Vold mot kvinner

– Først blir man overøst med kjærlighet. Så kommer volden

Da Madeleine Schultz skrev bok om vold mot kvinner, skjønte hun plutselig at hun måtte begynne med sin egen families historie.

BOKAKTUELL: Madeleine Schulz har skrevet bok om vold i nære relasjoner. I arbeidet nøstet hun også i sin egen families historie. FOTO: Anne-Julia Granberg
BOKAKTUELL: Madeleine Schulz har skrevet bok om vold i nære relasjoner. I arbeidet nøstet hun også i sin egen families historie. FOTO: Anne-Julia Granberg Vis mer
Publisert

Når Madeleine Schultz våren 2021 er aktuell med boken «Morslinjer», om vold mot kvinner i nære relasjoner, hadde hun i utgangspunktet ikke tenkt å trekke linjene tilbake til sin egen slekt. Men jo nærmere hun kikket på sine formødre, desto tydeligere tegnet bildet seg. Hun skjønte at hun måtte begynne med det som lå gjemt i mor og mormors historie. Men ikke fordi verden trenger flere tåredryppende historier:

– Feminisme i dag blir ofte redusert til historie om individuelle valg. Medier fyrer opp under det fordi det genererer klikk, sier Madeleine Schultz (34)

– I arbeidet med boken har det vært viktig for meg å ikke bare fortelle min personlige historie, men bruke den for å sette lys på det strukturelle. Det personlige er også politisk. Å ta kontroll over en kvinnekropp – å tukte den, holde den fast, slite den ut – er ikke bare noe som kan gjøres av enkeltmennesker, det kan også gjøres av et system.

På bordeller

Madeleine Schulz er journalist og forfatter med et sterkt engasjement på voldsfeltet. Hun har deltatt på kvinnekonvensjon i New York tre ganger, og noe av det første hun gjorde da hun sluttet som journalist i Dagbladet i 2015, var å reise ut i felt, til krisesentre og bordeller i Norge og internasjonalt.

– Jeg reiste til Sør-Afrika og traff mange kvinner på krisesentrene der. I 2013 bodde jeg i Nepal og snakket med kvinnene på bordellene i Katmandu. Jeg så hvordan systemet mot kvinner fungere. Det er mye større forskjeller mellom menn og kvinner der, men mekanismene i vold og overgrep er de samme overalt, sier Madeleine.

Ifølge tall fra Folkehelseinstituttet utgjør kvinner flertallet av ofrene for vold i nære relasjoner, menneskehandel og seksualkriminalitet. Ni av ti ofre for partnerdrap er kvinner. Ifølge SSB ble det i 2017 tatt ut 14 948 siktelser for vold og mishandling i Norge. 86,2 prosent av voldsutøverne var menn. I siktelser for seksuallovbrudd var 97,9 prosent av gjerningspersonene menn.

– Ofre blir lovebombet

Madeleines mormor og mor skulle bli en del av statistikken. Selv har Madeleine ikke vært i et voldelig forhold, men hun har gjennom arbeidet med boken – og familiens erfaringer – fått lære hvordan psykologien fungerer:

– I starten av forholdet vil den voldelige drive med lovebombing. Han overøser deg med kjærlighet, sex og oppmerksomhet. Nesten overdrevet. Og når volden kommer, vil du alltid ønske seg tilbake til da du ble sett hele tiden. Dette vil voldsutøveren bruke bevisst for å holde deg fast.

Hun utdyper:

– Det skjer en gradvis opptrapping frem mot selve voldshendelsen. Etterpå, etter volden, kommer hvetebrødsdagene, med unnskyld og god stemning. Mange tror at siden han sier unnskyld, vil det bli bedre. Men så skjer det om igjen. Det er en evig runddans. Det som går igjen blant alle kvinnene jeg har snakket med, er at de opplever den psykiske volden som verst. Ikke det å bli slått nødvendigvis. Det verste er grepet han har om deg.

Hadde temperament

Madeleines bok er en politisk refleksjon rundt morsrolle, arbeiderklasse, traumer og kvinnefrigjøring. Men mellom sider med voldsstatistikk og kritikk av systemer, forteller hun også mormors historie:

Mormor var nordfra, men var gift i Oslo, med morfar som kunne ha et voldsomt temperament. Siden skilte mormor og morfar seg ved dom. Det var hvert fall den versjonen Madeleine hadde vokst opp med, og som mormor hadde fortalt henne allerede da hun var barn.

Helt til Madeleine som voksen søkte innsyn i mormors papirene og fant noe overraskende:

– Jeg skjønte av papirene at morfar faktisk forlot mormor. Da jeg fant det ut, var jeg innom ideen om at han kanskje forlot henne av hensyn til henne. Men med tanke på hvor vanskelig livet ble for mormor da hun ble alene, så stemmer nok ikke det.

– Tungt å lese

Gjennom bunken med brev ble Madeleine kjent med mormorens kamp. I pen, regelmessig løkkeskrift tryglet mormoren det offentlige om å hjelpe henne. Hun ga saksbehandlerne inngående beskrivelser av hvordan hun ikke greide å brødfø barna sine lenger. For mannen hennes hadde vært forsørgeren, og nå som han var borte hadde hun ingenting.

– Til tider var det ganske tungt å lese, innrømmer Madeleine.

– Men jeg ble ganske sjokkert over hvor godt mormor skrev, hvor bevisst hun var. Jeg hadde tenkt at hun var en stakkarslig gammel dame som ikke fikk til noe. Men i brevene fant jeg igjen mye av meg selv. Hun skrev at loven som skal beskytte kvinner ikke eksisterer, og hun ville at avisene skulle få vite om hva som skjedde med henne. Det var godt å lese at hun var så bevisst og ikke godtok situasjonen hun var satt i. Hun skriver at hun etter skilsmissen var blitt fattiggjort. Hun hadde ingenting å klare seg med, og satt igjen med to barn.

NØSTER: Madeleine Schulz har gått sin egen familie i sømmene når hun skriver bok om vold mot kvinner. FOTO: Anne-Julia Granberg
NØSTER: Madeleine Schulz har gått sin egen familie i sømmene når hun skriver bok om vold mot kvinner. FOTO: Anne-Julia Granberg Vis mer

Hun utdyper:

– Når man tenker på vold, ser man for seg slag og spark, men man glemmer ofte den psykiske og økonomiske volden. Mormors historie viser hvor sårbar det gjør deg å være økonomisk avhengig av en mann. Hvor vanskelig det er å bryte ut.

I Stortingsmeldingen fra 2013 fremgår det at mange voldsutsatte helt eller delvis er økonomisk avhengig av voldsutøveren. Madeleine mener dette kan være et stort hinder for å bryte ut av et voldelig forhold, og at en god del voldsutsatte får problemer med å fungere i arbeidslivet.

– Det er ikke bare å ta seg selv i nakken, eller «stå opp om morran». Fattigdom er en ond sirkel, den gjør deg redd for penger, redd for å ta sjanser. Å ikke forstå fattigdommens vesen er å være privilegert.

– Skammet meg over familien

Madeleine Schultz vokste opp i forstaden i Oslo, med mamma, pappa og to søstre. Etter videregående tok hun utdannelse på Westerdals og Einar Granum kunstfagskole, og fikk snart kreative venner med intellektuell bagasje.

– I 20-årene ble det viktig for meg å distansere meg fra mamma og mormor. De hadde jo ikke blitt til noen. Det ble viktig for meg å skaffe meg et navn. Gjøre noe. Mange av vennene mine hadde mødre som hadde utrettet store og viktige ting.

– Du skammet deg over bakgrunnen din?

– Ja, på en måte. Men i arbeidet med boken har jeg fått tilbake en stolthet over min egen linje av mødre. Det er derfor jeg har gitt den tittelen «Morslinjer».

BALANSEAKT: Mamma Eva og Madeleine, på rundt den tiden Evas problemer begynte å melde seg. FOTO: Privat
BALANSEAKT: Mamma Eva og Madeleine, på rundt den tiden Evas problemer begynte å melde seg. FOTO: Privat Vis mer

Hun legger til:

– Jeg har tenkt mye på det, hvorfor skal jeg som hvit, privilegert feminist skrive denne historien? Det er jo mange som sliter mye mer. Men jeg tror at om vi synliggjør volden, og gjør den til en del av oss, så inkluderer den også andre. Jeg vil vise at vi er likere enn vi noen ganger tror. Det er ikke oss og dem.

– Lite hjelp etter krisesenter

I arbeidet med boken har kvinner verden over fortalt henne sine historier. Har hun noen gang blitt overrasket og tenkt: «Har hun blitt slått? Hun som er så ressurssterk?» Madeleine rister på hodet:

– Jeg trodde jeg ville møte sårbare kvinner som ikke visste sine arme råd. Så møter jeg istedenfor velformulerte kvinner, som er fortvilte og opplever at ingen hører på dem. Mange var veldig reflekterte rundt sin egen situasjon, med klare tanker om hvilke systemer som må på plass for at de skulle komme seg ut av volden. At tilbudet må styrkes. Krisesentre er viktige, men de er jo et akuttilbud. Hva skjer etterpå? Da er det veldig lite hjelp å få.

– Vil bryte deg ned

Boken er tuftet på er rikt kildearbeid, blant annet krisesenterstatistikken fra 2011 der det fremgår at kun 32 prosent av beboerne ved norske krisesentre var yrkesaktive. Voldsutsatte skifter jobb oftere, har lavere inntekt, oftere deltidsarbeid og har mer tilfeldige jobber enn andre arbeidstakere.

– Voldsutsatte ønsker å komme ut i arbeid, men det er vanskelig, spesielt om de har barn. Voldsutøveren er jo opptatt av å isolere deg for å bryte deg ned, og mange blir uføre. Vold og psykiske lidelser har en sammenheng. Ved vold opplever du traumer og med traumer kommer psykiske utfordringer, sier Madeleine.

Hun forteller at hun i arbeidet med boken har lært mye om hvor viktig det er å validere voldsofrenes historie.

– Ofte blir man mistrodd, og man begynner å bli usikker på din egen opplevelse. Skjedde det virkelig sånn? Det har vært viktig for meg å få validert mammas opplevelse av hvordan det var.

SLIK DET VAR: Madeleine Schulz har vært opptatt av å å gi mammas opplevelser tyngde og troverdighet i arbeidet med boken «Morslinjer». FOTO: Privat
SLIK DET VAR: Madeleine Schulz har vært opptatt av å å gi mammas opplevelser tyngde og troverdighet i arbeidet med boken «Morslinjer». FOTO: Privat Vis mer

Besvimte ofte

Madeleines mamma Eva Schulz forteller til KK at hun husker en temperamentsfull far, men utad var han veldig populær.

Eva forteller at hun kan ha vært 9–10 år da pappa flyttet ut. Hun husker tiden som fulgte, med nedtrukne gardiner i huset.

– Hjemme hos oss var det så trist. Mamma var nedstemt og bitter. Det var veldig tøft. Jeg svimte av veldig mye da jeg var barn, og i ettertid har jeg skjønt at det var fordi jeg var mye redd.

Hun utdyper:

Da jeg var 19 år fikk jeg meg hybel. Senere var jeg med i en kampanje for Unicef, og lærte at de barna som klarer seg best er de såkalt «avstikkerbarna». Jeg var mye ute med venner, fotball og håndball. Det hjalp meg veldig.

TRIST TID: Eva Schultz husker tiden etter at faren dro fra moren som trist, med nedtrukne gardiner i huset. Redningen ble venner og idretten. FOTO: Privat
TRIST TID: Eva Schultz husker tiden etter at faren dro fra moren som trist, med nedtrukne gardiner i huset. Redningen ble venner og idretten. FOTO: Privat Vis mer

Mammas traumer

I boken forteller Madeleine også en annen side av morens historie: at moren hennes skal ha blitt seksuelt misbrukt som barn, av noen som familien hadde tillit til. Selv merket Madeleine tidlig at noe hadde skjedd med mamma, selv om det aldri ble snakket om. Måten mamma reagerte om de for eksempel så en film der noen ble utsatt for seksuelle overgrep. Da moren nylig begynte i terapi for å bearbeide traumene, fikk hun diagnosen kompleks posttraumatisk stresslidelse, forteller Madeleine.

– Kompleks PTSD er ikke noe man får av seg selv. Diagnosen i seg selv er en bekreftelse på at traumer har skjedd. Mamma inviterte meg med seg inn i terapirommet, og har vært mye mer åpen enn jeg først så for meg.

Madeleine forteller at hun husker en mamma som ikke likte å klemme, og som trakk seg unna om samtalen ble for nær. Hun husker savnet etter en mor som slo armene omkring henne og sa at hun var glad i henne. Madeleine forsto det aldri. Ikke før nå, etter timene i terapirommet med moren.

– Jeg har ikke forstått mammas traumer, og hvordan de har spilt seg ut i hverdagen. Det at hun ikke har villet være fysisk, og at hun har vært litt avvisende som mor, det er veldig vanskelig for et barn å takle. Som barn plukker man opp at det er noe der, selv om det ikke snakkes høyt om.

HEMMELIGHET: Madeleine og mamma Eva. Mange år senere skulle Madeleine få forklaringen på hvorfor mamma kviet seg for å vise nærhet i morsrollen. FOTO: Privat
HEMMELIGHET: Madeleine og mamma Eva. Mange år senere skulle Madeleine få forklaringen på hvorfor mamma kviet seg for å vise nærhet i morsrollen. FOTO: Privat Vis mer

– Ikke stått opp for meg selv

Eva Schultz forteller til KK at hun hadde fortrengt minnene om de seksuelle overgrepene, helt fram til Madeleine var seks år:

– Madeleine ble på mange måter en trigger for meg. ­Jeg gikk på smell, og skjønte ikke hva som skjedde. Ikke før jeg begynte å gå til en psykiater og bitene falt på plass.

Eva jobber i administrasjonen i Frelsesarmeen, og forteller at hun opp gjennom livet har blitt utredet for utallige sykdommer. Til og med MS, da hun plutselig fikk ukontrollerte spasmer i voksen alder.

– Fastlegen skjønte at det måtte ligge noe under, og jeg ble henvist til Modum bad. Og for noen flinke folk det er der! I dag vet jeg hva jeg har opplevd og ikke. Jeg vil ikke tie om dette lenger. Det har jeg gjort i altfor mange år. Overgrepene er ikke noe jeg er stolt over, men det er jo ikke jeg som har gjort noe galt.

Hun utdyper.

– Opp gjennom livet har jeg prøvd å skåne ungene mine for det jeg hadde opplevd, men etter å ha lest Madeleines bok skjønner jeg jo at de har sett ting jeg ikke trodde var tydelige. For eksempel har jeg aldri vært sint på ungene mine. Jeg har tatt det innover istedenfor. Jeg ser jo nå at jeg alltid har bøyd av istedenfor å stå opp for meg selv.

FORTRENGT: Eva Schultz forteller til KK at hun fortrengte de seksuelle overgrepene helt frem til hun ble voksen. FOTO: Privat
FORTRENGT: Eva Schultz forteller til KK at hun fortrengte de seksuelle overgrepene helt frem til hun ble voksen. FOTO: Privat Vis mer

– Er du blitt flinkere til å bli sint nå?

– Mannen min sier det, hvert fall! sier Eva med et smil.

Hun legger til:

– Både mannen min og jeg er så stolte over Madeleines. Hun har brukt så mange kilder i boken og funnet så mye informasjon. Jeg har vært veldig heldig i livet. Jeg har en sterk psyke, en flott mann, og tre fine jenter.

Mormor åpen om morfar

Allerede da Madeleine var barn åpnet mormor seg og fortalte Madeleine om hvordan samlivet med bestefaren var. Hvordan påvirket det Madeleines syn på morfar?

– Det finnes en del myter om hvordan det riktige offeret skal være, men også om hvem voldsutøveren er. Jeg hører ofte folk si: «Men han er jo så hyggelig! Han kan ikke ha gjort det». Sånn var det under #Metoo også. Folk sa: «Jeg kjenner han. Han kan ikke ha gjort det». Det synet gjør at overgriperne blir umenneskeliggjort. Det tegnes et bilde av dem som monstre. Og er man et monster er det kanskje vanskeligere å tro på at de finnes.

Hun legger til:

– Samtidig er det viktig for meg å understreke at: Ja, mange menn er produkter av sin samtid. Men det finnes også menn som ikke gjorde de tingene, på tross av det. Det er viktig å holde voldsutøvere ansvarlige for sine handlinger.

– Traumer arves

«I min familie var kvinnene deprimerte, eller vi var bare et resultat av samfunnet rundt oss? Hva kom egentlig først?», skriver Madeleine i boken. Hun mener traumer kan gå i arv og at vonde opplevelser som ikke snakkes om kan ha ringvirkninger i generasjoner.

– Det kommer ny forskning på dette hele tiden, for eksempel om epigenetikk, det at traumer arves videre i generasjoner. Min erfaring er at når man forstår hvorfor ting har vært som de har vært, blir det lettere for et barn å takle utfordringene. Traumer kan gi konsekvenser i generasjoner og det gjør det desto mer viktig å problematisere volden mot kvinner. Mormors og mammas traumer har landet i meg i form av depresjon, og i en periode av livet var jeg også suicidal.

Selvmordsforsøk

Det var sommeren etter at mormor døde, da Madeleine var 21 år, at hun endte opp på legevakt for selvmordsforsøk. Hun hadde drukket seg full, fikk blackout på et utested og ble stående på gata og skrike før hun dro hjem og svelget et brett med smertestillende. Tenker hun at hennes egne plager har en direkte sammenheng med det bestemoren og moren opplevde?

– Det kan jo hende at jeg også er arvelig belastet, men mentale lidelser blir for lite politisert i samfunnet. I terapi har jeg vært opptatt av å sette depresjonen i sammenheng med det som skjer utenfor. Det føles litt urettferdig ut å hele tiden skulle jobbe med meg selv innenfra, når jeg mener problemet også ligger utenfor meg selv. For det handler om både arv og miljø. I boka skriver jeg at det ikke bare handler om at misogynien og kvinneforakten lever i verden, men at den også lever også inni oss.

– Hva mener du med det?

– Vi har for eksempel visse forventninger om hvordan et voldsoffer skal oppføre seg i en rettssak. Hun skal være verdig, jomfruelig, helst gråte og kle seg sømmelig. Og det synet gjenspeiles i mediene. Gjennom medias portrettering blir kvinner ofte fratatt retten til å være et komplekst mennesker, de blir bedt om å velge mellom hore og madonna.

Hun tror mange jenter bærer i seg en slik holdning, og derfor i stor grad undertrykker seg selv innenfra.

– Etter mitt syn bør økningen i mentale lidelser og selvskading hos unge kvinner kobles til dette. Forestillingen om at kvinner alltid skal være helter i eget liv, sterke på sine egne valgs vegne, er en falsk forestilling.

– Må anerkjenne mødre

Hva skal til for å få bukt med slik kvinneforakt? Madeleine mener spørsmålet er selve kjernen i feminisme, og at problemstillingen er sammensatt.

– Arbeiderbevegelsen har ikke gjort nok for å anerkjenne omsorgsarbeidet. Den har tilrettelagt for at menn og flere kvinner kan gå ut og jobbe, men glemt at også hjemmearbeidet har en enorm verdi. Morskapet er en stor del av kvinnerollen fortsatt, og derfor er det viktig å anerkjenne mødre som en del av vår arbeiderhistorie. På det politiske feltet er det fortsatt masse som må til, som likelønn, styrking av rettsvernet, styrking av politiets ressurser, styrking av førstelinjas kunnskap, en sterkere velferdsstat og en levende kvinnebevegelse.

STERK: Madeleine Schultz har intervjuet kvinner på krisesentre og bordeller til boken «Morslinjer», om vold i nære relasjoner. FOTO: Anne-Julia Granberg
STERK: Madeleine Schultz har intervjuet kvinner på krisesentre og bordeller til boken «Morslinjer», om vold i nære relasjoner. FOTO: Anne-Julia Granberg Vis mer

Straffes dobbelt

Madeleines mamma er fortsatt gift med Madeleines far. Hun lever ikke i et voldelig forhold. I så måte har hun brutt sirkelen, der voldsofre på ny gjerne søker seg mot voldelige relasjoner. Et av Evas tidligste råd til Madeleine i tenårene var: «Om en gutt slår deg en eneste gang skal du aldri mer snakke med ham».

– De som har vært utsatt for vold har lettere for å gå inn i voldelig relasjoner igjen, fordi man forveksler det man kjenner med kjærlighet. Det er dette som ofte kalles reviktimisering, forteller Madeleine.

– Det føles urettferdig ut at man blir straffet dobbelt gjennom at volden også kan sette seg i psyken. Jeg har ikke vokst opp med vold i hjemmet og jeg har vært veldig nøye med å holde meg unna fysisk vold. Samtidig vet jeg også nå at den fysiske volden ofte ikke kommer til syne med én gang, og at når varsellampene dine er litt ødelagt fra før så kan flaks eller et godt støtteapparat rundt deg være helt avgjørende.

Friere enn mamma

Madeleines samboer jobber i tech-bransjen og er uttalt feminist, selv om han ikke er noen offentlig meningsbærer. Paret har en sønn på fire år, og bor i en leilighet på Hasle i Oslo. Madeleine mener at hun på noen måter er mindre fri enn sin mor, når det kommer til økonomi.

– Mamma og pappa eier et hus i Oslo, og har dermed større økonomisk frihet enn meg, selv om hun om lavt utdannet. De høye boligprisene i Oslo gjør meg, og min generasjon, mindre fri. Men jeg er definitivt friere enn mormor når det kommer til vold. Det fantes jo ikke engang et begrep for vold den gangen. Det ble bare kalt for husbråk.

Hvem håper hun at boken skal nå, når hun trekker sine egne morslinjer ut i den norske virkeligheten anno 2021?

– Jeg har først og fremst skrevet boken til andre kvinner, eller barn av kvinner, med den samme erfaringen. Jeg føler at jeg skylder denne boka til alle dem som har delt sine erfaringer med meg. Men jeg ønsker også at boken skal sette i gang en diskusjon, og at politikeren og endringsagenter vil gjøre mer for et felt som sårt trenger mer fokus.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer