle forandre alt. Foto: Privat
HJERNEHINNEBETENNELSE: Aurora var fem måneder og frisk og rask, da sår hals og feber skulle forandre alt. Foto: Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

I Helle Palmers hode finnes et minne som er så vondt, at det nesten ikke er til å bære. Auroras oppvåkning etter å ha fått hjernehinnebetennelse i januar 2016, bare fem måneder gammel.

Den lille jenta hennes i den store senga i det mørke rommet på sykehuset.

Hun hadde vært frisk, men fikk sår hals og feber som brått eskalerte med oppkast, bevisstløshet og ambulansehelikopter til sykehuset.

«Det er ikke sikkert hun overlever» sa en av legene.

Infeksjonen som herjet i hodet ga økt trykk - livsfarlig fordi det kan føre til at hjernen ikke får nok oksygen. Da MR-bilder ble tatt, viste de store hjerneskader.

Da hun vekkes opp fra koma, etter fire dager, må hun utsettes for minst mulig stimuli. Hun kan ikke løftes opp, er fortsatt tilkoblet mye utstyr. Lyset er slått av, mørkegrønne operasjonslaken er hengt opp foran vinduet.

Den eneste lyden i rommet er Auroras monotone jamring. I time etter time, oo-ææ oo-ææ oo-ææ.

Tanken som kjennes helt forbudt å tenke

Ved sengen sitter en mamma som også gråter utrøstelig, med hånden sin over datterens rygg og hodet sitt tett inntil hennes.

Idét hun kjenner den lille kroppen stivne til av smerte, velter en følelse av skyld opp i Helle. Og en tanke som kjennes helt forbudt å tenke.

DYREBART: - Jeg setter enormt pris på hver stund med barna. For jeg vet hvor fort livet som vi kjenner det, kan forandre seg, sier Helle. Her i en stille stund på stranda da Aurora var tre år. Foto: Privat
DYREBART: - Jeg setter enormt pris på hver stund med barna. For jeg vet hvor fort livet som vi kjenner det, kan forandre seg, sier Helle. Her i en stille stund på stranda da Aurora var tre år. Foto: Privat Vis mer

Jeg hadde vært så opptatt av at hun skulle overleve. Jeg ville ikke miste henne. Jeg greide ikke tanken på å skulle legge den lille kroppen i en liten kiste og senke henne ned i den kalde jorda.

Og så døde hun ikke. Hun overlevde. Men hva om det beste for henne ikke var å leve? Hva om det beste for Aurora hadde vært å få dø? Den tanken. Det er den vondeste tanken jeg noensinne har tenkt.

Hadde ikke noe valg

Det er tidlig vintermorgen i januar, det nye året er så vidt i gang, og fra det røde huset i Moss har Iris (9) dratt til skolen, Aurora (7) til spesialskolen, Snorre (4) til barnehagen og ektemannen Konrad til jobben som avdelingsdirektør i Oslo kommune.

Bare Helle er hjemme, for å fortelle om boken hun nylig kom ut med på Res Publica forlag, Alle ting vil aldri bli som før. En løvemammas historie.

Etter å ha lest boken er det først og fremst forundringen som blir hengende igjen i oss, over hva vi mennesker kan stå i og bære når vi må.

YDMYK: Å være mamma til et funksjonshemmet barn kan gjøre deg spiss og hard, men det kan også gjøre deg i stand til å ta vare på de gode øyeblikkene - for du vet hvor fort livet kan snu, beskriver Helle Palmer i boken "Alle ting vil aldri bli som før. En løvemammas historie." Foto: Geir Dokken
YDMYK: Å være mamma til et funksjonshemmet barn kan gjøre deg spiss og hard, men det kan også gjøre deg i stand til å ta vare på de gode øyeblikkene - for du vet hvor fort livet kan snu, beskriver Helle Palmer i boken "Alle ting vil aldri bli som før. En løvemammas historie." Foto: Geir Dokken Vis mer

De dro til sykehuset med en baby som hadde feber og sår hals. Seks uker senere vendte de hjem igjen med et sterkt funksjonshemmet barn.

Nesten fire år senere ble sønnen Snorre, han som skulle være et hjerteplaster for familien, også rammet av hjernehinnebetennelse.

- Av og til har jeg også tenkt tilbake på det som skjedde, og lurt på hvordan i all verden vi klarte det, sier Helle der hun sitter i den grå sofaen.

- Men du har ikke noe valg. Det betyr ikke at jeg ikke har knekt sammen. Og jeg kjenner det fortsatt i kroppen om jeg hører lyden av en ambulanse.

Håpet sykdommen kunne bli en parentes

Hope is not small stod det på en plakat på sykehuset. Da de dro hjem igjen, håpet de sykdommen kunne bli en parentes i Auroras liv.

De forstod ikke at datteren kom til å leve med store fysiske og kognitive funksjonsnedsettelser resten av livet.

En lege snakket om mulige senskader. En annen lege snakket om den store variasjonen blant barna som ble rammet av hjernehinnebetennelse, om barn med samme sykdom som hadde løpt i sykehuskorridorene et år senere.

FØRSTE SKOLEDAG: På spesialskolen hun går på, opplever Aurora mestring. Her venter de spent på første skoledag. Foto: Privat
FØRSTE SKOLEDAG: På spesialskolen hun går på, opplever Aurora mestring. Her venter de spent på første skoledag. Foto: Privat Vis mer

Da de dro hjem fra sykehuset, var det eneste som var påvist, en hjernesynshemming. Aurora kan se, men sliter med å tolke det hun ser, ettersom synssenteret i hjernen er skadet.

Helle og ektemannen kjøpte spesialbøker de håpet kunne stimulere datterens syn og bidra til normal utvikling.

«Ingen normalutvikling kan forventes.»

Mange ganger senere har de to ledd galgenhumoristisk av hvordan synshemmingen var den største bekymringen den første tiden. Da også epilepsien slo inn for fullt, noen måneder etter at de kom hjem igjen, med daglige voldsomme anfall, ble synshemmingen en bagatell.

«Ingen normalutvikling kan forventes» noterte Helle i loggboka, da legen som hadde vært med på å utrede Aurora for epilepsi ringte henne.

Undersøkelser hadde vist konstant epileptisk aktivitet i datterens hode, noe som innebar utviklingshemming. Snart ble det også tydelig at hun ikke ville bli i stand til å bevege seg i noen særlig grad.

Da Aurora var ett år gammel, kom fysioterapeuten personlig på døra for å levere rapporten som fastslo at hun hadde den alvorligste graden av Cerebral Parese.

Framtida, som da hun ble født, hadde vært vidåpen, lukket seg for hver måned som gikk, for hver diagnose hun fikk.

Eldstedatteren som ble omsorgssøster

Sorgen har vært endeløs. Over å ha mistet barnet de en gang hadde, over alt som aldri blir. I eldstedatteren har de en konstant påminner om alt de alle går glipp av.

Som da Iris som danset foran Disney on ice på tv-en, mens lillesøsteren lå på sofaen uten å kunne bevege seg.

Det er også sorgen over Iris, som ble omsorgssøster. Hun var bare 2,5 år den gangen Helle eksploderte over at hun nektet å ha på seg ullklær da hun skulle sove en lur ute i vinterkulda, hadde ikke et fnugg av energi til å overtale på pedagogisk vis.

TILBAKE: Etter å ha fått på plass flere assistenter for Aurora, er Helle nå tilbake i full jobb som journalist og kommentator i Agenda Magasin. Å være skrivefør har kommet godt med til de nærmest talløse søknadene hun har sendt til NAV, for å få hjelpen de trenger. Foto: Geir Dokken
TILBAKE: Etter å ha fått på plass flere assistenter for Aurora, er Helle nå tilbake i full jobb som journalist og kommentator i Agenda Magasin. Å være skrivefør har kommet godt med til de nærmest talløse søknadene hun har sendt til NAV, for å få hjelpen de trenger. Foto: Geir Dokken Vis mer

Da hun knakk sammen og sa unnskyld til datteren, klappet Iris henne på hodet.

«Så, så, lille venn», sa hun, «det går bra.»

Da Aurora var halvannet år, gikk Helle til psykolog, men kom aldri helt i gang, Aurora trengte henne mer. Og når det gikk bra med datteren, følte hun ikke at hun trengte psykolog.

- Det er jo et stort traume - hvordan har du bearbeidet det?

- Jeg har jo mannen min - vi kan snakke om alt, selv ting som kan føles forbudt å si. At vi har hatt hverandre har vært veldig bra og viktig.

En legitim tanke

Det store eksistensielle spørsmålet som har skjært i henne helt inn til margen, henger igjen i luften.

- Hadde det vært bedre om hun hadde fått dø den gangen? Hva slags svar gir du deg selv på det spørsmålet?

Hun svarer raskt.

- Det føles helt forbudt å tenke den tanken - det er viktig for meg å si. Bare det å si det til partneren din … «hadde det vært bedre om hun døde?» Men der har vi vært helt på bølgelengde. Det er en helt legitim tanke.

Det lettet en stor bør fra skuldrene da en lege forsikret dem om at hun hadde hørt flere foreldre stille det samme spørsmålet.

«Det betyr ikke at dere ikke elsker barnet deres. Det vet vi jo at dere gjør.»

ULIKT UTFALL: Både Aurora og Snorre ble rammet av hjernehinnebetennelse, men med svært ulikt utfall: - Aurora hadde uflaks. Snorre hadde flaks. De har bikket til hver sin side av skalaen, fastslår Helle. Foto: Privat
ULIKT UTFALL: Både Aurora og Snorre ble rammet av hjernehinnebetennelse, men med svært ulikt utfall: - Aurora hadde uflaks. Snorre hadde flaks. De har bikket til hver sin side av skalaen, fastslår Helle. Foto: Privat Vis mer

Gjennom det hele Iris vært ankeret deres, en som også måtte skiftes bleie på, kjøres til barnehagen, kjøpes lørdagsgodteri til.

I tillegg kommer et par enestående besteforeldre, farmor og farfar, som bor bare noen minutter unna, samt et stort nettverk.

- Men det er ikke sånn at jeg ikke har brutt sammen. Det er en enorm sorg som sitter i. «Ok, det må jeg tillate meg» tenker jeg da, og stopper litt opp … og så må jeg videre.

Har spist smågodt manisk

Hun har hatt sine måter sørge på underveis. Hun har skreket ned i en pute på vaskerommet. Har sittet på gulvet ved siden av skittentøyshaugen og spist smågodt manisk, sittet i bilen i garasjen og bare stirret tomt framfor seg.

Av og til har hun hatt lyst til å bare gi opp. Trekke dyna over hodet og bli der. Viske ut alle avtaler i kalenderen, med fysioterapeuter, ergoterapeuter, kommunale saksbehandlere, barne-habiliteringsteam, logoped og ernæringsfysiolog.

Slette alle påbegynte søknader om stadig nye hjelpemidler.

Så er det bildene på Helles mobil som også forteller en annen historie. De første forsiktige smilene to måneder etter at Aurora ble syk. Tur i vogna i aprilsola, muffinsbaking og pizza i sofaen. Hun insisterte på det «vanlige» i hverdagen - taco på fredagene og hjemmelaget pizza hver lørdagskveld, uansett hvordan dagen hadde vært.

Ble en løvemamma

Så er det også de dagene hun kan sitte lenge i sofaen med Aurora på fanget og bare være til. Kjenne kinnet hennes mot brystet sitt når hun har sovnet, og endelig tillate seg å glemme alt annet.

Til å begynne med maktet hun ikke tanken på å kjempe seg til tjenester Aurora trengte, så på seg selv som usikker og konfliktsky.

Men ett år etter å ha hørt andre løvemammaer krangle seg til det de trengte - første gangen hun møtte mødre i lignende situasjon var på senteret for epilepsi - satt hun der selv i 2017, i et møte på Stortinget, og kjempet for retten til pleiepenger.

Slik gikk det til at Helle ble en av dem som dannet organisasjonen med samme navn som det de ble kalt, Løvemammaene.

TUNG LÆRDOM: - Man lærer en hel del om seg selv som man ellers aldri ville ha gjort. Som hvor mye man kan tåle. Hvor sterk man kan være, forteller Helle Palmer. Foto: Geir Dokken
TUNG LÆRDOM: - Man lærer en hel del om seg selv som man ellers aldri ville ha gjort. Som hvor mye man kan tåle. Hvor sterk man kan være, forteller Helle Palmer. Foto: Geir Dokken Vis mer

Da hun kjempet for å fjerne tidsbegrensningen på pleiepenger som regjeringen innførte høsten 2017, var hun tydelig på at hun tok kampen også for alle andre som kom etter dem, som skulle sitte i dager og netter på intensiven med et alvorlig sykt eller skadet barn og en uviss framtid foran seg.

Selvsagt visste hun ingenting den gangen, om at de skulle gjennom det samme marerittet enda en gang.

Hjernehinnebetennelsen rammet igjen

Året etter at Aurora ble syk, sommeren 2017, bestemte de seg for å prøve å få et barn til. Ville så gjerne gi Iris et søsken hun kunne leke med, en å dele ansvaret med for alt som ventet. «Snorre Hjerteplaster» kalte de ham da han kom til verden i 2018.

Det var slik det kjentes, at han lappet sammen en knust familie.

Men nesten fire år etter at de hastet til sykehuset med Aurora, skulle historien gjenta seg med Snorre.

Han var fjorten måneder gammel da også han ble rammet av hjernehinnebetennelse.

Da han ble syk, med snørr, feber og oppkast ringte alle alarmklokker hos Helle og Konrad. Mens legene ennå ikke mistenkte hjernehinnebetennelse, kjente de igjen symptomene altfor godt.

Det skulle ikke være mulig, men på sykehuset viste MR-bildene som ble tatt av Snorres hode de samme hjerneskadene som Auroras.

«De er nesten identiske» utbrøt nevrologen forbløffet.

Så spurte vi legene, ba dem være helt ærlige om hva vi kunne forvente: Alvorlig cerebral parese? Synshemming?Utviklingshemming?

Ja, til alt. Først Aurora. Nå, nesten fire år senere, Snorre. Det veltet over meg. Sorgen. Håpløsheten. Hjelpeløsheten. Det umulige vi nå skulle gjennom.

En overlever

Etter mange blodoverføringer og ti dager i respirator, ble Snorre langsomt vekket fra komaen.

Han skulle bli et av disse barna legene hadde fortalt dem om - med illevarslende MR-bilder, men som kommer løpende tilbake et år senere, som om ingenting har skjedd.

Allerede før han forlot sykehuset, hadde han forbløffet alle og gjort de dystre spådommene fra Ullevål til skamme.

Bare måneder etter å ha blitt syk fikk han synet tilbake, som om en bryter ble slått på.

«Snorre er en overlever» sa de i barnehagen da han begynte der. De så en liten gutt som insisterte på å lære og mestre det han ikke fikk til.

TURGLADE: Å reise med et funksjonshemmet barn byr på en rekke utfordringer. Familien er ofte på tur likevel, helst i nærområdet som de kjenner godt. Foto: Privat
TURGLADE: Å reise med et funksjonshemmet barn byr på en rekke utfordringer. Familien er ofte på tur likevel, helst i nærområdet som de kjenner godt. Foto: Privat Vis mer

Hjerneskaden ga en mild form for CP, som gjør at bena trenger støtte når han skal bevege seg. I dag er det kun skinnene han har på bena, som vitner om det som skjedde.

- Hva tenker du om det, at de to fikk så ulikt utfall?

- Han var litt eldre og kunne mer da han ble syk, og fikk også behandling på et tidligere tidspunkt, forklarer Helle, og stopper litt opp før hun fortsetter.

- Jeg liker å tenke at Aurora reddet Snorre. Vi kjente igjen symptomene før legene mistenkte hjernehinnebetennelse.

- Aurora hadde uflaks. Snorre hadde flaks. Hun ble ekstra hardt rammet. De har bikket til hver sin side av skalaen, fastslår hun enkelt, og fortsetter.

- Det er en stor trøst at det går så bra med Snorre. Kognitivt er han langt foran de fleste på sin alder, selv om han har sine fysiske utfordringer.

Håper boken også vil opprøre

Da Snorre ble syk, var det gått to år siden pleiepengeaksjonen. Da Helle igjen måtte inn på NAVs hjemmeside den gangen for å søke om pleiepenger, trillet tårene over en setning som nå stod der:

«Pleiepenger gis uten tidsbegrensning.»

En setning som ikke ville ha stått der, hadde det ikke vært for Løvemammaene.

GLEDENE I HVERDAGEN: I perioder der datteren kan lukke seg mer inn i seg selv, kan det å klare å lokke fram et smil gjøre hele dagen for Helle. Foto: Privat
GLEDENE I HVERDAGEN: I perioder der datteren kan lukke seg mer inn i seg selv, kan det å klare å lokke fram et smil gjøre hele dagen for Helle. Foto: Privat Vis mer

I dag er hun varamedlem i organisasjonen. Gjennom årene som løvemamma, har det blitt mange kamper og utallige søknader for å få hjelpen de trenger.

Det er like emosjonelt utmattende hver gang. Å føle seg tvunget til å beskrive livet med datteren som det verste av alle liv, for å få noe som helst tilbake, har kjentes uverdig.

Det er også en av grunnene til at hun har skrevet boken - som hun håper ikke bare vil berøre, berike - men gjerne også opprøre.

Et system som ikke fungerer

- Når man har levd i dette livet, som føles som et parallellt liv til det andre lever, så merker man at det ikke er et system som fungerer.

- Å forholde seg til alle de ulike kommunale etatene … det er som en blekksprut som ikke snakker sammen. Du må selv holde i alle rettigheter, det er et enormt arbeid som legges på foreldrene. Det er også veldig varierende tilbud, du er prisgitt både hvilken kommune du bor i, og hvilken saksbehandler du møter.

Hun lener seg engasjert framover mens hun fortsetter.

- Jeg har hørt om mange familier som får hjelp for sent. Som om det spekuleres i det fra kommunen, i hvor lite de kan gi og hvor lenge de kan vente. Men det er ikke samfunnsøkonomisk å slite ut foreldre, slår hun fast.

Etter kilovis med innsendte dokumenter, har de nå fått på plass flere assistenter til Aurora, samt nattevakt. Det gjør at både hun og ektemannen kan stå i fulle jobber.

Oppdaget immunsvikt

I etterkant har det blitt oppdaget at Helle har en immunsvikt, som både Aurora og Snorre har arvet. Den innebærer blant annet en større risiko for hjernehinnebetennelse.

Sår hals og feber er noe av det Helle frykter mest i hele verden - det kan bety at bakterier som ellers er relativt harmløse, og som så og si alle har i nese og svelg, kan snike seg over i blodet og lage blodforgiftning og hjernehinnebetennelse.

NÆRE: To år gamle Aurora med pappa Konrad. Foto: Privat
NÆRE: To år gamle Aurora med pappa Konrad. Foto: Privat Vis mer

De har minimert risikoen, med forebyggende antibiotika og med vaksiner, men fortsatt vil både Snorre og Aurora risikere å kunne få hjernehinnebetennelse igjen.

Det vil de ikke tåle, «det går ikke bra», sa en av legene som følger dem opp.

- Hvordan er det å leve med denne konstante trusselen? Både for deg selv og for barna?

- Det er en følelse av å aldri kunne slappe av, aldri være trygg. Noe kan skje når som helst. Det betyr ikke at jeg tenker på det hele tiden, men det lurer i bakhodet. Hvis et av barna sover ekstra lenge en morgen, må jeg inn og sjekke om de puster, i tilfelle noe har skjedd i løpet av natta.

- Men det innebærer også at jeg setter enormt pris på hver stund med barna. For jeg vet hvor fort livet som vi kjenner det, kan forandre seg.

Lever et langsommere liv enn før

- Hvordan vil du oppsummere årene som har gått siden Aurora ble syk i 2016?

Helle trekker pusten hørbart inn og slipper den ut i et lite sukk.

- Det har jo vært tøft -men det har vært mye fint også. Det er et stort paradoks. Jeg skulle selvsagt ønske at alle tre barna mine var friske, og at jeg slapp alt stresset - men vi har vokst også.

- Vi har blitt veldig gode på å nyte de gode øyeblikkene sammen. Vi har blitt gode på å prioritere tid sammen. Tenke at godt nok er godt nok.

Før Aurora ble født, pendlet både hun og ektemannen fra Moss og inn til Oslo, mens Iris hadde lange dager i barnehagen. I de fire årene Helle var hjemme etter at Aurora ble syk, måtte livet leves langsommere.

- Jeg har lært å bli mer tålmodig og flinkere til å sette pris på de bittesmå tingene som før bare raste forbi.

- Vi kan ikke rushe. Om Aurora får et anfall, må vi stoppe opp. Jeg har ikke blitt en zen-person - jeg stresser mer enn noen gang. Men om jeg får lokket fram et smil fra Aurora - det gjør hele dagen. Spesielt i perioder der hun ikke smiler.

- Det viktigste er at vi kan være sammen. At vi har rolige stunder sammen, er bra nok. Vi trenger ikke å finne på så mye.

Tror ikke datteren ønsker seg et annet liv

Å være mammaen til et barn uten verbalspråk krever et fokus. Det krever kunsten å tune seg inn på Auroras frekvens og lære seg hennes måte å uttrykke seg på.

Underveis i skrivingen har det kjentes presserende for Helle å fortelle noe om hvem Aurora er, ettersom hun ikke selv kan gjøre det.

- Mennesker med så store funksjonsnedsettelser blir ofte usynlige. Jeg forteller hennes historie slik jeg tror den er. Det er ikke alltid så lett å vite.

PÅ SAMME FREKVENS: Aurora har den hjerteligste latteren og elsker vind i håret, kan mamma Helle fortelle. Foto: Privat
PÅ SAMME FREKVENS: Aurora har den hjerteligste latteren og elsker vind i håret, kan mamma Helle fortelle. Foto: Privat Vis mer

Kanskje har Auroras tanker og drømmer utgangspunkt i sanseinntrykk og følelser. Noen ganger våkner Aurora midt på natta og gråter, uten at hun har anfall. Kanskje hun har mareritt. Noen ganger smiler hun i søvne. Kanskje har hun en god drøm.

Jeg tror ikke Aurora er i stand til å reflektere over sin egen situasjon. Kanskje merker hun på et vis at hun er annerledes enn oss andre, siden hun verken kan snakke eller bruke kroppen på samme måte som vi andre i familien.

Men jeg tror ikke hun synes at det er synd på henne, jeg tror ikke hun ønsker seg et annet liv. Jeg tror hun fyller seg selv og sitt liv, på langs og på tvers, fra øverst til nederst.

Hva er et verdig liv?

Sorgen er mindre nå. Før var den med henne hele tiden, nå er den som oftest mer ute av syne, går bak henne, men kan plutselig hoppe fram, stille seg i veien foran henne, og kreve å bli sett beskriver hun i boken.

Da må jeg omfavne den, være i den en stund. Så gir den seg, lar meg gå videre, følger etter bak meg, til neste gang.

De vet ikke hvor lenge Aurora lever. Flere ganger, i perioder der datteren har lukket seg inn i seg selv, har Helle trodd de kom til å miste henne.

Fortsatt kan hun tenke den tanken som kjennes så forbudt - hadde det vært bedre for Aurora om hun hadde fått dø?

LØVEMAMMA: Hun så på seg selv som konfliktsky. Etter at datteren ble rammet av hjernehinnebetennelse, ble Helle Palmer en løvemamma. Foto: Geir Dokken
LØVEMAMMA: Hun så på seg selv som konfliktsky. Etter at datteren ble rammet av hjernehinnebetennelse, ble Helle Palmer en løvemamma. Foto: Geir Dokken Vis mer

Som når Aurora vrir seg i smerte i kraftig epilepsianfall. Når hun klynker i senga og ikke får sove fordi hun har sterke spasmer. Og i perioder der datteren lukker seg mer inne i seg selv.

Men som oftest tenker hun nå noe annet.

- Her og nå, vil jeg svare at hun har et godt liv ut fra hennes premisser.

I den grå sofaen i det røde huset i Moss, stopper løvemammaen litt opp før hun fortsetter, med et spørsmål hun nå vet svaret på.

- Hva er livskvalitet og et verdig liv? Det er å høre til sammen med noen.

- Hun har en familie og en skole der hun opplever mestring. Hun har CP og en synshemming, men hun har et stabilt liv. Det er dager da epilepsianfallene plager henne skikkelig, men det er stabilt. Hun er lite syk. Hun har tilhørighet, glede, helse og mestring.

- Det er ikke et liv jeg hadde ønsket for henne, det er det ikke. Men det kan jeg ikke gjøre noe med. Jeg kan bare se på det livet hun har nå, og se at det er godt.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer