I Helle Palmers hode finnes et minne som er så vondt, at det nesten ikke er til å bære. Auroras oppvåkning etter å ha fått hjernehinnebetennelse i januar 2016, bare fem måneder gammel.

Den lille jenta hennes i den store senga i det mørke rommet på sykehuset.

Hun hadde vært frisk, men fikk sår hals og feber som brått eskalerte med oppkast, bevisstløshet og ambulansehelikopter til sykehuset.

«Det er ikke sikkert hun overlever» sa en av legene.

Infeksjonen som herjet i hodet ga økt trykk - livsfarlig fordi det kan føre til at hjernen ikke får nok oksygen. Da MR-bilder ble tatt, viste de store hjerneskader.

Da hun vekkes opp fra koma, etter fire dager, må hun utsettes for minst mulig stimuli. Hun kan ikke løftes opp, er fortsatt tilkoblet mye utstyr. Lyset er slått av, mørkegrønne operasjonslaken er hengt opp foran vinduet.

Den eneste lyden i rommet er Auroras monotone jamring. I time etter time, oo-ææ oo-ææ oo-ææ.

Tanken som kjennes helt forbudt å tenke

Ved sengen sitter en mamma som også gråter utrøstelig, med hånden sin over datterens rygg og hodet sitt tett inntil hennes.